Erstatning pasientskadeloven forarbeider

Rettspraksis er en viktig kilde når man skal undersøke hvor grensen skal trekkes mellom den forsvarlige og den uaktsomme handlemåte. Ulike faktiske omstendigheter gjør imidlertid at man sjelden kan foreta direkte slutninger fra en tidligere sak. Rettsavgjørelser inneholder imidlertid ofte vurderinger av interesse også ut over det konkrete saksforhold.

Risikoen for å påføre pasienten skade har vesentlig betydning ved aktsomhetsvurderingen. En alvorlig sykdomstilstand eller bruk av risikofylt behandlingsmetode medfører skjerpede krav til helsepersonellets aktsomhet. Som illustrasjon kan nevnes Rt-1951-950 , Rt-1963-659 og RG-1981-665 (Eidsivating), som alle påla ansvar for skade som følge av koldbrann etter gipsbehandling av bruddskader. En stor skaderisiko kan videre foreligge for eksempel ved bruk av elektromedisinsk utstyr eller ved klinisk utprøving av nye legemidler. Tilsvarende gjelder dersom pasienten lider av overfølsomhet overfor medisiner eller har en svekket almentilstand. Aktsomhetskravet vil videre være strengt ved risiko for særlig alvorlig skade.

Muligheten til å forhindre skaden er også av sentral betydning. I Rt-1951-950 ble de vanskelige arbeidsforhold som den gang gjaldt for leger på landet, anført som et argument mot å pålegge ansvar. I Rt-1980-1299 (skade på ulnarisnerven under operasjon) ble arbeidspresset tillagt betydning ved vurderingen av om en anestesisøster hadde utvist uaktsomhet:
« Den som har ansvaret for anestesien, skal passe på armen. Det hviler imidlertid en rekke andre viktige plikter på denne sykepleieren, og da ulnarisskader er meget sjeldne og enn sjeldnere dersom armen først er riktig plassert, må dette sies å være en mindre detalj. Anestesisøsteren kan i det utløsende tidsrom ha hatt og måttet ha sin oppmerksomhet henvendt på andre og viktigere oppgaver » (side 1307).

Mer om erstatning.

Comments are closed.