daglig omsorg og samværsrett

Borgarting lagmannsrett – Dom og kjennelse.

Avsagt: 11.12.2007 i sak LB-2006-177469
Saksgang: Sarpsborg tingrett TSARP–2005–8450 – Borgarting lagmannsrett LB–2006–177469 (06–177469ASI–BORG/02). Kjæremål til Høyesterett forkastet, HR–2008–14–U. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR–2008–175–U.
Parter: I. Anke: A (Advokat Elisabeth Tørresby) mot B (Advokat Anne Hazeland). II. Motanke: B (Advokat Anne Hazeland) mot A (Advokat Elisabeth Tørresby).
Dommere: Lagmann Anders Bøhn. Lagdommer Anne Ellen Fossum. Kst. tingrettsdommer Nikolai Paasche.

Saken gjelder daglig omsorg og samværsrett.
A og B, som er født i henholdsvis 1973 og 1976, giftet seg i 1999. Sønnen C er født *.*.1999 og datteren D er født *.*.2002. Mor er registrert i folkeregisteret med navnet B, men bruker bare etternavnet B. Lagmannsretten benytter dette etternavnet nedenfor.
Partene bosatte seg etter en tid i X, der de bodde sammen til det ble brudd mellom dem 25. september 2004. Mor flyttet til Y krisesenter med barna, og oppholdt seg der i tre uker. Etter et kort opphold hos hennes foreldre i Z, flyttet mor og barna til en leilighet i Z med sperret adresse. Far bor fortsatt i den felles boligen. Skiftet er ikke avsluttet. Partene har felles foreldreansvar.
Under henvisning til at han ikke sett barna sine siden bruddet, reiste A søksmål mot B i januar 2005 med krav om at han skulle ha den daglige omsorgen, subsidiært at han skulle ha samværsrett. Han ba samtidig om midlertidig avgjørelse. Saksforberedende møter i Sarpsborg tingrett ble avholdt i februar, mars og august 2005. På grunnlag av rapport fra barnepsykiater Wolfram Löllke avsa retten 5. september 2005 kjennelse for at det ikke skulle være samvær mellom far og barn før endelig avgjørelse av saken. Lagmannsretten stadfestet denne kjennelsen 16. november 2005.
Psykologspesialist Per Kaald ble oppnevnt som sakkyndig for tingretten i oktober 2005. Under hovedforhandlingen i januar 2006 ba partene om utsettelse og inngikk en foreløpig avtale om at man skulle innlede tilnærmingen mellom barna og far gjennom at barna skulle ha samvær med fars foreldre i deres hjem. Slike samvær, først med mormor til stede, ble gjennomført. I saksforberedende møte i april 2006 gjorde partene ny foreløpig avtale om ytterligere tre samvær mellom barna og fars foreldre, mens første samvær mellom far og C skulle finne sted på BUP i Z 24. mai. Samvær mellom begge barna skulle så finne sted i fars foreldres hjem tre ganger i juni, hver gang fra kl. 11.00 til kl. 17.00. Det første samværet mellom far og C ble gjennomført, mens det andre samværet bare ble med D, fordi C var syk. Det ble ikke noe av de øvrige avtalte samværene i juni og juli 2006. Under hovedforhandlingen i juli 2006 ble saken på ny utsatt med ny avtale om forsøk på samvær. Det første samværet skulle finne sted ved at farmor hentet barna lørdag 8. juli 2006 kl. 12.00 og hadde dem til dagen etter. Far skulle være til stede dels på lørdag og dels på søndag i fars foreldres hjem. Ingen av disse samværene ble gjennomført. Far har i tillegg hatt et samvær med C i august 2006 i regi av Cs behandlende psykolog på den tiden, Claus Fasting. Lagmannsretten kommer tilbake til omtale av samværene nedenfor.
Etter hovedforhandling 20. september 2006 avsa Sarpsborg tingrett dom med slik domsslutning:
1.    C født *.*.99 og D født *.*.02 skal ha fast bosted hos B.
2.    C født *.*.99 og D født *.*.02 skal ha samvær med sin far A slik:
Det gjennomføres samvær en gang i fars foreldres hjem, uten at far er tilstede. Deretter etter to uker skal det gjentas, men far skal komme i besteforeldrenes hjem for dagsamvær. Dette skal gjentas etter ytterligere to uker. Deretter skal det være vanlig samvær med far annenhver helg. Samværene skal vare fra fredag ettermiddag til søndag kl. l8. Første samvær skal skje helgen 14.–15. oktober 2006.
Det skal videre være samvær mellom far og barna annenhver julehelg og nyttårshelg, annenhver vinterferie, påskeferie og høstferie. Barna skal være hos sin mor julen 2006.
3.    Partene bærer hver sine omkostninger.
Retten avsa samtidig slik kjennelse:
Advokat Tørresby har på vegne av A bedt om at dommen gis foregrepet tvangskraft i tråd med tvml. § 148. Det fremgår av barnelovens forarbeider at foreløpig (midlertidig)avgjørelse etter barneloven trer istedenfor midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven og foregrepet tvangskraft etter tvistemålsloven § 148, slik at det nå bare er ett regelsett som gjelder. Avgjørelsen treffes ved kjennelse. Foreløpig avgjørelse kan treffes frem til saken er endelig avgjort, også samtidig med dommen.
Retten finner at vilkårene for slik avgjørelse er til stede og viser til begrunnelse i dommen. Retten tar begjæringen til følge.
Rettsvirkningen av dommen inntrer straks dommen er avsagt.
[S]lutning:
Rettsvirkningen av dommen inntrer straks dommen er avsagt.
Samvær ble ikke gjennomført i samsvar med tingrettens dom, og A begjærte i oktober 2006 tvangsfullbyrdelse av samværet. Senere i måneden anket han tingrettens dom med krav om at barna skulle bo fast hos ham, og begjærte midlertidig avgjørelse for at omsorgen skulle overføres til ham fram til rettskraftig avgjørelse forelå. Mor motanket med krav om at far ikke skulle ha samværsrett, og påkjærte avgjørelsen om at tingrettens dom skulle ha rettsvirkning umiddelbart. Hun gjorde videre gjeldende at samvær var umulig, slik at kravet om tvangsbot ikke skulle tas til følge.
Lagmannsretten avslo partenes begjæring om å oppnevne en ny sakkyndig for lagmannsretten med sikte på en full gjennomgang av saken, men oppnevnte psykologspesialist Katrin Koch til å ha en samtale med C med slikt mandat:
«Sakkyndig gis i oppdrag å gjennomføre en samtale med C for å få frem synspunkt på hvem han vil bo fast hos og om samvær med far. Sakkyndig skal i forkant av samtalen sette seg inn i sakens faktum.»
Ankeforhandlingen har vært utsatt en gang fordi mors prosessfullmektig ble syk.
A gjør i hovedsak gjeldende:
Mors omsorgsevne er marginal. Under samlivet var partene enige om at far skulle arbeide ute og mor ta seg av hjemmearbeidet. Både under samlivet og etterpå har mor vist at hun ikke er i stand til å ivareta barnas omsorg, verken på det praktiske eller det mentale plan. Det er vist til forklaringer fra naboer om at barna kunne gå i pysjamas til langt på dag, og at mor flere ganger ikke visste hvor C var. Heller ikke etter samlivsbruddet har mor maktet den praktiske omsorgen i forhold til skole og barnehage. Hun er i realiteten avhengig av hjelp fra sin mor. Far har god omsorgsevne, og har i tillegg en samboer som vil kunne gi barna god omsorg. Barna var nært knyttet til ham under samlivet. Han har ikke utøvd vold mot B eller sønnen. Mors politianmeldelser var helt ugrunnet, og de er henlagt. Far bor i partenes opprinnelige hjem. Fars samboer vil representere et positivt element i barnas daglige situasjon.
Mor har en sterk motvilje mot far, og gir tydelig, men helt ugrunnet, uttrykk for at hun betrakter ham som farlig. Hun har satt fram en rekke usanne påstander om ham overfor politi, domstoler og hjelpeapparat. Hun overfører denne holdningen til barna. Dette har skapt sterke reaksjoner hos barna, og det har særlig gjort livet vanskelig for C. Men mor overdriver sterkt når hun beskriver guttens psykiske tilstand. En overføring av omsorgen til far vil utvilsomt gi best samlet foreldrekontakt, ettersom far ønsker at barna skal ha samvær med og et godt forhold til sin mor.
Mor har gjennom sin holdning til far gjort at barna nesten ikke har fått se ham på nærmere tre år. Til tross for tilråding fra den sakkyndige har hun opprettholdt sitt syn på at det er farlig for barna å ha samvær med far. Hun har også sagt at fars familie er farlige. Hvis mor beholder omsorgen, vil barna miste all kontakt med far, og fortsatt kontakt med fars familie vil også bli meget vanskelig. Betydningen av miljøskifte er ikke avgjørende sett i forhold til det uholdbare i situasjonen hos mor. Far har vist til bekymringsmeldinger til barnevernet fra både den oppnevnte sakkyndige for tingretten og BUP i Z.
Far innser at det på grunn av den holdningen barna er blitt påført av sin mor, ikke kan flyttes umiddelbart rett til far. Barna bør som en midlertidig ordning flytte til farforeldrene med støtte fra fars søster. Deretter vil kontakten med far naturlig føre til at barna flytter til ham. Far vil også etablere kontakt med hjelpeapparatet for bistand i forbindelse med den vanskelige overføringen. Den må skje gradvis i det tempoet som er til barnas beste.
Mor må ha samværsrett, men det anføres at den inntil videre må begrenses og gjennomføres under tilsyn av en nøytral tredjeperson. Barna må skjermes fra mors negative holdninger til far, særlig i en situasjon hvor de skal reetablere kontakten med far og etter hvert bo hos ham. Dersom mors holdninger endrer seg, vil far på selvstendig initiativ bidra til å utvide samværsordningen samt lempe på tilsynet.
Subsidiært, dersom mor fortsatt skal ha omsorgen, anføres at det er til barnas beste at de har omfattende samvær med far. Atter subsidiært anføres at det i hvert fall vil være best for barna å ha samvær med fars foreldre.
Far ber om midlertidig avgjørelse: Det er best for barna at det besluttes at de allerede nå skal bo hos ham, og at mor skal ha begrenset samvær fram til dommen er rettskraftig.
A har lagt ned slik påstand:
Prinsipalt:
1.    C f. *.*.1999 og D f. *.*.02 skal bo fast hos A.
2.    B skal ha samvær med C f. *.*.1999 og D f. *.*.02, fastsatt etter rettens skjønn.
3.    B tilpliktes å erstatte A eller det offentlige sakens omkostninger for tingrett og lagmannsrett, med tillegg av den til enhver tid gjeldende forsinkelsesrente regnet 14 dager fra domsavsigelse.
Subsidiært:
1.    E og F skal ha samvær med C f. *.*.1999 og D f. *.*.02 fastsatt etter rettens skjønn.
2.    B tilpliktes å erstatte A eller det offentlige sakens omkostninger for tingrett og lagmannsrett, med tillegg av den til enhver tid gjeldende forsinkelsesrente regnet 14 dager fra domsavsigelse.
I forbindelse med begjæringen om midlertidig avgjørelse har A lagt ned slik påstand:
1.    C f. *.*.1999 og D f. *.*.02 skal frem til rettskraftig avgjørelse i hovedsaken foreligger, bo fast hos A.
2.    B skal frem til rettskraftig avgjørelse foreligger i hovedsak ha samvær med C f. *.*.1999 og D f. *.*.02, fastsatt etter rettens skjønn.
3.    B tilpliktes å erstatte A eller det offentlige sakens omkostninger for tingrett og lagmannsrett, med tillegg av den til enhver tid gjeldende forsinkelsesrente regnet 14 dager fra domsavsigelse.
B gjør i hovedsak gjeldende:
Tingrettens dom er riktig når retten er kommet til at det er til barnas beste at mor fortsatt skal ha den daglige omsorgen. Mor har omsorgsevne, og hun ivaretar begge barn godt, med god hjelp fra mormor og morfar. Søsknene skal ikke skilles, ettersom de er tett knyttet til hverandre. Barna kan ikke flyttes til far etter at de har bodd med mor alene fra de var henholdsvis fem og to år gamle, og når det er tre år siden de har hatt regelmessig samvær med sin far. Det må kreves en viss sannsynlighet for at flytting vil medføre fordeler for barna, jf. Rt–1996–420. Flytting vil i denne saken ikke innebære fordeler. Den vil videre representere en risiko for uheldige virkninger, jf. Rt–1996–950. Flyttingen vil i hvert fall føre med seg usikkerhet, jf. Rt–1993–998. Status quo tilsier at de blir boende hos mor.
Det må legges til grunn at C er mer sårbar for ytre forandringer enn andre barn. Slik saken ligger an, er best samlet foreldrekontakt ikke et relevant argument. Under enhver omstendighet veier dette momentet mindre enn andre momenter som hensynet til status quo, miljøet, tilknytning m.v. Mor involverer ikke barna i konflikten, og selv om retten skulle komme til at konflikten mellom foreldrene er en medvirkende årsak til at C ikke vil til far, skal barna likevel ikke flyttes. Det kan ikke legges vekt på psykolog Kaalds vurderinger. Han festet ikke lit til verken mor eller barna, og hans personlige engasjement i saken er ikke tillitvekkende.
Når det gjelder samvær, har tingretten ikke lagt tilstrekkelig vekt på Cs reaksjoner før og etter de samværene han har hatt med far. C ønsker selv verken å bo hos sin far eller å ha samvær med ham. Han er åtte år, og hans mening har betydning. Erfaringene med de samværene som har vært, viser at det ikke vil være til Cs beste å ha samvær med far. C er traumatisert og har behov for ro, og han blir urolig og får kraftige reaksjoner etter samværene. Til tross for at man har forsøkt forskjellige løsninger, ser man at C enten motsetter seg samværet fysisk eller får kraftige reaksjoner etterpå. Også her må Cs ønske respekteres.
Når det gjelder samvær med D, vil det være skadelig for C dersom D har samvær med far.
Barna har aldri hatt noe nært forhold til fars foreldre, og en beslutning om samvær med dem vil være kunstig og oppfattes som en omgåelse av en eventuell vurdering av at samvær med far ikke er til barnas beste. Barna vil trekke paralleller mellom far og hans foreldre.
Når det gjelder den midlertidige avgjørelsen, har barna bodd hos mor helt siden bruddet. C kjenner skolen og miljøet hos mor, ikke hos far. D har sin barnehage, og begge barna har venner og fritidsaktiviteter hos mor. De har hele sitt liv hatt sterkest tilknytning til mor. C er dessuten alt for sårbar til at man kan foregripe en avgjørelse. Man må vente med eventuelle endringer til saken er ferdigbehandlet.
B har lagt ned slik påstand:
Påstand i hovedsaken:
Prinsipalt.
1.    Tingrettens dom punkt 1 stadfestes.
2.    C og D skal ikke ha samvær med verken sin far, A, eller med fars foreldre, E og F.
Subsidiært:
Dersom C og D skal bo fast hos sin far, skal mor ha samvær fastsatt etter rettens skjønn.
I begge tilfeller:
A, eller det offentlige, dømmes til å betale saksomkostninger for alle (.) retter, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
Hun har lagt ned slik påstand i begjæring om midlertidig avgjørelse:
Prinsipalt:
Begjæringen tas ikke til følge.
Subsidiært:
Dersom begjæringen tas til følge skal barna ha samvær med sin mor fastsatt etter rettens skjønn.
I begge tilfeller:
A, eller det offentlige, dømmes til å betale sakens omkostninger for alle (.) retter, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn tingretten.
Siden partene brøt samlivet i september 2004, har far bare hatt to samvær med C og ett samvær med D. Retten viser til framstillingen ovenfor av hvilke foreløpige samværsavtaler som ble inngått.
Mors begrunnelse for at samværene ikke er gjennomført, er at C har hatt så sterke reaksjoner etter samvær med far og at han er så redd for far og har slik motvilje mot å møte ham, at samvær mot Cs vilje vil påføre ham psykisk skade. Mor anfører at bakgrunnen for Cs holdning er at A har utsatt C og henne for vold mens partene levde sammen.
Det er disse anklagene om vold som gjør saken vanskelig. Det er på det rene at partenes samliv utviklet seg til det verre det siste året før bruddet. Mye krangling, til dels høylytt, førte i en del tilfeller til håndgemeng mellom de to. At barna har hørt kranglingen og av og til også sett at partene har knuffet hverandre, er sannsynlig.
Når det gjelder påstått vold fra far mot sønnen, finnes det ikke spor i saken av at dette er kommet til uttrykk før samlivsbruddet. Naboer og slektninger har forklart at det virket som det var et meget godt forhold mellom far og sønn. Mor har forklart at C ikke sa noe til henne om slike overgrep mens partene bodde sammen, og at hun første gang hørte dette da de kom på krisesenteret. At C har gitt uttrykk for at far skal ha tatt kvelertak på ham, er bekreftet av lederen for krisesenteret og av mormor. Det ble holdt dommeravhør av C 7. juli 2005. I avhøret sa han blant annet at faren hadde sagt at han skal bli halshogd og strypt, at faren hadde slått ham mens han sov og at han hadde strypt ham. I tillegg har C gitt slike opplysninger og kalt far for «slem» i samtaler med de rettsoppnevnte sakkyndige Kaald og Koch og til psykolog Fasting.
Mor begrunner sitt standpunkt om helt å nekte far samvær med at hun har «valgt å tro på C» og «stiller seg bak C». Et sentralt spørsmål i saken er hvilken sannsynlighet det er for at far har vært voldelig mot sønnen.
Etter lagmannsrettens mening er det en rekke forhold som gir grunn til tvil om Cs forklaringer om farens vold mot ham bygger på noe han selv har opplevd. Som nevnt har C, mens foreldrene fortsatt bodde sammen, ikke overfor noen gitt uttrykk for at faren hadde vært brutal ovenfor ham, heller ikke i samtaler med mor, til tross for mors anførsel om det nære forholdet mellom henne og sønnen. Det er ikke lett å se noen rimelig grunn til at C ikke skulle fortelle sin mor om slike dramatiske hendelser før etter samlivsbruddet, hvis de hadde funnet sted.
Mor har etter lagmannsrettens mening håndtert bruddet med far på en konflikteskalerende måte, og voldsbeskyldningene er en del av dette. A har forklart om bruddet at han etter en tids overveielser hadde bestemt seg for at han ville bryte forholdet. Da han fortalte B dette, ble hun sint og fortvilet, og holdt fast i ham og sa at han ikke måtte gå fra henne. Han forlot da hjemmet, men kom tilbake om natten for å hente penger og betalingskort. B og barna var borte, og det lå ingen melding om hvor de var reist. Først en tid senere fikk han vite at de var dratt til et krisesenter.
For lagmannsretten framstår Bs beslutning om å dra på krisesenteret som påfallende. Hun hadde familie i Østfold, og selv om det kan ha vært noe håndgemeng, antakelig gjensidig, i forbindelse med bruddet, er det lite som tyder på at mor og barn var nødt til å reise til et krisesenter for å unngå forfølgelse fra far. Som et ledd i helhetsbildet av mors håndtering av konflikten med far framstår dette som et trekk med sikte på å oppnå en offerrolle og dermed ramme far. Det er ingen opplysninger om at far senere har forsøkt å spore opp familien eller gjøre forsøk på å oppsøke dem. Økningen av konfliktnivået illustreres av at B har skaffet seg hemmelig adresse og telefonnummer, noe man etter det opplyste kan få ved folkeregisteret uten noen form for kontradiktorisk behandling. Hennes opplysninger om at A har satt fram trusler som har gjort en slik forholdsregel nødvendig, er ikke bekreftet under bevisførselen. A har ikke hatt noen kontakt med B etter bruddet, og har altså ikke satt fram noen trusler i samtale med henne. Det eneste som foreligger av opplysninger om trusler, er Bs forklaring om at A i en samtale med hennes far skal ha satt fram alvorlige trusler mot henne og barna. Bs far er ikke ført som vitne. Selv om man ikke kan se bort fra at A kan ha vært opphisset i en samtale med Bs far på grunn av det han oppfattet som hennes sabotasje av samværsretten, er det, ut over det B forklarer, ikke noe som bekrefter det trusselbildet hun har beskrevet.
I saken er det mange henvisninger til den alvorlige foreldrekonflikten som foreligger. Lagmannsretten er enig i at det foreligger en konflikt om samværsrett og hvor barna skal bo. Men i den grad uttrykket «alvorlig foreldrekonflikt» i dette tilfellet er ment å beskrive to foreldre som slåss mot hverandre med alle midler, er betegnelsen etter lagmannsrettens mening ikke treffende. Ut over fars opprinnelige krav om samvær, som senere ble endret til et krav om at barna skal bo hos ham, kan far ikke sies å ha bidratt til å øke konfliktnivået i saken. Han har deltatt i forhandlinger om forsøksvise samværsordninger, og han har fulgt de avtalene som er gjort. Lagmannsretten mener man kan slå fast at det høye konfliktnivået er skapt av mor.
Ved bedømmelsen av om det er hold i anklagene fra sønnen mot far, må Bs alminnelige troverdighet vurderes. Det er en rekke forhold i saken som gir grunn til å stille spørsmål ved om hennes framstilling av faktiske forhold i saken er i samsvar med realitetene. Det er ikke her spørsmål om alminnelig rom for forskjellige tolkinger av utsagn og hendelser, men opplysninger som, når de lar seg kontrollere, viser seg å være uriktige.
Vitneutsagn om dette er kommet fra flere bekjente av ekteparet A, som har gitt utrykk for at B den tiden partene levde sammen, kunne komme med underlige og åpenbart uriktige utsagn, blant annet om hva ekteparet eide. Flere har gitt uttrykk for at hun kunne fortelle ting som åpenbart var oppspinn. Lagmannsretten viser også til hvordan Bs troverdighet er vurdert i de bekymringsmeldingene til barnevernet som er referert nedenfor.
Lagmannsretten nevner at etter at mor flyttet med barna til Z, henviste barneverntjenesten i Z C og D til BUP i desember 2004. Det er på det rene at mors opplysninger om vold mot henne og sønnen fra fars side og om usedvanlig sterke psykiske reaksjoner hos C på forskjellige tidspunkter, ikke ble kontrollert av BUP Z ved at det ble tatt kontakt med far eller fars familie. Det er ikke tvilsomt at mor bidro til dette ved uriktig å oppgi at hun hadde foreldreansvaret alene. Dette er ikke det eneste tilfellet hvor det er brakt på det rene at mor forklarer seg uriktig om forhold i saken. Ved innledningen av ankeforhandlingen kom det fram at mor igjen har tatt kontakt med nye behandlere. Hun har tatt sønnen med seg til doktor Lindbjørg Baghat i Asker, hvis navn hun har fått oppgitt gjennom Foreningen for Voldsofre. Doktor Baghat henviste C til Nic Waals institutt. Under innledningsforedraget opplyste mors prosessfullmektig at Cs samtaler ved Nic Waals institutt ikke var kommet i stand fordi far hadde motsatt seg behandlingen. Far benektet i retten å ha fått noen henvendelse fra instituttet, og sa at disse opplysningene var nye for ham. Det ble senere under ankeforhandlingen brakt på det rene at det er formelle grunner til at Nic Waals ikke har startet noen behandling av C. Opplysningen om at far skal ha nektet behandling, stammet fra mor, og den var uriktig.
Sentralt i saken står voldsanklagene. Etter samlivsbruddet anmeldte B sin mann til politiet for vold mot henne og sønnen. Den første anmeldelsen er datert 15. oktober 2004. I anmeldelsen sa B at den første voldsepisoden skjedde to uker etter at C var født. A ble da så sint på henne at han dyttet en stol framover mens hun satt i den og ammet gutten. Etterpå kastet han stolen tvers gjennom rommet. Etter dette opplyste hun at hun regelmessig ble utsatt for forskjellige typer vold, i tillegg til psykisk terror. Da hun kom hjem med datteren to dager etter fødselen i april 2002, ble A sint for ett eller annet. C var hos en nabo. A sparket henne mellom bena slik at alle stingene gikk opp, han kastet henne opp på kjøkkenbordet slik at det knakk, han rev henne bortover gulvet, og han vred håndleddene og bena hennes rundt. Hun fikk mange blåmerker og ble skadet etter dette. Hun forklarte videre at det hadde vært mange episoder og mye vold og psykisk trakassering gjennom lang tid etter dette. Hun opplyste også at A i det siste hadde truet med å drepe både henne, barna og søsknene hennes. Lagmannsretten viser til sin vurdering ovenfor av sannhetsgehalten i sistnevnte beskyldning. Om en episode i mars 2001 sa B at hun oppsøkte legevakten i Bærum etter at A hadde sparket henne i ansiktet. Hun fikk en stor blåveis i øyet, kollapset på gulvet og blødde fra munnen. Hun sa på legevakten at hun hadde falt på isen. Om kvelden for samlivsbruddet med etterfølgende reise til krisesenteret i Y forklarte hun at A hadde dyttet, slept og dratt henne etter håret rundt i huset.
Deretter fulgte en ny politianmeldelse fra hennes side 12. november 2004. I denne anmeldelsen oppga hun at A hadde voldtatt henne ved to anledninger, i 2002 og sommeren 2004. Det er påfallende at det ikke er nevnt noe om voldtekt i den første anmeldelsen en måned tidligere, til tross for at B da hadde en lang samtale med vedkommende politietterforsker. Det går riktignok fram av etterforskerens egenrapport at det var mye som ikke ble skrevet ned og som måtte vente til senere avhør. Men etter lagmannsrettens mening er det usannsynlig at B har nevnt noe om voldtekt i denne samtalen uten at dette var blitt skrevet ned av politietterforskeren. Forholdet er i samsvar med det alminnelige bildet man får av B, nemlig at det dramatiske innslaget i det hun forteller om, øker etter hvert som hun forteller. Etter lagmannsrettens mening er det liten grunn til å feste lit til det B forteller i disse anmeldelsene. Derimot er det på det rene at C ble utsatt for en ubehagelig opplevelse i form av et angrep fra et annet barn i barnehagen i juni 2003.
B har påberopt et journalnotat fra barnevernavdelingen i X kommune 27. september 2004, der saksbehandleren refererer en telefonsamtale med psykolog John Holmes i PP-tjenesten. Ifølge notatet forteller Holmes at han har fått telefon fra krisesenteret i Y om at mor og begge barna er der. Det går fram av notatet at mor i samtalen med Holmes har fortalt at C har sagt at faren hadde vært slem. Ifølge notatet sier Holmes at noe slikt ikke er kommet fram tidligere. Videre står det at «far har sagt at det har klikket for ham og at det har gått utover C.» Dette kan framstå som om det er far som har innrømmet dette overfor Holmes. Holmes har i lagmannsretten forklart at han overhodet ikke har hatt noen samtale med far hvor far skal ha sagt noe slikt. Journalnotatet er tvetydig, og lagmannsretten legger til grunn at det som står i notatet, i realiteten er referat av hva Holmes forteller at mor har sagt til ham.
Statsadvokaten besluttet 19. juni 2006 å legge bort alle anmeldelser mot A etter bevisets stilling.
Lagmannsretten deler det syn den oppnevnte sakkyndige for tingretten, psykologspesialist Per Kaald, har gitt uttrykk for når det gjelder mors troverdighet. Kaald har gjort et grundig arbeid og skrevet en omfattende sakkyndig utredning til tingretten, datert 9. januar 2006, og en tilleggsuttalelse 20. juni samme år. Han har også gitt forklaring for lagmannsretten. Kaalds mandat gikk ut på å utrede partenes omsorgsevne, herunder om barna var blitt utsatt for vold eller omsorgssvikt fra noen av partene. Dessuten skulle han gi råd om hvor barna skulle bo og om samvær.
Erklæringene inneholder omfattende referater av foreldrenes opplysninger om samlivet. Disse fortellingene er på vesentlige punkter sterkt motstridende. Den sakkyndige skriver:
Sakkyndige finner at flere forhold gjør mors beretninger om vold av det påståtte omfang noe problematisk å forholde seg til. Den påståtte voldsutøvelsen er såpass hyppig, massiv og alvorlig at det i utgangspunktet vil være vanskelig å tenke at den kan ha funnet sted over e[n] periode på mer enn 5 år uten at andre vil oppdage det. Med unntak av den nevnte henvisning til mors søsken, kan ingen av de andre påberopte familiemedlemmer bekrefte mors beretninger. Videre gir fars søster og familie for sakkyndige et ganske troverdig inntrykk. Sakkyndige har også problemer med å forholde seg til mors anførsler om voldelige hendelser i fars familiekrets. Det virker også underlig at et såpass alvorlig omfang av voldsutøvelse skal ha kunnet finne sted i en situasjon hvor partene opprettholdt en hyppig kontakt med familie og mange venner som tidvis også overnattet. Beretningene om voldsutøvelse kom også først etter partenes brudd. Om dette tilbyr far en alternativ beretning […]. I sakkyndiges samtaler med mor tilbys de meget alvorlige beretningene om vold uten noen ledsagende emosjonelle og psykosomatiske uttrykk. Sakkyndige kan også få inntrykk av at mors beretninger i samtalene hadde en tendens til å eskalere og bli tiltagende verre desto mer interessert og aktivt man lyttet.
Sakkyndiges problemer i forhold til mors beretninger innebærer imidlertid ikke en konklusjon om at partenes forhold var konfliktfritt eller greitt. Begge parter forteller om økonomiske problemer, kommunikasjonssvikt, vedvarende krangler, «knuffing» og noen episoder hvor far reiste bort fra hjemmet. Et slikt bilde synes også noenlunde forenlig med den informasjon som man får fra komparenter. Flere komparenter fremholder imidlertid at partene hadde et intenst, nært og godt forhold til det siste. Sakkyndige kan få inntrykk av at sakens parter ikke var preget av noen utpreget stor modenhet. Dette har etter sakkyndiges syn dannet et grunnlag for så vel deres samlivsvansker, deres svake økonomi, for barnas senere problemer, men også for partenes valg av å holde ut med hverandre i mer enn 6 år. Sakkyndige noterer seg til sist at mor også etter flytting til Z med barna, synes å ha hatt et meget stort hjelpebehov. Dette fremkommer både i hennes egne beretninger, foruten i samtaler med alle relevante komparenter.
Sakkyndige finner det også noe problematisk å forholde seg til mors overbevisning om vold mot C. Mor fremholder at far kun har vært alene med barnet maksimalt 10 ganger gjennom hele samlivet totalt. I lys av dette vil det rett og slett være vanskelig å forstå når den påståtte volden skal kunne ha funnet sted. Sakkyndige fester liten lit til at en slik voldsutøvelse mot sønnen skal kunne ha skjedd på et offentlig sted som en butikk – ved at far har kastet sønnen mot gulvet, holdt strupetak, fremsatt trusler om halshogging eller andre tilsvarende ualminnelig drastiske ting. Komparenter både i fars familie så vel som naboer, gir troverdige beretninger om en svært god relasjon mellom far og sønn. Disse beretninger er videre støttet av et rikt fotografisk materiale som viser far og sønn i positiv samhandling.
Den sakkyndiges vurdering av mors manglende troverdighet styrkes av andre opplysninger i saken. Om Bs påstand om at A overfor hennes far skal ha truet familien på en måte som har gjort det nødvendig med skjult adresse, skriver Kaald blant annet:
«[Far] har senere også fått vite at han skal ha truet Bs far i telefonsamtale, noe [far sier] overhodet ikke er riktig. Far gråter tydelig idet han forteller om disse ting. (Til dette skal opplyses at sakkyndige spurte Bs far om dette i samtalen den 29.12.05. Etter hva man forstår, avkrefter morfar at det ble fremsatt trusler).»
Bs far er som nevnt ikke ført som vitne i saken, og Bs påstand om at A skal ha satt fram trusler og representerer en fare for henne og barna, framstår som ufundert.
Bs stadige understreking av A som en fare for familien, har etter lagmannsrettens mening skapt en uheldig omsorgsituasjon. Sakkyndig Kaald skriver:
«B forteller at hun i dag har voldsalarm. Videre har hun også orientert alle sine naboer om saken for å være forberedt om far skulle komme. Om natten sover hun på en madrass foran utgangsdøra. Hun er redd for at A kan komme og kidnappe barna».
Voldsalarmen er etter det opplyste senere levert tilbake. Men det beskrevne innebærer elementer av «unntakstilstand» som etter lagmannsrettens syn savner grunnlag i virkeligheten, og som må ha påvirket barnas forhold til faren negativt. Det er også betegnende at B i samtalen med den sakkyndige har gitt uttrykk for at hun har håp om at A skal bli dømt til tvungen psykiatrisk behandling, noe som synes helt å savne dekning.
Også Kaalds samtaler med barna er av interesse for saken. Om sitt første møte med barna (29. desember 2005) skrev den sakkyndige i erklæringen til tingretten blant annet:
«Barna og sakkyndige gikk inn i stuen hvor sakkyndige forsøkte å bli kjent med dem. Sakkyndige viste barna bilder av egne barn på PC’en da de var på samme alder som D og C. Mor trakk seg i denne situasjonen tilbake til kjøkkenet. Sakkyndige satte seg på gulvet, barna syntes å kappes om å bli viet oppmerksomhet og snakket relativt uopphørlig. C fremviste et stort antall dinosaurer og navnga flere av dem. Barna syntes ikke å nære noen som helst frykt og vegret seg heller ikke for kroppslig nærhet. Man får inntrykk av at det er et nært forhold barna imellom, og C ga søsteren relativt spontant en klem en gang hun følte seg forulempet. Det er hovedsakelig C som har ordet og leder an, mens søsteren fører parallelt med dette sin egen dialog og forsøker for sin del å gjøre krav på å bli hørt. C viser også frem julestjernene i huset, soverommet hvor han, søsteren og moren sover, samt badet.
Etter en halv times innledende bekjentskap, forteller sakkyndige at han senere på dagen skal besøke barnas far. C uttrykker til dette spontant at «A er slem». Gutten synes i de to første møtene med sakkyndige konsekvent å omtale faren som A. Sakkyndige undrer seg på hvordan det kan ha seg at faren er slem, men gutten bare konstaterer at faren er slem. Sakkyndige spør om gutten husker farens foreldre – bestemor og bestefar. C uttrykker til dette spørsmålet at også de er slemme. Sakkyndige undrer seg på nytt hvorfor disse er slemme. C sier til dette at «de er slemme fordi de synes at A er snill». Derfor fikk han nye besteforeldre her i Z.
[…]
C spør så om sakkyndige vil være med å spille et dataspill. […] Sakkyndige forklarer at han er svært lite vant med slike spill og spør i denne situasjonen om faren likte spill. C svarer til dette at «A hater spill». Sakkyndige spør hva grunnen er til det, men C svarer til dette at «han bare gjør det». Sakkyndige fremholder da at C kanskje var med da faren reparerte biler. C drar litt på det, men nekter ikke for det. Sakkyndige spør om han var slem da også. C sier at faren var litt snill da. Sakkyndige spør da om det er slik at faren var litt snill før, men at han nå har blitt slem. C bekrefter dette. Sakkyndige spør så gutten om når det var at faren ble slem. C svarer ikke på dette og sakkyndige forsøker å gjenta spørsmålet. Opp i denne dialogen krabber D rundt omkring – over sakkyndige og rundt C. C fremholder så at «han ble stygg som en skarptann». (Skarptann er en av dinosaurene). «Men han var snill før».
Sakkyndige spør da hva C ville ha gjort om A hadde kommet med julegaver i dag. Ville han ha blitt redd da? Til dette svarer gutten: «Nei, da hadde jeg blitt glad.» Sakkyndige spør om C hadde hatt lyst til å treffe far. C svarer til dette unnvikende: «Jeg liker dinosaurer.» Sakkyndige forteller da at han skal reise og besøke pappaen hans i dag. «A!?» spør C. Sakkyndige bekrefter det og spør om C kunne tenke seg å være med. Til dette uttrykker C høyt: «Nei! For han er slem.» Sakkyndige undrer seg på nytt hvorfor faren er så slem – hva er det faren gjør som gjør at han er så slem. Gutten svarer da: «Han ødelegger ting. Han ødelegger alt.» C konkretiserer ikke dette nærmere, men ønsker å få sakkyndige med på sitt spill. Man forsøker etter en tid på nytt å høre hva faren gjør som er så slemt. Gutten svarer da – «det er saken – jeg vil snakke med meg selv.» Man spiller så videre en stund før sakkyndige spør C om hvordan han liker pappaen sin. C svarer: «Jeg liker’n ikke.» … «Fordi han er så slem». Sakkyndige spør på nytt hva faren gjør når han er slem. C svarer ikke med en gang, men mumler etter hvert at faren har slått mammaen hans. Sakkyndige spør da om han har sett det. C drar på det, men sier til slutt noe spørrende: «ja». Sakkyndige spør om C noen gang har hatt lyst til å besøke faren sin. Gutten svarer ikke, og sakkyndige gjentar spørsmålet. C svarer da: «Jo». Etter noen sekunder endrer gutten sitt svar og sier «Nei – jeg har ikke lyst til å besøke han.»
[…] [Den sakkyndige] spør så hvordan G og H [fars svoger og søster] var. C sier til dette: «Ikke bra.» Sakkyndige spør om de ikke var bra de heller. C svarer: «Nei… de sier at vi er slemme og A er snill.» Sakkyndige spør på nytt om F [farfar] og bestemor. Gutten svarer til dette: «De holder med A.. A bor hos dem og A får mat hos dem…De er slemme de også.» Sakkyndige spør hvorfor de er slemme. C svarer: «De slo..de..de..» Sakkyndige spør om C har sett at F og bestemor har vært slemme noen gang. Til dette svarer C: «Nei». Sakkyndige spør da på nytt om C noen gang har gjort noe morsomt sammen med faren sin. Denne gang drar C på det før han igjen spørrende sier: «Nei?».»
Følgende er referat fra Kaalds samtale med C 6. januar 2006:
«I samtalen gjentar C det samme som i de første samtalene. Faren er slem – han slår moren. Farmor og farfar er også slemme for de synes faren er snill. […]
Sakkyndige spør på nytt om det er noen skumle på natten som er slemme. C sier «nei». Sakkyndige griper da på nytt tak i sitt tidligere spørsmål om G, H og I [fars nevø] er slemme. Til dette svarer C: «Jeg vet ikke, jeg skal gå og spørre mamma.» C går da ut av rommet til kjøkkenet hvor moren sitter og spør moren om det er slik at G og H er slemme eller om de ikke er slemme. Etter hva sakkyndige kan høre fra rommet svarer mor: «Hva synes du selv, C?» C vender så på nytt tilbake til rommet med en ny pølse. C forteller da om J som er hans venn. Sakkyndige spør om det er gutten til G og H. C svarer «nei, de (d.v.s. G og H) er slemme.» Sakkyndige undrer seg – er de slemme de også? Sakkyndige spør på nytt C om hvordan han vet at de er slemme? Til dette svarer C: «Jeg vet det – for mammaen min har fortalt det at de er slemme – også, også at … Og bestemor og F er slemme fordi de synes at A er snill.» Sakkyndige spør da om det er slik at de slår, disse andre som er slemme også. Til dette svarer C: «Nei.» Sakkyndige spør igjen om C er redd for at faren skal komme og besøke dem. Gutten nekter igjen for dette, men forteller at om dette skulle skje, så kunne de bare ringe til politiet. […]»
Tvilen om C faktisk har vært utsatt for vold fra fars side, styrkes av uttalelsen fra den oppnevnte sakkyndige for lagmannsretten, psykologspesialist Katrin Koch. Som nevnt fikk hun i oppdrag å snakke med C for å få vite hans mening. Uttalelsen hennes er datert 26. mars 2007, og samtalen fant sted samme dag. Koch har også forklart seg for lagmannsretten. I erklæringen gjør hun rede for hvilke dokumenter hun har gjennomgått. Hun skriver videre:
«I tillegg hadde jeg også en kort telefonsamtale med B som opplyste at C hadde hatt voldsomme reaksjoner i forbindelse med tingrettsaken, med bl.a. trusler om å ta sitt liv. Mor hadde da valgt å si til ham at saken er vunnet, noe som i sin tur vanskeliggjør en samtale med utgangspunkt i at dette ikke er tilfelle og at saken faktisk er anket.
Av hensyn til C valgte jeg å la utgangspunktet for samtalen være nokså løs, med informasjon om at jeg ønsket å vite hvordan han nå hadde det, og hvordan han ser på fremtiden i forhold til kontakt med sin far. […]
Inntrykk
Etter at mor og C kom, satt vi sammen alle tre en kort stund for å gjenta formålet med samtalen, jf. over. Mor gikk så på venteværelset, mens C og jeg ble igjen. Han ville ha døren litt på gløtt, men syntes ellers å være trygg. C fremsto som en våken og vital syvåring som er samarbeidsvillig og lett å snakke med, utviklingsmessig umiddelbart alderadekvat, men litt motorisk urolig. Han er flink til å uttrykke seg, litt veslevoksen.
Når han snakket om sin far sa han konsekvent «min far», og var ellers mye opptatt av «kampen» som faren har hatt med «oss» (så vidt jeg forstår mener han rettssaken) og som «vi» har vunnet. Gjennom hele samtalen bruker han ikke «jeg» men konsekvent «vi» og «oss» i betydning han, mor og søster.
Når samtalen dreier seg om dyrene på bildet er han tematisk opptatt av det å passe seg, at noen er farlige og at de som spiser gress er feige/tapere. På denne måten definerer han seg og mor som leoparder, og far som hare. Vi ble enige om at han skulle hjelpe meg å legge et stort puslespill med bilde av ville dyr mens vi snakket sammen. Jeg gjentok innledningsvis formålet med samtalen og ga øvrig informasjon tilpasset hans alder.
Aktuell situasjon.
C er gjennom samtalen lite opptatt av å fortelle om hverdagen sin, og dreier fra tid til annen på eget initiativ samtalen over fra det generelle tilbake til far. På denne måten blir det lite snakk om hans aktuelle situasjon. Det lille han forteller er at han av og til sloss med en av de andre guttene i klassen, at han har en søster, litt om øvrig familie m.v.
Mor har i forkant fortalt at de byg[g]er hus og at C har designet kjøkkenet. Til det sier han at det har han visst, for det har mor fortalt ham, men det husker han ikke fordi moren har tegnet det på PC’n.
Om far og fremtiden.
Som nevnt snakker C konsekvent om «min far» og forklarer på spørsmål om dette at han ikke sier pappa fordi han ikke vil ha ham som far, og «det er vi enige om». Vi er da han og mor. Gjennom hele samtalen er han for øvrig distansert og lite følelsesmessig engasjert når han omtaler far. På videre spørsmål – som til dels med hensikt er nokså ledende for å se om han kan skyves inn i noen positive utsagn om faren – sier han riktignok at han tror faren var glad i ham før, og at han husker de hadde det hyggelig sammen da han var helt liten, men legger stor vekt på at far har slått «oss» (omtrent når han var fem år gammel), og at far har prøvd å lure ham til seg med gaver etter «kampen» (da han var omtrent seks år gammel). Når jeg spør om hva det kan komme av, sier han flere ganger at det var for å slå han mer.
C er klar på at han ikke vil treffe far og aldri vil bo sammen med ham, selv uten å få direkte spørsmål om dette. Han mener å vite at far har gitt opp kampen. Verken når jeg spør om han kanskje siden kan tenke seg å treffe far, bo hos ham el.l., eller hva hvis mor bestemmer at han skal det, viser han emosjonelt engasjement. Han sier at det vil aldri mor gjøre, for da vil hun savne ham for mye, og dessuten er det han som har bestemt at det skal være slik som nå. Dette gjentar han flere ganger. Selv om jeg forsøker å få ham til å tenke litt rundt hva barn vanligvis bestemmer og hva voksne gjør, viker han ikke fra sin overbevisning om at det er han som har bestemt at mor, søsteren og han i sin tid flyttet, at faren bare vil lure ham for å slå mer, at «kampen» er vunnet etc. Han passer også tidlig i samtalen på å si at det er han som vil ha det slik, og at det ikke er mor som har sagt det og at det heller ikke er hennes skyld.
På spørsmål om farforeldrene sier han at de er greie, men ikke nå mer, fordi de hjelper «min far».
Avslutningsvis spør jeg om han har bilde av pappa hjemme. Han forteller da at det var det før, men at de har vi knust og kastet.
Jeg har ikke kontrollert med mor om de opplysningene som gutten har gitt meg er riktige eller ei.»
Sakkyndig Koch gjør slik vurdering:
«Barns uttrykte meninger kan vurderes ut fra den informasjonen de har fått, den kunnskapen en har om alder og modenhetsnivå, stabilitet av deres syn over tid, samsvar mellom atferd og uttrykt mening, samt en vurdering av om hvordan de eventuelt er påvirket til å innta et spesielt syn.
C er snart åtte år gammel, og framstår som en evnemessig velutrustet gutt med godt språk. Av dokumentene kan en få inntrykk av en skjør og sårbar gutt. Dette inntrykk får en ikke i samtale med ham, verken ut fra væremåte, det å være alene med en fremmed eller ut fra hans følelsesuttrykk i en tematisk vanskelig samtale.
Han er gjennomgående svært klar på hva han vil og ikke vil, og det er ikke grunn til å tvile på at det er hans overbevisning at han ikke vil treffe faren mer. På samme måte som det også synes å være hans overbevisning at det er han som har bestemt at det skal være slik.
Samtidig viser han manglende emosjonelt engasjement både når han forteller om å ha blitt slått, om hvordan det ville være hvis mor eller andre bestemte at han skulle treffe faren likevel, eller om hyggelige opplevelser med far. Slik jeg har vurdert det, er han fortsatt for liten til å ha kognitiv kapasitet til å overskue konsekvensene av sine utsagn. Det er dessuten påfallende at det han sier ikke følges av de emosjonelle uttrykk en vanligvis ser i slike sammenhenger. I en samlet vurdering er det nærliggende å mene at hans mening slik han uttrykker den riktignok oppleves som hans egen, men at den i realiteten er formet mye ut fra informasjon og synspunkter han har fanget opp fra andre. Slik informasjon kan gis på mange måter, direkte, indirekte, tilsiktet og utilsiktet. Om og eventuelt på hvilken måte dette kan ha skjedd i denne saken har ikke inngått i mitt mandat, og vurderes derfor ikke nærmere.»
Etter lagmannsrettens mening gir det samlede bevistilfanget i saken grunnlag for å konkludere med at det er usannsynlig at C er blitt utsatt for vold fra farens side. I denne sammenhengen viser lagmannsretten også til innholdet i det brevet C fikk skrevet til dommeren i tingretten ved hjelp av en lærer på skolen i forbindelse med rettssaken. Her sier C: «A har slått meg før og mamma’n min og lillesøsteren min.» Det har ellers ikke i saken noen gang vært anført at A skal ha slått sin datter, og det må anses som helt usannsynlig at noe slikt skal ha skjedd. Cs innstilling overfor faren må i det alt vesentlige anses forårsaket av morens påvirkning av ham. Cs eget ønske kan det på denne bakgrunn bare legges begrenset vekt på ved vurderingen av hva som alt i alt er best for ham og søsteren, selv om guttens sterke negative innstilling mot faren må tas med ved vurderingen, og kompliserer saken.
Etter lagmannsrettens mening er det ikke samsvar mellom mors anførsler om fars vold mot sønnen og sønnens sterke motvilje mot sin far og hans sterke reaksjoner etter samvær, og de obervasjonene som er gjort av barna i samvær med far og hans familie. I tillegg til det som er referert ovenfor, redegjorde psykolog Kaald i sin tilleggserklæring til tingretten 20. juni 2006 for C og Ds samvær med farfar, farmor, tante, onkel og fetter med den sakkyndige til stede. Kaald fikk alt i alt et tydelig inntrykk av at samværet forløp godt, også mellom mormor og fars familie. Begge barna virket trygge og glade. Tilsvarende er referatet fra samværet 19. mars 2006. Denne gangen var mormor ikke med. C ga uttrykk for at han synes det er moro å besøke farmor og farfar. Den sakkyndige skriver:
«Man får også denne gang et utvetydig inntrykk av at C trives sammen med besteforeldrene og resten av familien. Kontakten synes denne gang å være ytterligere tryggere og styrket enn første gang. Dette kan være et naturlig resultat av gjentatte samvær, men er etter sakkyndiges vurdering også en følge av at gutten ikke i samme grad vil kunne føle på spenningene mellom de konflikterende familiære livsvirkeligheter, da mormor ikke er tilstede.»
Den sakkyndige beskriver det første møtet mellom far og sønn på BUP i Z 24. mai 2006 slik:
«Idet man går inn døren roper C fra dataspillet i stuen: «Jeg vil ikke til A!» Sakkyndige tar innledningsvis ikke særlig notis av det gutten sier, men merker seg at C smiler mens han flere (ca. 2–3) ganger gjentar sitt utsagn. Sakkyndige går inn i stuen, setter seg ned ved siden av C og forklarer at man ikke skal besøke faren. De skal imidlertid sammen reise for å besøke Jeniffer [psykolog] på hennes kontor, og der kommer faren også på besøk. [..]«
Den sakkyndige skriver videre at C under turen synes å være helt innforstått med at også faren skal komme. Han virker ikke redd, men tvert om smiler han.
«C leder an på vei til Jeniffers kontor i bygningen, og møter i gangen sin far. Gutten smiler også i møtet med far, sier «hei» og har umiddelbart blikk kontakt. Sakkyndige får heller ikke på dette tidspunkt inntrykk av at C viser noen fryktreaksjon. Far virker litt rørt i møtet med sønnen, men forholder seg ganske avventende eller tilbakeholdende i situasjonen. [. .]
Etter 10–15 minutters lek med dyr i sandkassen, ber faren C om å komme bort til ham, da han har en gave til sønnen. C går da bort til faren, får gaven og pakker den umiddelbart opp. Også sakkyndige og Jeniffer setter seg da ved siden av far og sønn. Gaven viser seg å være en Batman båt som faller i smak hos C. C sier takk, men begynner samtidig å stille faren noen spørsmål: «Har du blitt snill? For du har slått mammaen min.» Faren virker litt overrumplet av sønnens spørsmål, mens sier ganske mildt: «Nei, jeg har ikke det.» Til dette uttrykker C på nytt: «Jo, det har du. Jeg har sett det. Jeg vet alt.» Far svarer da på nytt i samme tonefall: «Nei, C, jeg har ikke slått mamma.» C stiller da ikke spørsmålet på nytt, men spør: «Er du sint på mamma nå?» Til dette svarer far: «Nei, jeg er ikke sint på mamma, C». C virker lettet, men er litt rødmusset i kinnene mot slutten av denne samtalen. Sakkyndige får et tydelig inntrykk av at gutten har gitt uttrykk for opplevelse av konflikterende livsvirkeligheter, og at han leter etter en måte å forsone spenningene på.
På dette tidspunkt synes det naturlig å avslutte møtet. C, far og sakkyndige tar avskjed med Jeniffer og går sammen ut av bygningen til parkeringsplassen. C smiler, virker glad og ser igjen på farens bil. Han tar avskjed med sin far, men uten å gi ham noen klem. Guten åpner døren for sakkyndige til bilen og setter seg deretter selv inn ved egen hjelp.
På vei tilbake til mors hjem spør sakkyndige om hvordan det var å treffe faren hos Jeniffer. C virker nå glad og uttrykker at faren har blitt snill. Sakkyndige forteller at hans jobb er å snakke med barn og hjelpe foreldre til ikke å bli sinte på hverandre. C spør da om også «tyver kan bli snille». Sakkyndige svarer til dette at jo, også tyver kan bli snille, og at de oftest er glad i sine barn uansett om de er tyver. Sakkyndige spør C om hvordan det er å besøke farmor og farfar. C gir uttrykk for at han liker dette godt.
Man ankommer så mors hjem. Her slår C opp døren og utbryter: «Mamma, vet du hva? Pappa har blitt snill!» Mor virker ganske mutt i denne situasjonen og spør etter noe stillhet: «Men har han sagt unnskyld?» C svarer ikke særlig til dette, men er opptatt av sin lekebåt og sine erfaringer i møtet med faren. […] Sakkyndige forklarer […] i korte ordelag hvordan møtet mellom C og faren hadde forløpt. Man avtalte å ringe mor og samtale videre om noen dager. Sakkyndige kunne få inntrykk av at mor var noe skuffet eller betenkt over at møtet med faren hadde funnet sted.»
To dager etter fikk den sakkyndige følgende tekstmelding fra B på sin mobiltelefon:
«[…] Tenkte å informere at C har begynt å regressere. Har tatt kontakt med BUP ang det. Venter på svar fra de. Venter på svar fra de. Han har delvis mistet evnen til å holde seg tørr, bæjer i boksen og begynt m perioder av 2:e personlighet/ virklighetstap/hukommelsestap. B.»
Den sakkyndige hadde deretter samtaler med mor. Om telefonsamtale 3. juni 2006 skriver den sakkyndige:
«[Mor] ønsket ikke å hindre at barna får kontakt med sin far, men ville klart medvirke til dette. Mor forteller at hun har fått tak i en «barnepedagog» (sosialpedagog Allis Dierkes, barnevernsvakten i Z) da C hadde vist sterke reaksjoner også etter sakkyndiges samtale med henne den 26.05.06. Han hadde blant annet kastet gaven fra faren i søpla, blitt lei seg og grått. Sosialpedagogen hadde imidlertid forklart C at det kanskje ville være godt å møte faren slik retten hadde bestemt. Mor hadde da også satt et bilde av faren på kjøleskapet for at gutten skulle gis anledning til å venne seg til sin far. Sakkyndige fikk i denne samtalen et inntrykk av at mor hadde endret sin holdning med hensyn til verdien av barnas samvær med far. Man forsøkte derfor å forklare hvordan mor kunne tilrettlegge for at barna fikk et godt forhold til sin far. Man fremholdt at mor kunne gripe tak i guttens utsagn om at «pappa hadde blitt snill», bygge videre på dette til å si at pappa ønsket kontakt med sine barn og er glade i dem, samt underbygge inntrykket at farens familie også er glade i barna. Mor medga til dette at hun hadde inntrykk av at farmor, farfar, onkel og tante hadde kjærlighet til barna, men at hun ikke kunne si at faren var glad i dem. Dette hadde hun ingen erfaringsbakgrunn til å kunne påstå.»
Den 4. juni skulle far ha samvær med begge barna hos farforeldrene. Da C skulle hentes hos mormor og morfar, ga han uttrykk for at han ikke ville være med, mens D hadde gitt uttrykk for at hun ville være med og at «A er snill». Etter dette ble bare D tatt med til samværet. Den sakkyndige skriver om dette blant annet:
«Ved ankomst spaserer D umiddelbart ut i hagen hvor hun møter farfar og sin far. Far er også denne gang innledningsvis litt tilbakeholden og noe preget av møtet med barnet. D tar imidlertid kontakt uten blygsel, og far henter etter hvert en lekekomfyr, en dukkevogn, et leketelt m.v.. Man ser gode lekesekvenser mellom far og datter. [……] Det er tydelig at barnet trives og er trygg i denne settingen. Stemningen mellom de voksne kan virke noe kunstig/holdt, men allikevel tilfredsstillende avslappet, og mormor snakker som tidligere mest med farfar.»
Den sakkyndige snakket etter hvert mye med D:
«Etter ca. 1 ½ times tid uttrykker D spontant: «Du (d.v.s. faren) er snill – den andre A er slem. (Så rettet mot sakkyndige): «Heter du også A?» Sakkyndige forklarer at han heter Per [..].
Den sakkyndige forlot stedet ikke så lenge etterpå, og skrev til slutt at han hadde inntrykk av at tilnærmingen mellom far og barna hadde kommet et vesentlig skritt videre.
Det går fram av erklæringen at A’ søster dagen etter ringte og virket oppbrakt over hendelsesforløpet ved hentingen dagen før. Den sakkyndige skriver:
«Hun opplevde tydelig at barna var under sterkt press. Tante reagerte på mange ting både i denne situasjonen og i forhold til utsagn som barna har kommet med. Særlig uttrykte tante at det er uhørt at D kunne fortelle at «A har ødelagt puppene til mamma» – samt at «C ikke har noen far, det er Jesus som er faren hans». Tante virker sterkt bekymret for barnas generelle omsorgssituasjon under slike betingelser.
Sakkyndige tok den 06.06.06 også telefonkontakt med sosialpedagog Allis Dierkes for å få førstehånds informasjon om hendelsesforløpet den 03.06.06 samt meddele sin bekymring for barnas situasjon. Dierkes forteller at hun på en saklig måte hadde forsøkt å roe situasjonen ned og forklare mor og barn. Hun formidlet et inntrykk av en svært stresset gutt som under besøket i hjemmet ganske stille og uten noen direkte foranledning fremsto med en kniv og forklarte at han ville skjære det onde ut av seg med denne. Sakkyndige meddelte et inntrykk av at en vesentlig del av denne problematikken besto i at barna befant seg i en svært presset familiekonflikt. Sakkyndige varslet at om man ikke lyktes i å dempe konflikten i løpet av tiden frem til avsluttet hovedforhandling i juli 2006, så ville han sannsynligvis måtte sende en skriftlig bekymringsmelding til barnevernet omkring barna.»
Da barna skulle hentes til nytt samvær hos mormor og morfar 11. juni, ble samværet ikke noe av. Dette skjedde etter at Bs far et par dager tidligere hadde sagt at den sakkyndige ville bli meldt til politiet. Det er videre på det rene at mor i telefonsamtale med den sakkyndige noen dager senere anførte at begge barna hadde vist sterke emosjonelle reaksjoner etter de forutgående samværene med far og fars familie, og at hun mente at samvær av denne grunn burde utgå. Det ble deretter ikke gjennomført flere samvær.
Om barnas fungering skrev den sakkyndige til tingretten i januar 2006:
«Sakkyndige får i sitt møte med barna et ganske klart inntrykk av at de ikke fremstår som særlig engstelige. Begge virker imidlertid tydelig udiskriminerende i sitt forhold til voksne. Barna synes å fremstå som til dels meget aktive, men ustrukturerte og tidvis også noe kaotiske. Sakkyndige får et ganske tydelig inntrykk av at de må ha vært undergitt en ganske løs foreldrestruktur og en viss mangelfull grensesetting over noen år. Det kan i dag synes som om begge har en del vansker med å forholde seg til grenser og til en vanlig sosial situasjon med jevnaldrende. [……] Barna virker å trives svært godt i barnehagen og på skolen, men er i følge relevante komparenter ganske trette eller lett trettbare når de kommer dit. Sakkyndige får både av barnehagen og fra skolen ganske klare signaler om at barna vil kunne profittere på bedre oppfølging i forhold til regelmessig og presis oppmøte, fornuftige klær, medbringing av alle skolesaker, riktig antrekk til riktig tid m.m.. Sakkyndige nærer generelt sett liten tvil om at de aktuelle barna i dag må vurderes som barn med særlige behov. Sakkyndige får både gjennom egne observasjoner og kontakt med komparenter et tydelig inntrykk av at barna er svært hengivne og positivt knyttet til sin mor.»
Den sakkyndige skriver følgende om hva barnas problemer eventuelt består i:
«Man får i samtale både med mor og komparenter, klare indikasjoner på at ulike offentlige hjelpeinstanser har lagt vidt forskjellige ting til grunn i vurdering av barnas problemer. Sakkyndige får inntrykk av at barnas pedagogiske fagpersoner samt barnevernet i dag først og fremst tar et konkret utgangspunkt i barnas aktuelle behov for struktur, grenser, språklig stimulering samt trening for å utvikle en normal sosial kompetanse. Man kan få inntrykk av at barnas behandlere ved BUP inntil nylig har forsøkt å forstå barnas problemer som følge av traumer de tenkes å ha vært utsatt for. Etter hva sakkyndige forstår, har C fått diagnosen Post Traumatisk Stress Lidelse («Post Traumatic Stress Disorder» eller PTSD). Etter et relativt omfattende sakkyndig arbeid med innhenting av bred komparentinformasjon er sakkyndige relativt forbeholden og skeptisk til berettigelsen av en slik diagnose. En forutsetning for å anvende diagnosen PTSD er at man med rimelig sikkerhet kan fastslå at påståtte traumer virkelige har funnet sted. Det finnes ingen helt entydige symptomer eller noen entydig symptomskala man med sikkerhet kan avlede en PTSD diagnose. I barnepsykologisk sammenheng ble dette for noen tiår siden ofte forsøkt gjort i forhold til seksuelle overgrep, med den følge at det mange ganger bar svært galt av sted. Etter sakkyndiges erfaring er det nettopp i denne type saker erfaringsmessig av helt sentral betydning å innhente et bredt spekter av komparentopplysninger. I behandlingsmessig sammenheng vil det som regel være grunnleggende å få begge foreldre i tale for å gjøre seg opp en mening om problemenes årsak før man vurderer behandlingstiltak eller råd til hjem og skole. Dette gjelder spesielt når man møter barn med problemer i en situasjon hvor det nylig har vært et komplisert samlivsbrudd mellom foreldrene.
Sakkyndige har via komparenter forsøkt å få et inntrykk av særlig Cs problemer gjennom sitt korte liv. Relevante komparenter gir et bilde av guttens vansker som er mindre graverende enn det som synes å fremkomme i mors beretninger alene. Man får heller intet inntrykk av at tidligere fagpersoner har forstått guttens vansker i lys av voldsutøvelser eller andre overgrep fra fars side. Ved kontakten med PPT i X var et tema voldsutøvelse fra en annen gutt i barnehagen.
Foruten det nevnte behov for fast voksenstruktur, tilpassede grenser og fornuftig stimulering virker barna etter sakkyndiges vurdering også å ha blitt sterkt delaktiggjort i de voksnes meget sterke konflikter. Man får et tydelig bilde av at barna er nært og omsorgsfullt knyttet til sin mor. Særlig C – som er den mest taleføre – synes å gi uforbeholden støtte til sin mors synspunkter i saken. Sakkyndige er i sterk tvil om man i det hele kan legge noen av barnets utsagn til grunn i form av en sakssvarende gjengivelse av faktisk, reelle hendelse. Det fremgår meget klart at begge barna – særlig C – har hatt mange positive opplevelser over et langt tidsrom i forhold til samtlige av de mennesker han i dag så sterkt karakteriserer som «slemme». Det er vanskelig å nå noen annen konklusjon enn at dette i all vesentlighet må være en innstilling han har tilegnet seg fra sin mor. Barnas mor fremstår for sakkyndige imidlertid også som varm og omsorgsfull, noe som trolig ytterligere kan ha forsterket en slik prosess.»
Lagmannsretten er enig med den sakkyndige i dette.
Psykolog Kaald ga i sin første erklæring i januar 2006 uttrykk for bekymring (også) for mors mer praktiske omsorgsevne. Etter lagmannsrettens mening var det grunn til det. En del opplysninger i saken tyder på at mor i perioder har hatt vanskeligheter med å gi barna nødvendig praktisk omsorg. Flere vitner har forklart at barna i den tiden partene bodde sammen, lekte i pyjamas utover dagen, og at mor ved flere tilfeller ikke var klar over at C hadde forsvunnet over til naboer eller hadde gått for å finne sin far. Det er også rapporter om manglende stabilitet hos C med hensyn til oppmøte på skolen og i skolefritidsordningen i Z. Mors utsagn om at dette skjedde i samråd med skolen, er etter det opplyste ikke riktig. I tilleggserklæringen 20. juni 2006 skrev Kaald om dette:
«Ved årsskiftet nærte sakkyndige påtagelige omsorgsmessige bekymringer for barnas generelle situasjon, særlig hva angår sterkt mangelfullt oppmøte i skole og barnehage, deres sosiale fungering, hygiene m.m.. Etter hva sakkyndige erfarer ble dette markant endret etter at det ble påtalt i uttalelsen av 09.01.06. Man får inntrykk av at barnas mormor har hatt en positiv rolle tilgrunnliggende for denne endringen. Sakkyndige nærer imidlertid i dag av flere grunner fremdeles en meget sterkt bekymring for barnas emosjonelle situasjon under sin mors omsorg.»
Bs beretninger om alvorlig vold både mot henne og barna har åpenbart gitt henne et lydhørt behandlerapparat. Det er påfallende i hvilken grad hjelpeapparatet til dels har unnlatt å innhente kontrollopplysninger hos far, fars slektinger eller andre. Kaald skriver om dette:
«Et avgjørende tema i saken vil uansett være knyttet til spørsmålet om hva som er bakgrunnen for Cs problemer – og hvilket omfang disse problemene i virkeligheten har hatt og hva de har bestått i. Sakkyndige får, etter en ganske omfattende innhenting av komparentopplysninger, inntrykk av [at] det eksisterer en meget klar divergens mellom forskjellige fagpersoner i hjelpeapparatet. Man får inntrykk av at enkelte har bygd sitt inntrykk utelukkende på mors egne beretninger, da sammenstilt med inntrykket av guttens problemer. Andre synes å forstå guttens problemer i lys av en lengre tids vanskelig omsorgssituasjon. Sakkyndige vil i denne saken mene at alternative forklaringer for guttens vansker er mer sannsynlig enn traumebasert årsaktilskrivelse. […]
Lagmannsretten er enig med den sakkyndige også i dette. Som et eksempel på mors bruk av hjelpeapparatet for å fremme sin sak viser lagmannsretten til et brev fra psykologspesialist Bente Bjørdal, Sykehuset Østfold, 16. august 2006, stilet til mors advokat, men formet som et innlegg i behandlingen av saken. Bjørdal hadde som tidligere ansatt ved BUP Z hatt samtaler med C. Det går fram av brevet at det er skrevet etter at Bjørdal er blitt kontaktet av mor. Dette var et tidspunkt hvor partene i rettsmøte vel en måned tidligere var blitt enige om at man skulle forsøke samvær mellom barna og fars foreldre i sistnevntes hjem, og at far gradvis skulle bringes inn i bildet ved at han kom på besøk. I brevet frarår psykolog Bjørdal at det gjennomføres «et helgesamvær, fredag til søndag, i A hjem», og det går fram at hun legger til grunn at det ikke er tenkt en mer gradvis tilnærming i forbindelse med samværet. Det kan synes noe overraskende at en tidligere behandler griper inn i rettens behandling av saken på denne måten til fordel for en av partene. Men leser man brevet nøyaktig, ser man at Bjørdal skriver at hun bygger sin uttalelse på de opplysningene hun har fått, med andre ord opplysningene fra mor. Etter dette meddelte Bs prosessfullmektig to dager senere til motparten at det gikk fram av Bjørdals brev at helgesamvær frarådes, og at B «forholder seg til dette og motsetter seg helgesamvær fra 19.–20. august.» Det kan konstateres at en del av de opplysningene Bjørdals brev bygget på, ikke var riktige. Som nevnt tok ordningen sikte på en tilnærming mellom barna og farforeldrene: Samværet skulle skje i deres hjem, ikke i fars, og far skulle ikke ha «helgesamvær», men komme på besøk lørdag og søndag. I forbindelse med denne uttalelsen fra Bjørdal har fars prosessfullmektig vist til en artikkel i Tidsskrift for Den norske Lægeforening nr. 2, 2003: «Legen som pasientens advokat – om lojalitetens grenser» av Eivind Meland og Frode Thuen.
Kaald sendte 12. juli 2006 en bekymringsmelding til barneverntjenesten i Z om omsorgssituasjonen for C og D. I meldingen skrev han at han hadde varslet oversendelse av bekymringsmelding i familiesaken dersom det ikke lyktes å bringe foreldrekonflikten og omsorgen for barna over i et mindre problematisk spor. Ettersom dette ikke syntes å ha ført fram, følte Kaald seg forpliktet til å melde sin bekymring for barnas situasjon til barnevernet i medhold av barnevernloven § 6–4. I meldingen står det blant annet:
«Som le[dd] i rettens behandling av saken har det vært avholdt gjentatte rettsmøter – fra 08.02.05 til siste gang den 04.07.06 – hvor partene har vært forsøkt hjulpet til å bilegge stridighetene og komme til et forlik hvorved barna kan ha et normalt forhold til begge foreldre og deres familie. Dette arbeidet synes ikke å ha ført fram. Man får et sterkt inntrykk av at mor involverer barna i konflikten mot far, og at hun er aktiv drivende i å hindre utviklingen av en normal kontakt mellom far og barn. Dette er i og for seg forhold som retten må forholde seg til og som ikke barnevernet kan ha noen særlig innvirkning på.
Kort om grunnlaget for min bekymring for barna:
Sett bort fra foreldrenes tvist har jeg i løpet av det sakkyndige arbeidet blitt tiltagende bekymret for de to barnas generelle omsorgssituasjon hos mor. Disse bekymringene har summarisk dreid seg om følgende forhold:
1) Mors evne til daglig struktur, grenser og oppfølging av barna i skole og barnehage. Forut for min første uttalelse (09.01.06) hadde barna et ualminnelig problematisk oppmøte i skole og barnehage. Mor erkjente selv at oppmøtet lå på ca 50 %, med stadige forsentkomninger, problemer med å følge skolebuss m.m. Sønnen møtte opp på første skoledag alene uten noen ledsager. […]
2) Et inntrykk av at mor sykeliggjør barna ved bruk av et stort antall suksessive hjelpepersoner, fremfor å beskikke sitt hus ved å ordne opp i den grunnleggende foreldrekonflikten samt gjennomføre ordinære rutiner og en fornuftig grensesetting for barna.»
Kaald redegjorde videre for at C, og senere D, mot jul 2004 fikk et behandlingstilbud ved BUP i Z hos tre forskjellige psykologer. Mens denne behandlingen pågikk, tok mor i april 2006 kontakt med psykolog Bente Bjørdal, som tidligere hadde hatt samtaler med C på BUP men hadde sluttet der, for at barna heller skulle få timer hos henne. Parallelt med dette, på forsommeren 2006, tok mor kontakt med privatpraktiserende psykolog Klaus Fasting for å få barna inn hos ham. Det var i tillegg flere andre hjelpepersoner inne i bildet. Kaald skrev videre:
«Mor har dertil søkt trygdekontoret om å bli tilkjent trygdebil på bakgrunn av guttens problemer. Jeg nærer følgelig en frykt for inntjening av betydelige sekundærgevinster på barnas problemer. Samtidig tilsier all erfaring at et slikt omfang av omskiftelig behandlingskontakt i seg selv vil kunne virke invalidiserende på et barns fungering. Etter mitt syn er det svært uheldig at barna nå skal oppleve innblanding av ytterligere fagpersoner i sine liv.
3) En sterk bekymring omkring mors delaktiggjøring av barna i sine tidligere konflikter med far og beretninger om detaljer i konflikter som barna uansett ikke skal ha kjennskap til. Jeg nærer i denne sammenheng også en viss bekymring for mors evne til å være tilstrekkelig realitetsorientert fremfor å forholde [seg] til egne tanker. Barna virker i mine observasjoner å ha et nært og positivt forhold til fars familie – samt også til far i de to begrensede samværene som er observert. På tross av dette berettes om ualminnelig sterke reaksjoner etter samvær. Man får dermed inntrykk av [at] desto bedre kontakten med far og hans familie forløper, desto verre blir situasjonen. Man får i denne saken et umiskjennelig inntrykk av en foreldrefiendtlighet som erfaringsmessig trekker store veksler på barns psykiske helse. Min vurdering er at disse barnas problemer vil reduseres i vesentlig grad om mor kunne innta en åpen holdning til far/fars familie og la barna få et godt forhold til alle familiemedlemmer. Jeg vil imidlertid fremdeles være bekymret for de momenter som er nevnt i punkt 1) og 2).»
Barneverntjenesten i Z henla denne bekymringsmeldingen 20. juli 2006.
Det er ikke overraskende for lagmannsretten at B var meget misfornøyd med psykolog Kaalds sakkyndigarbeid. Hun anmeldte ham til Norsk Psykologforenings fagetiske råd i februar 2006. Klagen gjaldt dels hans utførelse av sakkyndigoppdraget, dels at hun mente at han hadde gitt opplysninger om studiested, voldsalarm, barnas barnehage m.v., som hun hadde presisert skulle være hemmelige. Hun har også politianmeldt Kaald for dette. Etter lagmannsrettens syn tyder de samlede opplysningene i saken på at Kaald har hatt rett i sin skepsis overfor en rekke av mors påstander.
B ønsket som nevnt at C skulle ha samtaler hos privat psykolog, og engasjerte Klaus Fasting. Fasting gjennomførte et samvær mellom far og sønn i august 2006. Han har i sin forklaring beskrevet samværet som vellykket. Det ble avtalt et nytt samvær i midten av september, men Fasting, som skulle ordne det praktiske, fikk denne dagen beskjed om at C ikke ville. Fasting dro opp på skolen for å snakke med C. Lagmannsretten legger til grunn at det ikke er riktig når det hevdes at Fasting ville tvinge C fysisk til å gjennomføre samværet mot sin vilje. Fastings ønske var å få en skikkelig samtale med gutten for å komme fram til hva det var som gjorde at C, etter det forrige vellykkede samværet, nå ikke ønsket et nytt samvær. Episoden hvor Fasting holdt fast i C i skolegården og forsøkte å få ham i tale utviklet seg uheldig, uten at lagmannsretten kan se at dette har noen betydning for saken.
Etter at saken kom inn for lagmannsretten, har også BUP i Z sendt bekymringsmelding til barneverntjenesten samme sted. I brevet 20. november 2006, undertegnet av tjenestens leder, sosionom, psykologspesialist Adolfsen og behandlende psykolog Figueirdo, går det fram at innholdet i meldingen er drøftet med B. Det står videre:
«BUPPs arbeid
Når det gjelder anamnesetiske opplysninger ble dette innhentet i perioden desember- 05 til mars–06 gjennom samtaler med mor. Oppsummerende kan vi si at mors beretninger i stor grad har omhandlet alvorlige belastninger og traumer. Det har således vært vanskelig og skille på hva som skal forstås som normale reaksjoner på alvorlig belastning, og hva som eventuelt er patologisk utvikling.
[. .]
Bekymring
Etter hvert som vi har jobbet i saken har vi fått en tiltagende bekymring ift om mor har nødvendig og tilstrekkelig omsorgsevne og -ferdigheter for å ivareta barna. Vi har ikke mandat til å konkludere, men ønsker å sende bekymringen videre til Barneverntjenesten for en undersøkelse.
Vår bekymring er til dels sammenfallende med den bekymringsmeldingen sakkyndig Kaald skrev 12.07.06.
Vi vil herved fremheve våre viktigste momenter i bekymringen:
Sykeliggjøring av barna. Vi har opplevd at mor i ulike sammenhenger har beskrevet barna med begreper som er lite sammenfallende med skolens- og våre beskrivelser av barna. Samt at de er lite passende for å beskrive barn (gitt deres alder). Vi stiller spørsmål ved hvorvidt C sin adferd preges av den meningen mor leser inn i den, og om det over tid kan fungere som selvoppfyllende profetier. Vi stiller oss også undrende til om mors store bekymringer og alvorlige tolkninger (for eksempel «dyp depresjon» og «psykose») kan stå i veien for en realistisk forståelse av barna. Realistisk fortolkning er basis for utviklingsstøttende dialoger.
Konfliktorientering. I løpet av den tiden vi har kjent mor har det vært påfallende mange personer hun har fått et konfliktfylt forhold til. I utgangspunktet var det far, etter hvert ble det også sakkyndig og behandlere i hjelpeapparatet. Fra vårt ståsted er dette bekymringsfullt av hensyn til to forhold: 1) C og D er avhengige av mors evne til samarbeid og kompromiss, 2) mor er en viktig rollemodell for barna; det hun sier og gjør blir toneangivende for deres orienteringer i relasjoner. Slik det er nå, lurer vi på om de i tilstrekkelig grad lærer gode strategier for å klare seg i relasjoner med andre mennesker. De kan også stå i fare for å miste kontakt med voksenpersoner som er viktige for dem.
Manglende refleksjon og ansvarstaking ift eget bidrag i problembeskrivelser og sammenspill. Som nevnt ovenfor (første punkt), har det ofte vært et stort sprik mellom mors beskrivelser av barna og hvordan andre har beskrevet dem. Vi har i liten grad opplevd at mor har tatt høyde for at hennes bidrag i «her og nå”–samspillet med barna kan ha vært medvirkende til de symptomene hun har beskrevet. Hun har forklart problemene med ytre belastninger og indre egenskaper hos barna, og i begrenset omfang tatt sitt eget voksenansvar mht å gjøre nødvendige endringer i samspillet. Vi har forsøkt å tematisere dette gjennom råd og veiledning, men temaet har vært så sårbart for mor at hun ikke har evnet å ta imot de rådene som er blitt gitt. Hun har ønsket bekreftelse for sitt syn, heller enn å akseptere alternative forståelsesmodeller.
Oppfatninger av hva som er skjedd. Vi har ved mange tilfeller opplevd at mor har hatt en til dels svært alternativ oppfatning av hendelser vi sammen har vært vitne til/vært med på. Det kan ha vært samtaler her på BUPP, hvor mors fortelling i ettertid vanskelig lar seg forene med andre deltakeres fortellinger. Dette handler ikke bare om vanlige meningsforskjeller, men fordreininger av faktiske forhold.
Hvis slike fordreininger ligger til grunn for hvordan mor orienterer barna om verdenen og andre mennesker, er det en fare for at de kan oppleve en psykologisk skjevutvikling og emosjonelle vansker. De kan, for eksempel, bli usikre på om det de faktisk opplever er reelt, og om andre mennesker er til å stole på.
Bruk av hjelpeapparatet. Vår erfaring med mor er at hun har brukt ulike instanser i hjelpeapparatet på en overdreven og uhensiktsmessig måte. Dette har medført at mange ting har foregått samtidig, noe som har hindret kontinuitet og fremdrift. Det har til tider vært vanskelig å ha en kommunikasjon med alle involverte parter, fordi vi ikke alltid har visst hvem som er inne, med hvilket oppdrag.
Vi stiller spørsmålstegn ved om dette kan ha virket uoversiktlig for barna, og om det kan ha vært belastende for dem å forholde seg til såpass mange ulike voksne personer i systemet. Vi tenker at det kan ha vært krevende for barna å skape meningsfulle sammenhenger ift roller og formål som disse voksenpersonene har hatt i deres liv. Videre ønsker vi å påpeke at mor bruker mye krefter på å orientere seg i, og benytte seg av hjelpeapparatet. Vi har lurt på om hun har brukt så mye krefter på dette at det har gått på bekostning av viktige omsorgsorganer og oppgaver overfor barna.
BUPP Z har hatt en relativt omfattende innsats i saken siden barna ble henvist. Med denne bekymringsmeldingen ønsker vi at Barneverntjenesten gjør en undersøkelse i saken, noe som ble avventet på henvisningstidspunktet.
Vi har ikke avsluttet saken, men må innen nærmeste fremtid gjøre opp status ift videre behandling. Det må da utarbeides en revidert behandlingsplan hvor både mor og far (de med foreldreansvaret) samtykker til hva vi skal jobbe videre med.»
I sin avsluttende vurdering til tingretten skrev sakkyndig Kaald 20. juni 2006:
«Som sakkyndige tidligere har tilkjennegitt i sin erklæring av 09.01.06, virker denne saken å være ganske spesiell og vanskelig. I tråd med rettens mandat og partenes beslutning gjennom sine rettslige forlik, har sakkyndige etter beste evne forsøkt å hjelpe de unge foreldrene og deres familier å vinne frem til et minstemål av samarbeid omkring barna etter sitt samlivsbrudd. Dette synes ikke å ha lyktes. Tvert imot kan man få inntrykk at desto mer som har oppstått av positiv kontakt mellom barna og fars famile/far – desto sterkere blir mors skepsis og motvilje mot ytterligere samvær. Dette er ganske ulikt sakkyndiges erfaringer fra noen hundre tilsvarende familiesaker.
Den tilnærming som har skjedd mellom barna og fars familie etter 20 måneder uten kontakt, må kunne karakteriseres som meget vellykket. Samhandlingen mellom alle representanter for fars familie og barna har vært udelt positiv. Fars familie synes å ha vist stor glede over kontakten – og sakkyndige får et klart inntrykk av at barna nærer de samme følelser for fars familie. I lys av spenningen mellom partene og den lange tiden som har gått siden barnas siste kontakt med far, får sakkyndige også inntrykk av at barnas begynnende reetablering av sin kontakt med far har forløpt godt. Det var ingen vansker i forholdet mellom D og far – noe som da heller ikke kunne forventes. Eter sakkyndiges vurdering forløp også møtet mellom C og far på en positiv måte. C klarte umiddelbart å verbalisere sine tanker og syntes dertil å være på vei til å finne en måte å forsone spenningene på: «Mamma, vet du hva? Pappa har blitt snill!» På tross av et slikt positivt bilde, anføres av mor i etterhånd at begge barna viser sterke reaksjoner fra samværene med far og fars familie.
Sakkyndige vil ikke kunne godta at bakgrunnen for barnas reaksjoner skyldes forhold ved fars familie eller fars opptreden i dag. Tvert imot fåes et temmelig klart inntrykk av at mor i bunn og grunn ikke ønsker at barna skal ha et normalt forhold til sin far. Sakkyndige mener gjennom arbeidet med saken å ha sett mange indikasjoner som peker i en slik retning. Sakkyndige er videre av mange grunner også relativt skeptisk til mors traumebaserte forklaringer på barnas vansker og reaksjoner. De aktuelle barna har lenge befunnet seg i en sterk lojalitetskonflikt mellom sine foreldre, familier og familienes livsvirkeligheter. Barnas far har i løpet av de siste 20 måneder på grunn av fullstendig manglende kontakt, ikke vært i posisjon til å øve noe som helst press. Sakkyndige vil imidlertid måtte legge til grunn at det var etablert en sterk tilknytning mellom særlig C og far/fars familie forut for bruddet.
Det synes åpenbart at en slik situasjon vil være sterkt egnet til å skape alvorlige emosjonelle reaksjoner hos barna – da særlig hos C som i kraft av sin alder har den sterkeste tilknytningen til far og fars familie. Det er en velkjent erfaring at lojalitetskonflikter og derav følgende emosjonelle reaksjoner er den pris barn betaler for foreldres kommunikasjonsvegring. I denne saken har mor bosted på sperret adresse foruten [å ha] hatt voldsalarm. Mor fremholder at det ikke er mulig for henne å ha noen som helst kommunikasjon verken med far, fars samboer eller personer i [fars] familie. Sakkyndige kan ikke se at det eksisterer noe saksvarende grunnlag for å innta en slik holdning.
Sakkyndige får videre også et sterkt inntrykk av at prosessen og de rådende betingelser i barnas kontakt med fars familie, har representert en stor belastning særlig for tante og farmor. Farmor, farfar, tante og onkel synes å ha strukket seg langt ut over det som man kan forvente ved løsning av slike familiekonflikter. Sakkyndige kan ikke unngå å sitte igjen med et bestemt inntrykk av at det er skapt et kunstig forhold som i altfor stor grad er tuftet på premisser fra mors familie. Det virker for eksempel svært unaturlig å kreve tilsyn av mormor under samvær med fars familie – samtidig som man inviterer samtlige representanter fra fars familie til barnas bursdager i Z. Sakkyndige kan faktisk få inntrykk av at mormors gjentatte tilstedeværelse i farmor og farfars hjem heller aksentuerer spenningene for barna enn å lette trykket. Dette er også den sedvanlige situasjonen i slike saker – noe som også er grunnen til at man i den første tiden etter et brudd oftest forsøker å unngå å eksponere barn for familiær spenning.»
Den sakkyndiges vurderinger og konklusjoner samsvarer i det alt vesentlige med det lagmannsretten er kommet fram til under behandlingen av ankesaken. Det må legges til grunn at mor i realiteten ikke ønsker at barna skal ha et godt forhold til sin far. Hun nektet gjennomføring av samvær 8. juli 2006 til tross for at det var oppnådd avtale om dette som hun hadde underskrevet på i retten et par dager tidligere, og hun saboterte tingrettens kjennelse om at samvær for far skulle gjennomføres straks, alt under henvisning til reaksjoner hos C. Lagmannsretten er enig med dem i saken som har uttalt at jo bedre kontakten mellom far og barna synes å bli, jo sterkere synes mor å gjøre sin negative innflytelse gjeldende. Mor har etter rettens syn gjennom saken vist at hun ikke respekterer rettslige avgjørelser og ikke evner å holde barna utenfor sin konflikt med faren. Det er på den andre siden ikke grunn til å tvile på at far, dersom han får normalisert forholdet til barna, vil ønske at mor har en god og omfattende kontakt med barna, så lenge denne kontakten ikke brukes til å undergrave fars stilling og hans forhold til dem. Det er etter lagmannsrettens mening ikke noe i forholdet mellom barna og far som skulle tilsi at avtaler og rettsavgjørelser om samvær ikke skulle kunne gjennomføres.
Dersom man kunne gå tilbake i tid til situasjonen i forbindelse med samlivsbruddet og vurdere hva som ville være den beste framtidige ordingen for barna, er svaret ikke tvilsomt: Barna bør bo hos far. Hos ham vil de kunne utvikle et naturlig forhold til begge foreldrene, forutsatt at mor respekterer ordningen, barna og faren. En slik ordning vil etter lagmannsrettens mening best kunne bidra til å redusere lojalitetskonflikt barna er i. Barna vil kunne vokse opp under gode forhold som ikke bærer preg av mistro mot omverdenen og uten overdreven sykdomsfokusering, og de vil kunne få god kontakt med begge foreldrene og begge familiene. Alt tyder på at far og hans nye samboer vil være gode omsorgspersoner, og de vil også ha støtte av farmor og farfar og fars søster. Mors innstilling, hennes delaktiggjøring av barna i konflikten og hennes klart uttalte og tydelige demonsterte uvilje mot at far skal ha samvær og et godt forhold til sine barn, er et uønsket alternativ.
Det som likevel gjør saken vanskelig, er naturlig nok den sterke tilknytning mellom mor og barn, og det forholdet at barna nå har bodd med sin mor i over tre år og knapt sett sin far i denne perioden.
Lagmannsretten er likevel alt i alt ikke i tvil om at det er nødvendig å overføre den daglige omsorgen til far. Dette har også vært den sakkyndiges konklusjon, selv om han ikke ga uttrykk for noen slik konklusjon i sine skriftlige erklæringer til tingretten. Den sakkyndige hadde i det lengste håpet at partene kunne bli enige, og ga derfor ingen slik forhåndsvurdering før hovedforhandlingen i tingretten. Den sakkyndige har for lagmannsretten understreket hvor vanskelig saken er, men han har sagt at han tross alt antar at dette er den beste løsningen. Etter lagmannsrettens mening innebærer mors håndtering og eskalering av konflikten en ikke ubetydelig fare for barnas psykiske helse. Selv om det legges til grunn at en flytting til far vil være en større belastning enn vanlig særlig for C i den følelsesmessige situasjonen han er, og overgangen fra mors til fars omsorg åpenbart vil bli vanskelig, mener lagmannsretten det i lengden er det beste for barna at disse vanskelighetene overvinnes og at far får den daglige omsorgen.
Lagmannsretten har i denne sammenheng nøye vurdert spørsmålet om skifte av miljø. Det synes som barnas praktiske omsorgssituasjon den siste tiden, med god hjelp fra mormor, har vært tilfredsstillende, og at C er i en god skolesituasjon. Etter lagmannsrettens mening er spørsmålet om et ytre miljøskifte her ikke av vesentlig betydning. Det er ikke noen grunn til å tro at det ikke skal kunne etableres gode skole- og barnehagetilbud for de to, selv om det legges til grunn at C har særlige behov. Vanskeligheten ligger i forholdet til moren, gjennom den langvarige og nære tilknytningen og den sterke lojaliteten og bindingen barna åpenbart har til henne. Som nevnt kan dette likevel ikke være avgjørende ved den samlede vurderingen.
Det synes klart at en direkte overføring fra mors til fars omsorg vil bli for dramatisk i dette tilfellet. A har da også gitt klart uttrykk for dette under saken, og forutsatt at det kan skje en myk overgang ved at barna først bor hos farforeldrene, hvor far langsomt kan nærme seg dem med sikte på flytting til ham og hans samboer på et senere tidspunkt. Lagmannsretten er enig i at dette framstår som en gunstig løsning. A har også gitt uttrykk for at han vil søke hjelp fra barnevernet eller andre myndighets- eller fagpersoner for å få gjennomført miljøskiftet for barna på en best mulig måte. Etter lagmannsrettens mening er dette også fornuftig. Som det går fram ovenfor, er den samlede omsorgssituasjonen for barna ikke tilfredsstillende, og det er naturlig at barnevernmyndighetene trekkes inn i gjennomføringen av rettens avgjørelse. Lagmannsrettens avgjørelse går ut på at A overtar omsorgen for barna. Det er dermed opp til ham i samråd med sin familie og fagpersoner å gjennomføre overføringen på en mest mulig skånsom måte.
Det er klart at barna ikke må avskjæres fra sin mor selv om A overtar omsorgen. Men på bakgrunn av mors holdning til far og de erfaringene man har med hennes manglende etterlevelse av tidligere avtaler og avgjørelser, må samvær være forholdsvis begrenset fram til forholdene har stabilisert seg. Mor bør etter lagmannsrettens mening ha dagsamvær med barna en søndag hver andre helg i seks timer, første gang på den første søndagen etter at det er gått to uker siden barna flyttet fra mor. A bestemmer på hvilket tidspunkt samværet skal begynne og hvor samværet skal finne sted. Samværet skal være under tilsyn av en person far utpeker eller godkjenner. Det er en forutsetning at mor, når forholdene stabiliserer seg og det må anses på det rene at hun vil respektere ordningen og unnlate å påvirke barna negativt i forhold til far, etter hvert vil kunne få vanlig samvær med barna. På grunn av usikkerheten knyttet til mors reaksjon på den avgjørelsen lagmannsretten nå tar og hennes framtidige holdninger, mener lagmannsretten at det ikke er forsvarlig å fastsette noen opptrappingsplan for samværet alt nå. Et eventuelt utvidet samvær må mor derfor oppnå etter avtale med far.
For det tilfellet at retten gir far omsorgen eller samværsrett, har far begjært midlertidig avgjørelse for at lagmannsrettens dom skal få virkning straks. Lagmannsretten viser til sine vurderinger ovenfor av hva som er best for barna, og mener at det vil være til deres beste at den nye ordningen gjennomføres snarest mulig. Lagmannsretten tar derfor midlertidig avgjørelse om at det som bestemmes i dommen, skal gjelde straks og fram til saken er endelig avsluttet.
Begge partene har hatt fri sakførsel. Etter omstendighetene tilkjennes verken partene eller det offentlige saksomkostninger, verken for tingretten eller for lagmannsretten.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1.    A skal ha den daglige omsorgen for C og D.
2.    B skal ha dagsamvær med C og D søndag hver andre helg i 6 – seks – timer, under tilsyn av en person A utpeker eller godkjenner, og til tid og på sted som bestemt av A.
3.    Tingrettens domsslutning punkt 3 stadfestes.
4.    Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.
Slutning i kjennelse om midlertidig avgjørelse:
1.    Det som er bestemt i domsslutningen ovenfor, skal gjelde straks og fram til saken er endelig avgjort.
2.    Saksomkostninger i forbindelse med den midlertidige avgjørelsen tilkjennes ikke, verken for tingretten eller lagmannsretten.

Comments are closed.