Voldsoffererstatning ved mishandling i nære relasjoner

Voldsoffererstatning – NN født xx.xx.79

Vedtak av Statens sivilrettsforvaltning (SRF):

Kontoret for voldsoffererstatnings vedtak stadfestes.

 

Aktuelle saksopplysninger:

 

Klage mottatt SRF: 21.07.2014 Klage mottatt KFV: 23.06.2014
Hendelsesdato: Januar 2006 til juli 2008 KFV saksnr: 14/04852

 

Avgjort: X tingretts dom av: 30.12.2009. Oppgitt skadevolder er  dømt for overtredelse av strl. § 219 og til å  betale kr 100 000 i oppreisning.    
Søknadsdato: 17.12.2013    
Rettsgrunnlag: Voldsoffererstatningsloven    

 

NN ble utsatt for vold og trakassering i X, X og X av sin daværende samboer. Som følge av dette skal søker ha fått hørselsskade, nakke- og skulderplager, samt psykiske lidelser.

Det er søkt om oppreisning, tingsskade med kr 20 200, påførte behandlingsutgifter med kr 15 449, lidt inntektstap med kr 222 652, tapt hjemmearbeidsevne med kr 12 000 og menerstatning.

Etter det opplyste har søker mottatt kr 8 059 i oppreisning fra Statens innkrevingssentral.

Klagen gjelder vedtak av 30. mai 2014 fra Kontoret for voldsoffererstatning (KFV), hvor søker ble innvilget kr 259 028 i menerstatning, kr 91 941 i oppreisning og kr 67 016 i erstatning for økonomisk tap. Erstatning for økonomisk tap for utgifter i perioden 2007 til 2010 er avslått på grunn av foreldelse. Erstatning for advokatutgifter i forbindelse med Nav-sak, tapt hjemmearbeidsevne og kunstterapi er avslått på grunn av manglende årsakssammenheng eller manglende dokumentasjon.

Advokat X har på vegne av søker påklaget vedtaket hva gjelder den delen av saken som gjelder påførte tap i perioden 2007-2010, som er avslått på grunn av foreldelse. Det er prinsipalt anført at kravene ikke var foreldet da søknaden ble fremmet, da foreldelsesfristen ikke begynte å løpe før søker ble klar over at saken var rettskraftig. Det er anført at tingrettens dom ble rettskraftig i desember 2010. Subsidiært er det anført at inntektstap for året 2010 ikke er foreldet, fordi søker ikke før i januar 2011 hadde bevis for det reelle tapet.
 

Vurdering:

SRF er gitt myndighet til å fatte vedtak i voldsoffererstatningssaker, jf. voldsoffererstatningsloven § 13 tredje ledd andre punktum og nemndas retningslinjer av 18. desember 2013. Retningslinjene kan leses på www.sivilrett.no. SRF kan avgjøre saker som ikke krever medisinsk sakkyndighet eller byr på vesentlig tvil. SRF anser at nærværende sak omfattes av delegasjonshjemmelen.

Voldsoffererstatningsloven § 3 – foreldelse

Søknad om voldsoffererstatning må være fremsatt før kravet er både sivilrettslig og strafferettslig foreldet, jf. voldsoffererstatningsloven § 3 andre ledd.

I Prop.96 L (2013-2014) foreldelse og forvaring, fremgår det på side 17 at alminnelige strafferettslige foreldelsesregler kommer til anvendelse ved vurdering av voldsoffererstatning, også der forholdet er pådømt. Lovendringene trådte i kraft 1. juli 2014. Straffeloven § 219 har en strafferamme på fengsel i inntil 4 år og har følgelig en foreldelsesfrist på 5 år, jf. § 67.

De aktuelle voldshandlingene opphørte i juni 2008. Søknad om voldsoffererstatning ble fremmet 17. desember 2013, 6 måneder etter at forholdet var strafferettslig foreldet.

SRF går så over til å vurdere sivilrettslig foreldelse. Den alminnelige sivilrettslige foreldelsesfrist er 3 år fra søker fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og skadevolderen, jf. foreldelsesloven (fl.) § 9 nr. 1.

Hva gjelder søkers kunnskap om skaden, vises det til Høyesteretts dom inntatt i Rt-1998-587. Retten uttalte her at foreldelsesfristen begynner å løpe fra det tidspunkt skaden har manifestert seg på en slik måte at det kan konstateres tilstrekkelig grunnlag for erstatning. At en inntruffet skade senere skulle forverre seg, er ikke i seg selv tilstrekkelig til å si at foreldelsesfristen først begynner å løpe når det fullstendige omfanget av skaden er fastslått, jf. Rt-1997-1070.

Videre følger det av ordet «burde» i fl. § 9 nr. 1 at søker har en viss undersøkelsesplikt vedrørende kunnskap om skaden og skadevolderen. Høyesterett uttalte i Rt-1994-190 angående undersøkelsesplikten, at «Foreldelsesfristen kan begynne å løpe selv om en skadelidt ikke har positiv kunnskap om at ansvarsbetingelsene er oppfylt og at det foreligger årsakssammenheng. Det avgjørende er om skadelidte har rimelig foranledning til å gå til søksmål. Skadelidte har en undersøkelsesplikt, forutsatt at undersøkelsene kan føre frem uten urimelig besvær. Særlig kan det være aktuelt å søke avklaring hos lege, eventuelt spesialist».

For erstatning for påført økonomisk tap vil kravene foreldes suksessivt etter hvert som tapene oppstår, fra det tidspunkt søker var eller burde være klar over tapene. Se eks. sak ENV-2014-1780.

Det fremkommer av sakens dokumenter at søker ble 100 % sykemeldt fra mai 2008 til januar 2009. Søker begynte å jobbe 40 % den 27. januar 2009, og fikk 60 % rehabiliteringspenger fra Nav. Høsten 2009, under rettssaken var søker 100 % sykemeldt. Fra og med juli 2010 jobbet søker 60 % og var 40 % sykemeldt. I vedtak av 24. august 2010 fikk hun innvilget 40 % arbeidsavklaringspenger fram til 31. mars 2011. SRF anser at søker tidlig i 2009 burde vært klar over at hun ville ha et inntektstap dette året, da hun delvis fikk arbeidsavklaringspenger. Vi anser videre at søker i august 2010, da vedtak fra Nav om 40 % arbeidsavklaringspenger frem til mars 2011 forelå, burde vært klar over at hun ville ha et inntektstap i 2010.

Når det gjelder tingsskade anser SRF at søker burde vært klar over tapet da skadene oppstod, senest i juli 2008, da samboerforholdet opphørte. Videre anser vi at søker burde vært klar over påførte behandlingsutgifter når disse ble pådratt.

Det følger av fl. § 9 at foreldelsesfristen begynner å løpe når skadelidte er eller burde vært klar over skaden og den ansvarlige.

Nemnda har i praksis ved vurdering av sivilrettslig foreldelse sett hen til når søker hadde, eller burde ha hatt, en rimelig forventning om å nå frem med et erstatningskrav mot skadevolderen. SRF anser at det avgjørende for når søker burde hatt kunnskap om den ansvarlige er når tingrettens dom ble rettskraftig, jf. blant annet ENV-2013-3411.

Tingrettens dom ble avsagt 30. desember 2009. Skadevolder anket dommen. I X lagmannsretts beslutning av 20. mai 2010 ble anken nektet fremmet. Saken ble anket videre til Høyesterett, som i kjennelse av 21. desember 2010, forkastet anken. Høyesteretts behandling av saken er imidlertid begrenset til saksbehandlingsfeil ved lagmannsrettens beslutning om ankesiling, jf. straffeprosessloven § 321 siste ledd, jf. annet ledd. SRF anser derfor at skyldspørsmålet og erstatningsspørsmålet ble dermed rettskraftig avgjort ved lagmannsrettens kjennelse 20. mai 2010.

Det følger av politiets dok. nr. 87 «Melding til SI» vedrørende krav som sendes til innkreving, at dommen ble rettskraftig 27. mai 2010. Tingrettens dom er vedlagt søknad om voldsoffererstatning og det fremkommer av dommens siste side at skadevolder aksepterte dommen 27. mai 2010. I politiets brev til søker datert 3. juni 2010 ble søker orientert om dette, og det er vist til at Statens innkrevingssentral kunne være behjelpelig med å kreve inn det tilkjente oppreisningsbeløpet.

SRF legger til grunn at søker burde vært klar over tapene i 2007-2009 etter hvert som de forfalt, og at hun ved politiets brev i juni 2010 burde vært klar over den ansvarlige og hadde foranledning til å fremme et erstatningskrav. Vi anser at foreldelsesfristen for disse tapene begynte å løpe i juni 2010. Videre er vi kommet til at søker burde vært klar over inntektstapet for hele året 2010 når vedtak fra Nav av 24. august 2010 forelå. Foreldelsesfristen for inntektstapet for året 2010 begynte følgelig å løpe i august 2010. Søknad om voldsoffererstatning ble fremmet i desember 2013, mer enn tre år etter at søker burde vært klar over skaden og den ansvarlige. Kravene om påført tap for årene 2007 til 2010 var således foreldet før søknaden ble fremmet.

Søker har videre anført at hun ikke fikk beskjed om at kravene kunne foreldes. SRF bemerker til dette at rettsvillfarelse er i henhold til alminnelige erstatningsrettslige prinsipper søkers risiko, jf. blant annet ENV-2010-2271 og ENV-2011-813.

Vi gjør oppmerksom på at SRFs vedtak er endelig og ikke kan påklages.

Les mer om mishandling i nære relasjoner og bistandsadvokatordningen.

Barnefordelingssak om fast bosted

Borgarting lagmannsrett – Dom.

Avsagt: 10.09.2007 i sak LB-2007-36215
Saksgang: Oslo tingrett TOSLO–2005–184542 – Borgarting lagmannsrett LB–2007–36215. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR–2007–1820–U.
Parter: A (Advokat Bente Margrethe Fongen) mot B (Advokat Siv Bjørklid).
Dommere: Lagdommer Egil F. Jensen. Kst. lagdommer Yngvild Thue. Ekstraordinær lagdommer Pål Sannerud.

Saken gjelder spørsmål om hvem av foreldrene to barn som nå er 9 ½ og 3 år skal bo fast sammen med, og hvilket samvær det skal være mellom barna og den andre forelder.
A som er født i Ukrania i 1976 og oppvokst i dette landet, ble i 1995 kjent med B, født i 1961. De ble samboere og inngikk ekteskap i 1997. Samme år bosatte de seg i X. Døtrene C er født den *.*.1998, og D den *.*.2004.
B var og er ansatt i et større norsk selskap. I begynnelsen av 2002 fikk han tilbud om å arbeide for selskapet i USA. Etter at han en kortere periode pendlet mellom Norge og USA, flyttet hele familien til USA høsten 2002. A var i denne tiden hjemmeværende og forholdet i hjemmet skal ha vært bra. Det endret seg etter noen tid, visstnok fordi A mente at B hadde funnet en ny kvinne. Det kom til brudd i august 2005 da B flyttet ut av partenes felles bolig i xxx. Denne tiden skal ha vært konfliktfylt, noe som bl.a. førte til et gjensidig besøksforbud.
A og barna flyttet til Norge i september 2005, mens B ble boende i USA for å avslutte sitt arbeidsforhold. Mor og barn flyttet midlertidig inn hos mors søster i Osloområdet. Det oppstod etter hvert motsetninger mellom søstrene, og det oppsto også vanskeligheter i forbindelse med fars samvær med barn. I november 2005 møttes partene til mekling. Samtidig inngikk de en forholdsvis detaljert avtale om samvær mellom far og barna. Etter kort tid oppfattet mor det slik at far ønsket å ta barna ut av landet, og hun varslet på denne bakgrunn at det ikke var aktuelt å følge samværsavtalen.
Ved stevning av 20. desember 2005 til Oslo tingrett reiste A sak mot B med påstand om at barna skulle bo fast hos mor, og med vanlig samværsrett for far. Samtidig ble det krevet at far skulle pålegges forbud mot å ta med seg barna ut av landet. Far innga tilsvar med påstand om at barna skulle bo fast hos ham, med samvær for mor etter retten skjønn.
Utover høsten 2005, bl.a. i julen, var det en del kontakt mellom partene og mellom far og barna. I slutten av desember 2005 anmeldte A B for legemsfornærmelse. Anmeldelsen ble henlagt etter kort tid, men politiet underrettet barneverntjenesten i Oslo kommune om forholdet. I slutten av februar 2006 møtte A sammen med barna til første samtale med barneverntjenesten, som i en rapport ga uttrykk for at mor under samtalen ikke evnet å skjerme barna fra sine konflikter med far. Samme dag tok mor og barna inn på et krisesenter i Y. Noen dager senere fikk hun akuttplass ved Frydeberg barnevernsenter i Oslo. Der bodde hun og barna frem til mai 2006 da hun skaffet seg egen bolig i Z. Mor bor fortsatt i denne kommunen.
I en undersøkelsesrapport våren 2006 ga Stovner barneverntjeneste uttrykk for sterk bekymring for barnas omsorgssituasjon. Det ble vist til at mor «oppleves som følelsesmessig ustabil og virkelighetsfjern – – preget av mors ustabilitet og ambivalens i forhold til barnas far», at hun «i stor grad trekker barna inn i konflikten med far», og at mor «ikke klarer å ha fokus på barnas behov når hun selv har det vanskelig». Av rapporten fremgår at mor under hele undersøkelsesperioden stilte seg uforstående til barneverntjenestens bekymring.
B flyttet tilbake til Norge i juni 2006 og tok opphold i boligen i X. I november 2006 flyttet han til en bolig i Y. I løpet av denne perioden hadde han 6 forholdsvis kortvarige samvær med barna. Den 9. oktober 2006 traff tingretten en midlertidig avgjørelse om samvær mellom far og barna.
Oslo tingrett avsa 13. november 2006 dom og kjennelse med slik slutning:
I hovedsaken:
1.    C, født *.*.1998, og D, født *.*.2004, skal bo fast hos B.
2.    A skal ha samvær med C og D en gang per uke inntil fire timer per gang. Samværet skal finne sted på onsdager dersom partene ikke blir enige om noe annet. Samværet skal skje under tilsyn. Fra 1. januar 2007 pålegges det offentlige å oppnevne tilsynsperson, jf. barneloven § 43 tredje ledd.
3.    A dømmes til å erstatte B hans saksomkostninger.
I den foreløpige avgjørelsen:
4.    Det som er bestemt i punkt 1. og 2. ovenfor skal gjelde fram til rettskraftig avgjørelse foreligger.
Om sakens nærmere enkeltheter og partenes anførsler for tingretten vises for øvrig til tingrettens dom og lagmannsrettens merknader nedenfor.
A har anket dommen til lagmannsretten på grunn av feil faktum og feil bevisbedømmelse. På samme grunnlag har hun bedt om at det treffes ny midlertidig avgjørelse. B har inngitt tilsvar og aksessorisk motanke med sikte på reduksjon av samværet. Partenes påstander er noe endret under ankeforberedelsen.
Med bistand fra barneverntjenesten i Bærum ble barna den 16. november 2006 flyttet fra mor til far. Partene er enige om at overflyttingen ble en dramatisk opplevelse for barna, særlig C. I den nærmeste tiden etter overføringen kritiserte hun faren for å ha tatt dem fra moren, og hun ga uttrykk for at hun ville tilbake til mor.
I dagene etter overføringen skal mor gjentatte ganger ha oppsøkt og far og barna på deres bolig, utenom de tidspunkter da hun i henhold til tingrettens midlertidige avgjørelse skulle ha samvær med barna. Ved en anledning (28. november) ble hun stoppet av politiet med D som passasjer. Dette førte til at Asker og Bærum politidistrikt den 6. desember 2006 ga mor forbud mot å ta kontakt med far eller barna med unntak av avtalt samvær med barna. Besøksforbudet er senere forlenget, sist ved Nedre Romerike tingretts kjennelse av 14. juni 2007, og det gjelder nå til 5. desember 2007.
A hadde vanskelig for å godta samværsordningen og besøksforbudet. Det kom til flere nye episoder der hun oppsøkte far og barn på deres bolig i Y, og hun også tok direkte kontakt med barna på annen måte. Samtidig viste C økende aggressivitet i forhold til far. Den 24. desember skal C ha truet far med en kniv, og den 28. desember om natten oppsto det brann i en gyngestol som C fortalte at hun hadde tent på. Samme natt forsvant begge barna fra huset. Politiet som ble tilkalt, fant barna på en bensinstasjon og brakte dem tilbake til far. Den 30. desember oppsto en dramatisk episode. Mor oppsøkte fars bolig og banet seg adgang til huset ved å knuse et vindu i en dør. Hva som deretter skjedde er omstridt mellom partene. Ifølge far ble han angrepet av mor med en øks mens han forsøkte å ta seg av D, noe han oppfattet som et drapsforsøk. Mor har sterkt benektet at noe slikt skal ha funnet sted. Hun ble pågrepet av politiet på fars bolig samme kveld. Hun fortalte da til en polititjenestemann at hun hadde blitt voldtatt av far. Forklaringen om voldtekt har hun senere forlatt.
A ble siktet for flere forhold, bl.a. forsøk på legemsbeskadigelse, og undergitt varetektsfengsling frem til slutten av januar 2007. I denne perioden foretok politilegen en prejudisiell observasjon. Han konkluderte med at hun måtte anses som utilregnelig i rettspsykiatrisk forstand og pekte på muligheten for full rettspsykiatrisk undersøkelse. Ifølge politilegen forelå det mistanke om «paranoid psykose vesentlig preget av sjalusiforestillinger rettet mot mannen». I månedskiftet januar/februar ble hun innlagt ved Akershus universitetssykehus i Lørenskog til tvungen observasjon etter lov om psykisk helsevern. Den 8. februar konkluderte faglig ansvarlig psykolog med at det ikke lenger forelå grunnlag for tvunget psykisk helsevern. Deretter ble hun utskrevet. Noen videre rettspsykiatrisk undersøkelse er ikke foretatt, og de foreliggende straffesaker har ikke fått noen påtalemessig avgjørelse.
C var ikke i hjemmet den 30. desember. Som følge av de tidligere episoder og barnets holdning til sin far, fant barnevernet at far ikke var i stand til å gi barnet den omsorg og beskyttelse som hun trengte «i en traumatisk situasjon i livet hennes». Den 28. desember ble det derfor truffet et vedtak om midlertidig plassering i akuttinstitusjon i medhold av barnevernloven § 4–6 første ledd. B samtykket i vedtaket og C ble samme dag anbrakt i en institusjon i Sarpsborgdistriktet. Der var hun frem til hun i slutten av juni 2007 flyttet tilbake til far og sin lillesøster. B hadde på dette tidspunkt flyttet til en bolig i Æ bydel i Oslo kommune. Han har ikke ønsket å oppgi adressen p.g.a. mors atferd.
Med unntak for den perioden A satt varetektsfengslet, har det stort sett vært avholdt samvær som bestemt av tingretten frem til våren 2007. Samværene har som regel foregått i lokaler tilhørende barneverntjenesten i Bærum, og med to ansatte fra denne tjenesten til stede.
Den 16. mai 2007 tok lagmannsretten stilling til As begjæring om ny midlertidig avgjørelse. Med unntak for pålegget om at det offentlige skulle oppnevne tilsynsperson, noe lagmannsretten mente at tingretten ikke hadde hjemmel til å bestemme før den aktuelle lovbestemmelsen var iverksatt, ble tingrettens avgjørelse stadfestet. A skal således inntil videre fortsatt ha samvær med barna hver uke inntil 4 timer, under tilsyn. Etter kjæremål fra B stadfestet Høyesteretts kjæremålsutvalg kjennelse den 26. juli 2007.
I brev av 7. juni 2007 ga barneverntjenesten i Bærum uttrykk for at samværshyppigheten burde reduseres. Det ble vist til at mor gang på gang hadde brutt avtaler om ikke å snakke nedsettende om far, fars nettverk, institusjonen i Sarpsborg og barneverntjenesten. I løpet av sommeren har det vært noe redusert samvær som følge av ferieavvikling og barneverntjenestens vurdering av samværsomfanget. Det er opplyst at det har vært samvær 6. juli og 3. august. Partene har i denne perioden forgjeves undersøkt om det er mulig å få inn andre tilsynspersoner som begge kan akseptere.
Den 1. juli 2007 oppnevnte lagmannsretten psykolog Gjermund Nysveen som sakkyndig for å vurdere spørsmålet om hvem barna burde bo hos, og samvær. Han avga en skriftlig rapport datert 10. august 2007. Rapporten innkom lagmannsretten den 13. august, mens partene skal ha fått den noen dager tidligere.
Ankeforhandling ble avholdt i lagmannsrettens hus i Oslo i dagene 14. og 15. august 2007. Partene møtte med sine prosessfullmektiger og avga forklaring, A med bistand av russisktalende tolk. Tre vitner ble avhørt. Den sakkyndige fulgte forhandlingen frem til prosedyrene og avga muntlig redegjørelse. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Under ankeforhandlingens første dag opplyste den sakkyndige at han ikke hadde spurt C direkte om hennes syn på de aktuelle spørsmål. Under henvisning til at C er over 7 år, jfr. barneloven § 31 annet ledd, ble han bedt om å oppsøke fars bolig om ettermiddagen og gi C anledning til å uttrykke sin mening. Dette sa han seg villig til og slikt besøk ble gjennomført. Retten fant i denne situasjonen ikke grunn til selv å ta en samtale med barnet, slik mors prosessfullmektig ba om. Neste dag opplyste den sakkyndige at C hadde forklart at hun helst vil bo hos mor.
Kl. 1555, under prosedyren fra fars prosessfullmektig, måtte far forlate rettssalen for å hente barna i barnehage og SFO. Samtidig ville mor forlate rettssalen – slik retten oppfattet det – for å følge etter far for om mulig å finne ut hvor barna befinner seg. Retten tok en kort pause og far fikk anledning til å forlate bygningen gjennom dommerrommet, mens mor ble igjen. Hun ønsket etter dette ikke å følge sakens avslutning. Hun ble derfor dimittert sammen med tolken.
Den ankende part – A – har i det vesentlige gjort gjeldende:
Det er ikke grunn til å følge den sakkyndiges råd. Hans vurderinger bygger på uriktige forutsetninger. Han tar f.eks. ikke hensyn til sin egen oppfatning om at far ikke klarer å sette grenser for C eller ta ansvaret for henne. Derimot adlyder C mor. Barnet bør bo hos den hun respekterer og hører på, og som hun selv har fortalt at hun vil bo hos. Om noen år vil hun i praksis selv kunne bestemme hvem hun vil bo hos, jfr. barneloven § 31 annet ledd. Det er ingen grunn til å skille barna. Også D bør derfor bo hos mor.
Det er heller ingen grunn til å legge vekt på barneverntjenestens syn. Tjenestemennene bygger bl.a. på de uriktige beskyldninger som far har fremsatt mot mor.
C er sterkt knyttet til sin mor. Hennes motvilje mot far kommer klart til uttrykk i hendelsene i novemberdesember 2006. Det vil være et overgrep å skille mor og barn. Ifølge C ville mor aldri ha akseptert at hun ble sendt til en barnevernsinstitusjon.
Mulige negative erfaringer med mor under samværene kan ikke tillegges betydning. Mors handlinger og utsagn skyldes den strenge kontroll hun undergis under samværene. Man må forvente reaksjoner og opposisjon når man behandler henne «som en hund».
Mor har en fantastisk omsorgsevne. Hun kan nok være emosjonell, men sinnet går fort over. Barna likner sin mor, og de forstår hverandre. Få kan måle seg med mor m.h.t. varme, omtanke, hengivenhet og kjærlighet. Barna føler seg trygge hos mor. Mor kan ikke bebreides for ikke å ha respektert det nedlagte besøksforbudet. Hun måtte se sine barn.
Fars omsorgsevne er utilstrekkelig. Både i fortid og nåtid har han vist at han ikke tar tilstrekkelig vare på sine nærmeste. Han makter ikke å stille opp for barna i vanskelige perioder. Overfor barna har han skapt et fiendebilde av mor. Det spiller ingen rolle at han står sterkere rent materielt. Samlet foreldrekontakt taler i favør av mor. Far har redusert samværene, stikk i strid med lagmannsrettens og kjæremålsutvalgets avgjørelser. Det vil ikke være til barnas beste å bo fast hos far.
Det er ikke riktig at mor har forsøkt å kidnappe D eller å drepe far den 30. desember 2006. Fars egen forklaring viser at hun umulig kan hatt øks mens hun løp etter ham. Fars beskyldninger mot mor, som førte til tap av arbeid, varetektsfengsling og sykehusopphold, har vært svært belastende for henne.
Mor kan nok opptre aggressivt når hun utsettes for press. Men dette er situasjonsbetinget, og det er fremkommet at hun ikke var slik tidligere. Hun har hatt grunn til føle seg urettferdig behandlet og diskriminert. Hennes sinne er derfor forståelig. Det må legges til grunn at hun vil få ro og opptre adekvat dersom barna bor hos henne. Hun har selv forklart at hun vil samarbeide.
For så vidt angår samvær, anføres at man må se fremover. Begge parter ønsket i utgangspunktet at den annen part skulle ha vanlig samvær etter barneloven. Dette bør legges til grunn, også i dagens situasjon. Samvær kan umulig begrenses til noen timer hver annen uke.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
I hovedanken
prinsipalt:
1.    Mor har den daglige omsorg for C og D
2.    Far har vanlig samværsrett med C og D
subsidiært:
1.    Mor har vanlig samværsrett med C og D
I den midlertidige avgjørelse
prinsipalt:
1.    Mor har daglig omsorg for C og D.
subsidiært:
2.    Mor har vanlig samværsrett med C og D.
I begge saker:
1.    Far betaler sakens omkostninger for tingrett og lagmannsrett.
2.    Far tilbakebetaler kr 100.000 til mor som oppgjør for fars saksomkostninger for tingretten.
Ankemotparten – B – har i hovedtrekk anført:
Saken gjelder spørsmålet om hvor barna, C på 9 ½ år og D 3 år, skal bo fast, jfr. barneloven § 56 og hvilket samvær de skal ha med den de ikke bor fast sammen med, jfr. barneloven § 56 og § 43. I tilknytning til spørsmålet om samværet er det spørsmål om det skal settes vilkår om tilsyn, og i så fall om gjennomføringen av tilsynet skal pålegges det offentlige, jfr. loven § 43 og forskrift av 7. desember 2006. Det begjæres kjennelse for midlertidig avgjørelse inntil rettskraftig dom, jfr. § 60.
Far gjør gjeldende at det er til barnas beste at de blir boende fast sammen med ham. I denne sammenheng skal det også tas hensyn til barnas psykiske helse, jfr. barneloven § 48 annet ledd. Til støtte for sitt syn anfører han at han er den som best evner å ta hensyn til barna og deres behov. Gjennom den tiden mor alene hadde omsorgen for barna viste hun at hun ikke evnet å skjerme barna for sitt eget syn på far og partenes brudd. Dette anses klarlagt gjennom barnevernets observasjoner, gjennom utredning fra den sakkyndige for tingretten og ved rapporten fra den sakkyndige for lagmannsretten. Betraktningene støttes av de ytre faktiske forhold så som de mange bruddene på besøksforbudet, kidnappingen av barna og angrepet på far, samt de mange observasjoner av mors manglende realitetsorientering. Til det siste vises særlig til den rettspsykiatriske vurdering fra politilegen.
Barnets mening er et moment av betydning, men ikke avgjørende, heller ikke når barnet er fylt 12 år, jfr. barneloven § 31 annet ledd. I dette tilfellet kan Cs syn ikke være utslagsgivende, og det vil ikke være forsvarlig å skille barna. D er trolig sterkere knyttet til far enn til mor. Verken hensynet til å unngå nok et miljøskifte, ønsket om størst mulig samlet foreldrekontakt eller foreldrenes materielle og generelle omsorgsevne taler til fordel for at barna skal bo fast hos mor. Far er fullt i stand til å gi barna forsvarlig omsorg. I denne situasjonen må mors personlige egenskaper og hennes manglende evne til å forstå hva som er til det beste for barna tillegges avgjørende betydning.
Forutsatt at det offentlige fører tilsyn, er far av den oppfatning at det er til barnas beste å ha samvær med mor. Uten offentlig tilsyn vil samvær skade barna. Tilsynsoppgaven er krevende, og det er fremkommet opplysninger som viser at privatpersoner ikke vil kunne klare det.
Samværsomfanget må vurderes ut fra barnas tilknytning til mor og deres behov for å kunne opprettholde sin relasjon til henne. Dette må avveies mot barnas behov for ro i sitt forhold til far. Basert på barnevernets observasjoner av samværet fra november til nå, er far av den oppfatning at samvær en gang pr uke i dagens situasjon klart er for mye. Samvær i størrelsesorden 3 timer en gang hver annen eller tredje uke vil ideelt sett kunne være passende.
Dersom retten finner at offentlig tilsyn er påkrevet, begrenses samværet i praksis til 16 timer pr. år i henhold til forskriften av 7. desember 2006, med mindre det kan legges til grunn at det offentlige i dette tilfellet vil påta seg å føre tilsyn i videre utstrekning. Dette er høyst uvisst i dagens situasjon.
Retten bes treffe ny midlertidig avgjørelse om samvær dersom far gis medhold i at samværet må reduseres i forhold til gjeldende midlertidige avgjørelse. Dette samværet bør ha samme omfang som det som fastsettes i dommen.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
I hovedanken
1.    Tingrettens dom punkt 1 og 3 stadfestes.
2.    A skal ha samvær med fellesbarna C f. *.*.1998 og D f. *.*.2004 inntil 16 timer under tilsyn. Det offentlige pålegges å føre tilsynet.
I begjæringen om midlertidig avgjørelse
1.    Barna C f. *.*.1998 og D f. *.*.2004 skal inntil rettskraftig avgjørelse foreligger bo fast sammen med B.
2.    A skal inntil rettskraftig avgjørelse foreligger ha samvær med fellesbarna C f. *.*.1998 og D f. *.*.2004 inntil 16 timer under tilsyn. Det offentlige pålegges å føre tilsynet.
I begge tilfelle
3.    A erstatter B hans omkostninger med saken med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer.
Lagmannsretten ser slik på saken:
Til avgjørelse for lagmannsretten foreligger spørsmålet om hvem barna skal bo fast hos, og omfanget av samværet for den annen part. Foreldreansvaret har ikke vært noe tema.
Som det fremgår av barneloven § 48 skal avgjørelse om hvem barna skal bo fast sammen med først og fremst rette seg etter det som er best for barna. Avgjørelsen skal treffes på grunnlag av en samlet vurdering av situasjonen i dag og hvordan fremtiden antas å ville arte seg for barna og foreldre dersom en tenker seg alternative plasseringer hos mor eller far. Hvilke momenter som skal vektlegges i denne forbindelse er velkjente, og det råder ingen uenighet mellom partene om det rettslige utgangspunkt for bedømmelsen av omsorgsspørsmålet.
Retten legger til grunn at partene i utgangspunktet har tilstrekkelig omsorgsevne, og at de ville – dersom nærværende konflikt tenkes borte – ha vært i stand til å gi begge barna forsvarlig omsorg. Det er ingen grunn til å trekke fars omsorgsevne eller ansvarsfølelse i tvil, selv om C ble plassert i institusjon i slutten av desember 2006. Det oppsto den gang en nærmest akutt situasjon, som mor har en vesentlig del av ansvaret for å ha fremkalt ved sine uberettigede fremstøt mot far, og hennes negative omtale av far med barna til stede, jfr. senere. Den sakkyndige for lagmannsretten har vurdert det slik at far samlet sett har ivaretatt sine omsorgsoppgaver på en god måte i tiden etter tingrettens dom. I sin muntlige redegjørelse har den sakkyndige gitt uttrykk for at far har «stått oppreist», arbeidet planmessig, tatt ansvar og ivaretatt barnas behov. Retten deler denne vurderingen, og kan ikke se at han kan bebreides for å ha godtatt at barnevernet midlertidig overtok ansvaret for C. Noe måtte gjøres, og tilbakeføring til mor, var av flere grunner ingen aktuell løsning. Et par dager senere ble hun fengslet.
Det springende punkt i denne saken er mors evne og vilje til å samarbeide med far om en best mulig løsning for barna. Allerede våren 2006, da utenforstående instanser første gang ble kjent med familiens situasjon, har det vært påpekt brister på dette punkt. Særlig har vært fremhevet hennes direkte hatske omtale av far og hennes manglende skjerming av barna i forhold til foreldrenes konflikt. Dette er omtalt av barneverntjenesten, Frydenberg barnevernsenter, institusjonen i Sarpsborg og de sakkyndige for både tingretten og lagmannsretten. Sterkest har det vært formidlet til retten gjennom brevet fra barneverntjenesten av 7. juni 2007 og vitneforklaringen fra den ansatte i barneverntjenesten som har vært til stede under de fleste samvær. Til tross for gjentatte formaninger om ikke å snakke negativt om far under samværene har hun kommet med slike utbrudd. I flere samvær har det ifølge vitnet vært nødvendig «å gripe inn å stoppe mor fra å snakke nedsettende mot far, love jentene ting og dra dem inn i sitt fiendebilde – – «, men «– – Dessverre har det ved flere anledninger vært umulig å stoppe mor». Under ankeforhandlingen søkte mor å forsvare seg med at hun har rett og plikt til å holde barna orientert om det som skjer. For retten virker det som om hun ikke er tilgjengelig for det syn at sterk negativ omtale av far er noe annet enn informasjon, og særlig at slike opplevelser er skadelige for barna. Denne type adferd synes å ha sammenheng med personlighetstrekk hos mor i kombinasjon med uavklarte følelser i etterkant av bruddet med far. Mors subjektive følelse av å ha blitt diskriminert og urettferdig behandlet, og hennes henvisning til kulturforskjeller, er ikke uten interesse, men kan ikke forklare hennes til tider voldsomme utfall mot far, spesielt ikke det at hun tilsynelatende ikke har noen forståelse for hvor skadelig dette er for barna.
Spørsmålet om hvor barna skal bo og samvær har vært utredet og vurdert av en sakkyndig for tingretten og en annen for lagmannsretten. Begge har tilrådet at barna skal bo fast hos far. Den sakkyndig for lagmannsretten har fastholdt dette under ankeforhandlingen, også etter at C opplyste at hun helst vil bo hos mor.
Lagmannsretten er enig med de sakkyndige og tingretten i at barna skal bo fast hos far.
Ingen av partene ønsker at barna skal skilles. Heller ikke den sakkyndige mener at det vil være forsvarlig å skille barna, og lagmannsretten er av samme oppfatning. At D skal bo fast hos far, fremstår som lite tvilsomt. Hun er bare 3 år og har nå i ca 9 måneder hatt far som daglig omsorgsperson. Hun er dessuten forholdsvis sterkt knyttet til ham, og er tilsynelatende ikke preget av konflikten mellom foreldrene på samme måte som C.
Retten har merket seg Cs mening, men finner i den meget spesielle situasjon som foreligger ikke å kunne å legge avgjørende vekt på hennes utsagn. Det er sannsynlig at hennes atferd i forhold til foreldrene i første rekke skyldes uheldig påvirkning fra mor, som har brakt C i en meget vanskelig situasjon. Flere som kjenner familien har påpekt hvordan C i samvær med mor lett lar seg påvirke av mors humør og luner, og tydelig forsøker å opptre i samsvar med mors forventninger. Det er fremkommet enkelte opplysninger som tyder på at C har roet seg etter at hun kom tilbake til far i slutten av juni 2007, at far og datter har fått et mer avslappet forhold til hverandre og at C nå i praksis innstiller seg på å bo hos far. Dette kan ha sammenheng med at hun den siste tiden har hatt noe færre samvær med mor.
Mors humørsvingninger, mangelfulle impulskontroll, mistenksomhet og til tider lettvinte omgang med sannheten, har åpenbart blitt forsterket etter at barna ble overført til far i november 2006. Det kan spørres om hun vil endre atferd og opptre mer rasjonelt dersom hun igjen får den daglige omsorg. Til dette kan innvendes at mor viste manglende forståelse for barnas behov for naturlig kontakt med far og hadde vanskelig for å holde avtaler allerede mens barna bodde hos henne. Det vises til hennes manglende vilje eller evne til å følge opp avtalen om samvær i 2005–06, samt hennes avvisning av hjelpetiltak fra barneverntjenesten. Det er for så vidt symptomatisk at hun trappet opp konflikten ved å ta ut stevning i slutten av 2005, i en situasjon der barna bodde hos henne. Det er ikke fremkommet noe som tyder på at far på det tidspunkt forsøkte å overta den daglige omsorg. Dertil kommer som allerede påpekt at mors til tider irrasjonelle og aggressive adferd trolig har sammenheng med grunnleggende personlighetstrekk, og hennes emosjonelle forhold til far. Slike personlighetstrekk endres ikke lett, og det er lite som tyder på at hun hittil har klart å bearbeide bruddet med far på en fornuftig måte. Retten finner på denne bakgrunn at det er grunn til å frykte for at mor vil opptre irrasjonelt og uforutsigbart selv om hun får den daglige omsorgen for barna. Hensynet til best samlet foreldrekontakt taler derfor også til fordel for at barna skal bo fast hos far.
Tingrettens dom, domsslutningen pkt. 1, blir følgelig å stadfeste.
Partene er enige om at mor skal ha samvær dersom barna fortsatt bor hos far, men de er uenige om hyppigheten og behovet for tilsyn.
Den sakkyndige har under ankeforhandlingen sterkt understreket at barna nå trenger ro, og anbefalt at samværshyppigheten reduseres til f.eks. 6 timer hver annen uke. Etter at mors situasjon er blitt mer stabil, f.eks. om ett år, bør en vurdere å øke samværet. I følge den sakkyndige bør samværene foreløpig skje med tilsyn. Formålet med slikt tilsyn er å sikre at samværene ikke blir en arena for konflikts- og lojalitetsopplevelser for barna. Tilsynsoppgaven vil bli utfordrende og krever en nøytral person som kjenner saken fra begge sider.
Lagmannsretten er kommet til at samværene nå bør reduseres. Retten viser til det som fremkommer i brevet fra barneverntjenesten av 7. juni 2007, vitneforklaringen fra representanten for barneverntjenesten, den sakkyndiges vurdering og anbefaling, samt den generelle beskrivelse av mor ovenfor. Lagmannsretten finner ikke grunn til å bebreide far for at han våren 2007 tok initiativ for å redusere samværene uten dekning i formelle rettsavgjørelser. Hans utspill den gang må bedømmes på bakgrunn av de klare vurderinger som fremkommer i barneverntjenestens brev av 7. juni 2007 og vanskelighetene med å finne frem til annen kvalifisert tilsynsperson. Retten er videre ikke tvil om at det – slik situasjonen nå fremstår og trolig vil være den nærmeste tid – må være tilsyn under samværene.
Retten finner som den sakkyndige at samvær heretter bør finne sted hver annen uke. Ettersom samværsfrekvensen reduseres, kan spørres om det enkelte samvær bør utvides. Retten har kommet til at en foreløpig ikke bør gå til et slikt skritt. Mors emosjonelle situasjon er uviss. Forutsetningen om et forholdsvis stramt tilsyn setter dessuten grenser for hvordan samværene vil kunne forløpe. Hvert samvær skal følgelig fortsatt være inntil 4 timer. Med mindre partene avtaler annen ukedag, kan det være hensiktsmessig å legge samværene til onsdag, som bestemt av tingretten.
Situasjonen er så vidt særegen at det er naturlig å pålegge departementet (Barne- og likestillingsdepartementet) å oppnevne tilsynsperson i henhold til barneloven § 43 tredje ledd. Slik oppnevning vil måtte skje innenfor rammen av forskrift av 7. desember 2007 nr. 1360 § 2 som fastsetter en tidsramme for oppnevning til 16 timer samvær pr år. Ordningen utelukker ikke at en offentlig instans frivillig medvirker til en mer omfattende tilsynsordning, jfr. Ot.prp.nr.103 (2004–2005) kap. 10. Det er uvisst hvordan de offentlige instanser vil forholde seg når denne rammen er nådd. Hittil har barneverntjenesten i Bærum medvirket under samværene, og det er å håpe at man kan finne tilsvarende løsninger etter at far har flyttet til Æ bydel i Oslo. For det offentlige vil det være et poeng at det hurtig kan oppstå behov for resursskrevende innsats fra barneverntjenesten dersom konflikten mellom partene på nytt topper seg, slik som i slutten av 2006.
Far gjør gjeldende at samværet må begrenses til 16 timer pr år dersom retten pålegger departementet å oppnevne tilsynsperson. Retten er ikke uten videre enig i dette. Rettens vurdering er basert på forholdene i dag og nærmeste fremtid. Ideelt sett bør det – slik den sakkyndige har anbefalt – åpnes for mer omfattende samvær når mor får et mer avklart forhold til far og makter å samarbeide til beste for barna. Lagmannsretten vil ikke utelukke en slik utvikling, men finner det ikke forsvarlig nå å treffe avgjørelse om en bestemt plan for opptrapping av samværene til bestemte tidspunkter. En begrensning av samværene til 16 timer pr år vil på den annen side kunne sette grenser for en utvikling mot utvidet samvær, noe som ikke vil være til partenes og barnas beste, forutsatt at partene samarbeider.
Spørsmålet om hva som skal skje settes på spissen dersom det offentlige ikke vil medvirke med tilsynspersoner utover en tidsramme på 16 timer. Vilkåret om tilsyn står fast, men retten vil ikke knytte dette til en offentlig tilsynsordning. I en slik situasjon vil det følgelig bli opp til partene å finne frem til alternative tilsynsordninger, noe som kan lykkes i fremtiden selv om det synes vanskelig i dag. Ansvaret for å finne akseptable løsninger og eventuelt dekke økonomiske utlegg, påligger partene i fellesskap, jfr. prinsippet i barneloven § 44 om reisekostnader ved samvær. Så langt har retten inntrykk av at far lojalt og innenfor mulighetenes grenser har forsøkt å finne frem til slike personer.
Det er ingen grunn til ikke å la lagmannsrettens dom få virkning med en gang. I medhold av barneloven § 60 første ledd treffes det derfor midlertidig avgjørelse med samme innhold som i domsslutningen. Denne gjelder inntil det foreligger rettskraftig avgjørelse.
Etter det resultat lagmannsretten har kommet til blir tingrettens domslutning i hovedsaken pkt. 3 også å stadfeste, idet lagmannsretten er enig i tingrettens omkostningsavgjørelse.
As anke har vært forgjeves, og det finnes ikke grunn til gjøre unntak fra hovedregelen i tvml. § 180 første ledd. Dette innebærer at hun vil bli pålagt å dekke motpartens nødvendige saksomkostninger forbundet med hovedanken.
Bs anke har delvis ført frem i og med at samværet er redusert, og lagmannsretten legger til grunn at denne delen av saken må anses som dels vunnet og dels tapt, jfr. tvml. § 180 annet ledd sammenholdt med § 174. Heller ikke her foreligger det grunnlag for å gjøre unntak for hovedregelen i § 174 første ledd. Partene må derfor dekke egne omkostninger forbundet med motanken.
Den midlertidige avgjørelse er en ren refleks av slutningene i de to ankesakene. Denne delen av saken må også anses som dels vunnet og dels tapt, og partene må bære egne omkostninger.
Bs prosessfullmektig har innlevert en omkostningsoppgave, som med tillegg av merverdiavgift lyder på til sammen kr 85.500. Salær alene uten merverdiavgift utgjør kr 67.200, og kostnader kr 1.500. I oppgaven er angitt hvor stor del av beløpet som refererer seg til den midlertidige avgjørelse som lagmannsretten traff 16. mai 2007 og kjæremålet til Høyesterett, til sammen kr 11.000, som inkluderer merverdiavgift. Derimot er det ikke foretatt noen nærmere fordeling på hovedanke, motanke eller midlertidig avgjørelse. Lagmannsretten legger for øvrig til grunn at ny sakkyndig under ankebehandlingen ble oppnevnt etter begjæring fra den ankende part, og i hennes interesse, jfr. prosesskrift av 21. februar 2007 (dok. 93).
Det er ikke kommet innvendinger til kravet som legges til grunn for utmålingen av erstatningen for saksomkostninger i hovedanken for lagmannsretten. Fra totalbeløpet må trekkes kr 11.000 som refererer seg til tidligere midlertidige avgjørelser. Dernest må det gjøres en fordeling mellom hovedanke, motanke og midlertidig avgjørelse. Langt det meste av arbeidet med saken må anses knyttet til hovedanken. Ettersom det her er tale om en aksessorisk motanke, vil det være riktig å begrense omkostningene til de økte omkostninger ved motanken, jfr. Schei «Tvistemålsloven» s. 550. Dette innebærer at bare en mindre del bør henføres til motanken, selv om særlig tilsynsproblematikken og det offentliges medvirkning har krevet en del arbeid. Lagmannsretten finner at dette passende kan settes til kr 9.000. Den midlertidige avgjørelse for lagmannsretten har derimot ikke krevet arbeid av betydning. Etter dette gjøres det fradrag i salæret med kr 20.000, som følgelig fastsettes til kr 47.200, og som inklusiv merverdiavgift utgjør kr 59.000. Tillagt kostnader med kr 1.500 pålegges A å erstatte motpartens saksomkostninger i hovedanken med kr 60.500.
Dommen og kjennelsen er enstemmig.
Domsslutning:
I hovedanken:
1.    Tingrettens dom, domsslutningens pkt. 1 og 3 i hovedsaken stadfestes.
2.    I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til B 60.500 – sekstitusenfemhundre – kroner innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse, med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd, første punktum fra forfall til betaling skjer.
I motanken:
1.    A skal ha samvær med C og D en gang hver annen uke inntil 4 – fire – timer ved hvert samvær. Samværene skal finne sted på onsdager dersom partene ikke blir enige om noe annet. Det skal være tilsyn under samværene. Familie- og likestillingsdepartementet pålegges å oppnevne tilsynsperson.
2.    Partene dekker egne saksomkostninger.
Slutning i kjennelse om midlertid avgjørelse:
1.    C og D skal bo fast hos B.
2.    A skal ha samvær med C og D en gang hver annen uke inntil 4 – fire – timer ved hvert samvær. Samværene skal finne sted på onsdager dersom partene ikke blir enige om noe annet. Det skal være tilsyn under samværene. Familie- og likestillingsdepartementet pålegges å oppnevne tilsynsperson.
3.    Partene dekker egne saksomkostninger.

daglig omsorg og samværsrett

Borgarting lagmannsrett – Dom og kjennelse.

Avsagt: 11.12.2007 i sak LB-2006-177469
Saksgang: Sarpsborg tingrett TSARP–2005–8450 – Borgarting lagmannsrett LB–2006–177469 (06–177469ASI–BORG/02). Kjæremål til Høyesterett forkastet, HR–2008–14–U. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR–2008–175–U.
Parter: I. Anke: A (Advokat Elisabeth Tørresby) mot B (Advokat Anne Hazeland). II. Motanke: B (Advokat Anne Hazeland) mot A (Advokat Elisabeth Tørresby).
Dommere: Lagmann Anders Bøhn. Lagdommer Anne Ellen Fossum. Kst. tingrettsdommer Nikolai Paasche.

Saken gjelder daglig omsorg og samværsrett.
A og B, som er født i henholdsvis 1973 og 1976, giftet seg i 1999. Sønnen C er født *.*.1999 og datteren D er født *.*.2002. Mor er registrert i folkeregisteret med navnet B, men bruker bare etternavnet B. Lagmannsretten benytter dette etternavnet nedenfor.
Partene bosatte seg etter en tid i X, der de bodde sammen til det ble brudd mellom dem 25. september 2004. Mor flyttet til Y krisesenter med barna, og oppholdt seg der i tre uker. Etter et kort opphold hos hennes foreldre i Z, flyttet mor og barna til en leilighet i Z med sperret adresse. Far bor fortsatt i den felles boligen. Skiftet er ikke avsluttet. Partene har felles foreldreansvar.
Under henvisning til at han ikke sett barna sine siden bruddet, reiste A søksmål mot B i januar 2005 med krav om at han skulle ha den daglige omsorgen, subsidiært at han skulle ha samværsrett. Han ba samtidig om midlertidig avgjørelse. Saksforberedende møter i Sarpsborg tingrett ble avholdt i februar, mars og august 2005. På grunnlag av rapport fra barnepsykiater Wolfram Löllke avsa retten 5. september 2005 kjennelse for at det ikke skulle være samvær mellom far og barn før endelig avgjørelse av saken. Lagmannsretten stadfestet denne kjennelsen 16. november 2005.
Psykologspesialist Per Kaald ble oppnevnt som sakkyndig for tingretten i oktober 2005. Under hovedforhandlingen i januar 2006 ba partene om utsettelse og inngikk en foreløpig avtale om at man skulle innlede tilnærmingen mellom barna og far gjennom at barna skulle ha samvær med fars foreldre i deres hjem. Slike samvær, først med mormor til stede, ble gjennomført. I saksforberedende møte i april 2006 gjorde partene ny foreløpig avtale om ytterligere tre samvær mellom barna og fars foreldre, mens første samvær mellom far og C skulle finne sted på BUP i Z 24. mai. Samvær mellom begge barna skulle så finne sted i fars foreldres hjem tre ganger i juni, hver gang fra kl. 11.00 til kl. 17.00. Det første samværet mellom far og C ble gjennomført, mens det andre samværet bare ble med D, fordi C var syk. Det ble ikke noe av de øvrige avtalte samværene i juni og juli 2006. Under hovedforhandlingen i juli 2006 ble saken på ny utsatt med ny avtale om forsøk på samvær. Det første samværet skulle finne sted ved at farmor hentet barna lørdag 8. juli 2006 kl. 12.00 og hadde dem til dagen etter. Far skulle være til stede dels på lørdag og dels på søndag i fars foreldres hjem. Ingen av disse samværene ble gjennomført. Far har i tillegg hatt et samvær med C i august 2006 i regi av Cs behandlende psykolog på den tiden, Claus Fasting. Lagmannsretten kommer tilbake til omtale av samværene nedenfor.
Etter hovedforhandling 20. september 2006 avsa Sarpsborg tingrett dom med slik domsslutning:
1.    C født *.*.99 og D født *.*.02 skal ha fast bosted hos B.
2.    C født *.*.99 og D født *.*.02 skal ha samvær med sin far A slik:
Det gjennomføres samvær en gang i fars foreldres hjem, uten at far er tilstede. Deretter etter to uker skal det gjentas, men far skal komme i besteforeldrenes hjem for dagsamvær. Dette skal gjentas etter ytterligere to uker. Deretter skal det være vanlig samvær med far annenhver helg. Samværene skal vare fra fredag ettermiddag til søndag kl. l8. Første samvær skal skje helgen 14.–15. oktober 2006.
Det skal videre være samvær mellom far og barna annenhver julehelg og nyttårshelg, annenhver vinterferie, påskeferie og høstferie. Barna skal være hos sin mor julen 2006.
3.    Partene bærer hver sine omkostninger.
Retten avsa samtidig slik kjennelse:
Advokat Tørresby har på vegne av A bedt om at dommen gis foregrepet tvangskraft i tråd med tvml. § 148. Det fremgår av barnelovens forarbeider at foreløpig (midlertidig)avgjørelse etter barneloven trer istedenfor midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven og foregrepet tvangskraft etter tvistemålsloven § 148, slik at det nå bare er ett regelsett som gjelder. Avgjørelsen treffes ved kjennelse. Foreløpig avgjørelse kan treffes frem til saken er endelig avgjort, også samtidig med dommen.
Retten finner at vilkårene for slik avgjørelse er til stede og viser til begrunnelse i dommen. Retten tar begjæringen til følge.
Rettsvirkningen av dommen inntrer straks dommen er avsagt.
[S]lutning:
Rettsvirkningen av dommen inntrer straks dommen er avsagt.
Samvær ble ikke gjennomført i samsvar med tingrettens dom, og A begjærte i oktober 2006 tvangsfullbyrdelse av samværet. Senere i måneden anket han tingrettens dom med krav om at barna skulle bo fast hos ham, og begjærte midlertidig avgjørelse for at omsorgen skulle overføres til ham fram til rettskraftig avgjørelse forelå. Mor motanket med krav om at far ikke skulle ha samværsrett, og påkjærte avgjørelsen om at tingrettens dom skulle ha rettsvirkning umiddelbart. Hun gjorde videre gjeldende at samvær var umulig, slik at kravet om tvangsbot ikke skulle tas til følge.
Lagmannsretten avslo partenes begjæring om å oppnevne en ny sakkyndig for lagmannsretten med sikte på en full gjennomgang av saken, men oppnevnte psykologspesialist Katrin Koch til å ha en samtale med C med slikt mandat:
«Sakkyndig gis i oppdrag å gjennomføre en samtale med C for å få frem synspunkt på hvem han vil bo fast hos og om samvær med far. Sakkyndig skal i forkant av samtalen sette seg inn i sakens faktum.»
Ankeforhandlingen har vært utsatt en gang fordi mors prosessfullmektig ble syk.
A gjør i hovedsak gjeldende:
Mors omsorgsevne er marginal. Under samlivet var partene enige om at far skulle arbeide ute og mor ta seg av hjemmearbeidet. Både under samlivet og etterpå har mor vist at hun ikke er i stand til å ivareta barnas omsorg, verken på det praktiske eller det mentale plan. Det er vist til forklaringer fra naboer om at barna kunne gå i pysjamas til langt på dag, og at mor flere ganger ikke visste hvor C var. Heller ikke etter samlivsbruddet har mor maktet den praktiske omsorgen i forhold til skole og barnehage. Hun er i realiteten avhengig av hjelp fra sin mor. Far har god omsorgsevne, og har i tillegg en samboer som vil kunne gi barna god omsorg. Barna var nært knyttet til ham under samlivet. Han har ikke utøvd vold mot B eller sønnen. Mors politianmeldelser var helt ugrunnet, og de er henlagt. Far bor i partenes opprinnelige hjem. Fars samboer vil representere et positivt element i barnas daglige situasjon.
Mor har en sterk motvilje mot far, og gir tydelig, men helt ugrunnet, uttrykk for at hun betrakter ham som farlig. Hun har satt fram en rekke usanne påstander om ham overfor politi, domstoler og hjelpeapparat. Hun overfører denne holdningen til barna. Dette har skapt sterke reaksjoner hos barna, og det har særlig gjort livet vanskelig for C. Men mor overdriver sterkt når hun beskriver guttens psykiske tilstand. En overføring av omsorgen til far vil utvilsomt gi best samlet foreldrekontakt, ettersom far ønsker at barna skal ha samvær med og et godt forhold til sin mor.
Mor har gjennom sin holdning til far gjort at barna nesten ikke har fått se ham på nærmere tre år. Til tross for tilråding fra den sakkyndige har hun opprettholdt sitt syn på at det er farlig for barna å ha samvær med far. Hun har også sagt at fars familie er farlige. Hvis mor beholder omsorgen, vil barna miste all kontakt med far, og fortsatt kontakt med fars familie vil også bli meget vanskelig. Betydningen av miljøskifte er ikke avgjørende sett i forhold til det uholdbare i situasjonen hos mor. Far har vist til bekymringsmeldinger til barnevernet fra både den oppnevnte sakkyndige for tingretten og BUP i Z.
Far innser at det på grunn av den holdningen barna er blitt påført av sin mor, ikke kan flyttes umiddelbart rett til far. Barna bør som en midlertidig ordning flytte til farforeldrene med støtte fra fars søster. Deretter vil kontakten med far naturlig føre til at barna flytter til ham. Far vil også etablere kontakt med hjelpeapparatet for bistand i forbindelse med den vanskelige overføringen. Den må skje gradvis i det tempoet som er til barnas beste.
Mor må ha samværsrett, men det anføres at den inntil videre må begrenses og gjennomføres under tilsyn av en nøytral tredjeperson. Barna må skjermes fra mors negative holdninger til far, særlig i en situasjon hvor de skal reetablere kontakten med far og etter hvert bo hos ham. Dersom mors holdninger endrer seg, vil far på selvstendig initiativ bidra til å utvide samværsordningen samt lempe på tilsynet.
Subsidiært, dersom mor fortsatt skal ha omsorgen, anføres at det er til barnas beste at de har omfattende samvær med far. Atter subsidiært anføres at det i hvert fall vil være best for barna å ha samvær med fars foreldre.
Far ber om midlertidig avgjørelse: Det er best for barna at det besluttes at de allerede nå skal bo hos ham, og at mor skal ha begrenset samvær fram til dommen er rettskraftig.
A har lagt ned slik påstand:
Prinsipalt:
1.    C f. *.*.1999 og D f. *.*.02 skal bo fast hos A.
2.    B skal ha samvær med C f. *.*.1999 og D f. *.*.02, fastsatt etter rettens skjønn.
3.    B tilpliktes å erstatte A eller det offentlige sakens omkostninger for tingrett og lagmannsrett, med tillegg av den til enhver tid gjeldende forsinkelsesrente regnet 14 dager fra domsavsigelse.
Subsidiært:
1.    E og F skal ha samvær med C f. *.*.1999 og D f. *.*.02 fastsatt etter rettens skjønn.
2.    B tilpliktes å erstatte A eller det offentlige sakens omkostninger for tingrett og lagmannsrett, med tillegg av den til enhver tid gjeldende forsinkelsesrente regnet 14 dager fra domsavsigelse.
I forbindelse med begjæringen om midlertidig avgjørelse har A lagt ned slik påstand:
1.    C f. *.*.1999 og D f. *.*.02 skal frem til rettskraftig avgjørelse i hovedsaken foreligger, bo fast hos A.
2.    B skal frem til rettskraftig avgjørelse foreligger i hovedsak ha samvær med C f. *.*.1999 og D f. *.*.02, fastsatt etter rettens skjønn.
3.    B tilpliktes å erstatte A eller det offentlige sakens omkostninger for tingrett og lagmannsrett, med tillegg av den til enhver tid gjeldende forsinkelsesrente regnet 14 dager fra domsavsigelse.
B gjør i hovedsak gjeldende:
Tingrettens dom er riktig når retten er kommet til at det er til barnas beste at mor fortsatt skal ha den daglige omsorgen. Mor har omsorgsevne, og hun ivaretar begge barn godt, med god hjelp fra mormor og morfar. Søsknene skal ikke skilles, ettersom de er tett knyttet til hverandre. Barna kan ikke flyttes til far etter at de har bodd med mor alene fra de var henholdsvis fem og to år gamle, og når det er tre år siden de har hatt regelmessig samvær med sin far. Det må kreves en viss sannsynlighet for at flytting vil medføre fordeler for barna, jf. Rt–1996–420. Flytting vil i denne saken ikke innebære fordeler. Den vil videre representere en risiko for uheldige virkninger, jf. Rt–1996–950. Flyttingen vil i hvert fall føre med seg usikkerhet, jf. Rt–1993–998. Status quo tilsier at de blir boende hos mor.
Det må legges til grunn at C er mer sårbar for ytre forandringer enn andre barn. Slik saken ligger an, er best samlet foreldrekontakt ikke et relevant argument. Under enhver omstendighet veier dette momentet mindre enn andre momenter som hensynet til status quo, miljøet, tilknytning m.v. Mor involverer ikke barna i konflikten, og selv om retten skulle komme til at konflikten mellom foreldrene er en medvirkende årsak til at C ikke vil til far, skal barna likevel ikke flyttes. Det kan ikke legges vekt på psykolog Kaalds vurderinger. Han festet ikke lit til verken mor eller barna, og hans personlige engasjement i saken er ikke tillitvekkende.
Når det gjelder samvær, har tingretten ikke lagt tilstrekkelig vekt på Cs reaksjoner før og etter de samværene han har hatt med far. C ønsker selv verken å bo hos sin far eller å ha samvær med ham. Han er åtte år, og hans mening har betydning. Erfaringene med de samværene som har vært, viser at det ikke vil være til Cs beste å ha samvær med far. C er traumatisert og har behov for ro, og han blir urolig og får kraftige reaksjoner etter samværene. Til tross for at man har forsøkt forskjellige løsninger, ser man at C enten motsetter seg samværet fysisk eller får kraftige reaksjoner etterpå. Også her må Cs ønske respekteres.
Når det gjelder samvær med D, vil det være skadelig for C dersom D har samvær med far.
Barna har aldri hatt noe nært forhold til fars foreldre, og en beslutning om samvær med dem vil være kunstig og oppfattes som en omgåelse av en eventuell vurdering av at samvær med far ikke er til barnas beste. Barna vil trekke paralleller mellom far og hans foreldre.
Når det gjelder den midlertidige avgjørelsen, har barna bodd hos mor helt siden bruddet. C kjenner skolen og miljøet hos mor, ikke hos far. D har sin barnehage, og begge barna har venner og fritidsaktiviteter hos mor. De har hele sitt liv hatt sterkest tilknytning til mor. C er dessuten alt for sårbar til at man kan foregripe en avgjørelse. Man må vente med eventuelle endringer til saken er ferdigbehandlet.
B har lagt ned slik påstand:
Påstand i hovedsaken:
Prinsipalt.
1.    Tingrettens dom punkt 1 stadfestes.
2.    C og D skal ikke ha samvær med verken sin far, A, eller med fars foreldre, E og F.
Subsidiært:
Dersom C og D skal bo fast hos sin far, skal mor ha samvær fastsatt etter rettens skjønn.
I begge tilfeller:
A, eller det offentlige, dømmes til å betale saksomkostninger for alle (.) retter, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
Hun har lagt ned slik påstand i begjæring om midlertidig avgjørelse:
Prinsipalt:
Begjæringen tas ikke til følge.
Subsidiært:
Dersom begjæringen tas til følge skal barna ha samvær med sin mor fastsatt etter rettens skjønn.
I begge tilfeller:
A, eller det offentlige, dømmes til å betale sakens omkostninger for alle (.) retter, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn tingretten.
Siden partene brøt samlivet i september 2004, har far bare hatt to samvær med C og ett samvær med D. Retten viser til framstillingen ovenfor av hvilke foreløpige samværsavtaler som ble inngått.
Mors begrunnelse for at samværene ikke er gjennomført, er at C har hatt så sterke reaksjoner etter samvær med far og at han er så redd for far og har slik motvilje mot å møte ham, at samvær mot Cs vilje vil påføre ham psykisk skade. Mor anfører at bakgrunnen for Cs holdning er at A har utsatt C og henne for vold mens partene levde sammen.
Det er disse anklagene om vold som gjør saken vanskelig. Det er på det rene at partenes samliv utviklet seg til det verre det siste året før bruddet. Mye krangling, til dels høylytt, førte i en del tilfeller til håndgemeng mellom de to. At barna har hørt kranglingen og av og til også sett at partene har knuffet hverandre, er sannsynlig.
Når det gjelder påstått vold fra far mot sønnen, finnes det ikke spor i saken av at dette er kommet til uttrykk før samlivsbruddet. Naboer og slektninger har forklart at det virket som det var et meget godt forhold mellom far og sønn. Mor har forklart at C ikke sa noe til henne om slike overgrep mens partene bodde sammen, og at hun første gang hørte dette da de kom på krisesenteret. At C har gitt uttrykk for at far skal ha tatt kvelertak på ham, er bekreftet av lederen for krisesenteret og av mormor. Det ble holdt dommeravhør av C 7. juli 2005. I avhøret sa han blant annet at faren hadde sagt at han skal bli halshogd og strypt, at faren hadde slått ham mens han sov og at han hadde strypt ham. I tillegg har C gitt slike opplysninger og kalt far for «slem» i samtaler med de rettsoppnevnte sakkyndige Kaald og Koch og til psykolog Fasting.
Mor begrunner sitt standpunkt om helt å nekte far samvær med at hun har «valgt å tro på C» og «stiller seg bak C». Et sentralt spørsmål i saken er hvilken sannsynlighet det er for at far har vært voldelig mot sønnen.
Etter lagmannsrettens mening er det en rekke forhold som gir grunn til tvil om Cs forklaringer om farens vold mot ham bygger på noe han selv har opplevd. Som nevnt har C, mens foreldrene fortsatt bodde sammen, ikke overfor noen gitt uttrykk for at faren hadde vært brutal ovenfor ham, heller ikke i samtaler med mor, til tross for mors anførsel om det nære forholdet mellom henne og sønnen. Det er ikke lett å se noen rimelig grunn til at C ikke skulle fortelle sin mor om slike dramatiske hendelser før etter samlivsbruddet, hvis de hadde funnet sted.
Mor har etter lagmannsrettens mening håndtert bruddet med far på en konflikteskalerende måte, og voldsbeskyldningene er en del av dette. A har forklart om bruddet at han etter en tids overveielser hadde bestemt seg for at han ville bryte forholdet. Da han fortalte B dette, ble hun sint og fortvilet, og holdt fast i ham og sa at han ikke måtte gå fra henne. Han forlot da hjemmet, men kom tilbake om natten for å hente penger og betalingskort. B og barna var borte, og det lå ingen melding om hvor de var reist. Først en tid senere fikk han vite at de var dratt til et krisesenter.
For lagmannsretten framstår Bs beslutning om å dra på krisesenteret som påfallende. Hun hadde familie i Østfold, og selv om det kan ha vært noe håndgemeng, antakelig gjensidig, i forbindelse med bruddet, er det lite som tyder på at mor og barn var nødt til å reise til et krisesenter for å unngå forfølgelse fra far. Som et ledd i helhetsbildet av mors håndtering av konflikten med far framstår dette som et trekk med sikte på å oppnå en offerrolle og dermed ramme far. Det er ingen opplysninger om at far senere har forsøkt å spore opp familien eller gjøre forsøk på å oppsøke dem. Økningen av konfliktnivået illustreres av at B har skaffet seg hemmelig adresse og telefonnummer, noe man etter det opplyste kan få ved folkeregisteret uten noen form for kontradiktorisk behandling. Hennes opplysninger om at A har satt fram trusler som har gjort en slik forholdsregel nødvendig, er ikke bekreftet under bevisførselen. A har ikke hatt noen kontakt med B etter bruddet, og har altså ikke satt fram noen trusler i samtale med henne. Det eneste som foreligger av opplysninger om trusler, er Bs forklaring om at A i en samtale med hennes far skal ha satt fram alvorlige trusler mot henne og barna. Bs far er ikke ført som vitne. Selv om man ikke kan se bort fra at A kan ha vært opphisset i en samtale med Bs far på grunn av det han oppfattet som hennes sabotasje av samværsretten, er det, ut over det B forklarer, ikke noe som bekrefter det trusselbildet hun har beskrevet.
I saken er det mange henvisninger til den alvorlige foreldrekonflikten som foreligger. Lagmannsretten er enig i at det foreligger en konflikt om samværsrett og hvor barna skal bo. Men i den grad uttrykket «alvorlig foreldrekonflikt» i dette tilfellet er ment å beskrive to foreldre som slåss mot hverandre med alle midler, er betegnelsen etter lagmannsrettens mening ikke treffende. Ut over fars opprinnelige krav om samvær, som senere ble endret til et krav om at barna skal bo hos ham, kan far ikke sies å ha bidratt til å øke konfliktnivået i saken. Han har deltatt i forhandlinger om forsøksvise samværsordninger, og han har fulgt de avtalene som er gjort. Lagmannsretten mener man kan slå fast at det høye konfliktnivået er skapt av mor.
Ved bedømmelsen av om det er hold i anklagene fra sønnen mot far, må Bs alminnelige troverdighet vurderes. Det er en rekke forhold i saken som gir grunn til å stille spørsmål ved om hennes framstilling av faktiske forhold i saken er i samsvar med realitetene. Det er ikke her spørsmål om alminnelig rom for forskjellige tolkinger av utsagn og hendelser, men opplysninger som, når de lar seg kontrollere, viser seg å være uriktige.
Vitneutsagn om dette er kommet fra flere bekjente av ekteparet A, som har gitt utrykk for at B den tiden partene levde sammen, kunne komme med underlige og åpenbart uriktige utsagn, blant annet om hva ekteparet eide. Flere har gitt uttrykk for at hun kunne fortelle ting som åpenbart var oppspinn. Lagmannsretten viser også til hvordan Bs troverdighet er vurdert i de bekymringsmeldingene til barnevernet som er referert nedenfor.
Lagmannsretten nevner at etter at mor flyttet med barna til Z, henviste barneverntjenesten i Z C og D til BUP i desember 2004. Det er på det rene at mors opplysninger om vold mot henne og sønnen fra fars side og om usedvanlig sterke psykiske reaksjoner hos C på forskjellige tidspunkter, ikke ble kontrollert av BUP Z ved at det ble tatt kontakt med far eller fars familie. Det er ikke tvilsomt at mor bidro til dette ved uriktig å oppgi at hun hadde foreldreansvaret alene. Dette er ikke det eneste tilfellet hvor det er brakt på det rene at mor forklarer seg uriktig om forhold i saken. Ved innledningen av ankeforhandlingen kom det fram at mor igjen har tatt kontakt med nye behandlere. Hun har tatt sønnen med seg til doktor Lindbjørg Baghat i Asker, hvis navn hun har fått oppgitt gjennom Foreningen for Voldsofre. Doktor Baghat henviste C til Nic Waals institutt. Under innledningsforedraget opplyste mors prosessfullmektig at Cs samtaler ved Nic Waals institutt ikke var kommet i stand fordi far hadde motsatt seg behandlingen. Far benektet i retten å ha fått noen henvendelse fra instituttet, og sa at disse opplysningene var nye for ham. Det ble senere under ankeforhandlingen brakt på det rene at det er formelle grunner til at Nic Waals ikke har startet noen behandling av C. Opplysningen om at far skal ha nektet behandling, stammet fra mor, og den var uriktig.
Sentralt i saken står voldsanklagene. Etter samlivsbruddet anmeldte B sin mann til politiet for vold mot henne og sønnen. Den første anmeldelsen er datert 15. oktober 2004. I anmeldelsen sa B at den første voldsepisoden skjedde to uker etter at C var født. A ble da så sint på henne at han dyttet en stol framover mens hun satt i den og ammet gutten. Etterpå kastet han stolen tvers gjennom rommet. Etter dette opplyste hun at hun regelmessig ble utsatt for forskjellige typer vold, i tillegg til psykisk terror. Da hun kom hjem med datteren to dager etter fødselen i april 2002, ble A sint for ett eller annet. C var hos en nabo. A sparket henne mellom bena slik at alle stingene gikk opp, han kastet henne opp på kjøkkenbordet slik at det knakk, han rev henne bortover gulvet, og han vred håndleddene og bena hennes rundt. Hun fikk mange blåmerker og ble skadet etter dette. Hun forklarte videre at det hadde vært mange episoder og mye vold og psykisk trakassering gjennom lang tid etter dette. Hun opplyste også at A i det siste hadde truet med å drepe både henne, barna og søsknene hennes. Lagmannsretten viser til sin vurdering ovenfor av sannhetsgehalten i sistnevnte beskyldning. Om en episode i mars 2001 sa B at hun oppsøkte legevakten i Bærum etter at A hadde sparket henne i ansiktet. Hun fikk en stor blåveis i øyet, kollapset på gulvet og blødde fra munnen. Hun sa på legevakten at hun hadde falt på isen. Om kvelden for samlivsbruddet med etterfølgende reise til krisesenteret i Y forklarte hun at A hadde dyttet, slept og dratt henne etter håret rundt i huset.
Deretter fulgte en ny politianmeldelse fra hennes side 12. november 2004. I denne anmeldelsen oppga hun at A hadde voldtatt henne ved to anledninger, i 2002 og sommeren 2004. Det er påfallende at det ikke er nevnt noe om voldtekt i den første anmeldelsen en måned tidligere, til tross for at B da hadde en lang samtale med vedkommende politietterforsker. Det går riktignok fram av etterforskerens egenrapport at det var mye som ikke ble skrevet ned og som måtte vente til senere avhør. Men etter lagmannsrettens mening er det usannsynlig at B har nevnt noe om voldtekt i denne samtalen uten at dette var blitt skrevet ned av politietterforskeren. Forholdet er i samsvar med det alminnelige bildet man får av B, nemlig at det dramatiske innslaget i det hun forteller om, øker etter hvert som hun forteller. Etter lagmannsrettens mening er det liten grunn til å feste lit til det B forteller i disse anmeldelsene. Derimot er det på det rene at C ble utsatt for en ubehagelig opplevelse i form av et angrep fra et annet barn i barnehagen i juni 2003.
B har påberopt et journalnotat fra barnevernavdelingen i X kommune 27. september 2004, der saksbehandleren refererer en telefonsamtale med psykolog John Holmes i PP-tjenesten. Ifølge notatet forteller Holmes at han har fått telefon fra krisesenteret i Y om at mor og begge barna er der. Det går fram av notatet at mor i samtalen med Holmes har fortalt at C har sagt at faren hadde vært slem. Ifølge notatet sier Holmes at noe slikt ikke er kommet fram tidligere. Videre står det at «far har sagt at det har klikket for ham og at det har gått utover C.» Dette kan framstå som om det er far som har innrømmet dette overfor Holmes. Holmes har i lagmannsretten forklart at han overhodet ikke har hatt noen samtale med far hvor far skal ha sagt noe slikt. Journalnotatet er tvetydig, og lagmannsretten legger til grunn at det som står i notatet, i realiteten er referat av hva Holmes forteller at mor har sagt til ham.
Statsadvokaten besluttet 19. juni 2006 å legge bort alle anmeldelser mot A etter bevisets stilling.
Lagmannsretten deler det syn den oppnevnte sakkyndige for tingretten, psykologspesialist Per Kaald, har gitt uttrykk for når det gjelder mors troverdighet. Kaald har gjort et grundig arbeid og skrevet en omfattende sakkyndig utredning til tingretten, datert 9. januar 2006, og en tilleggsuttalelse 20. juni samme år. Han har også gitt forklaring for lagmannsretten. Kaalds mandat gikk ut på å utrede partenes omsorgsevne, herunder om barna var blitt utsatt for vold eller omsorgssvikt fra noen av partene. Dessuten skulle han gi råd om hvor barna skulle bo og om samvær.
Erklæringene inneholder omfattende referater av foreldrenes opplysninger om samlivet. Disse fortellingene er på vesentlige punkter sterkt motstridende. Den sakkyndige skriver:
Sakkyndige finner at flere forhold gjør mors beretninger om vold av det påståtte omfang noe problematisk å forholde seg til. Den påståtte voldsutøvelsen er såpass hyppig, massiv og alvorlig at det i utgangspunktet vil være vanskelig å tenke at den kan ha funnet sted over e[n] periode på mer enn 5 år uten at andre vil oppdage det. Med unntak av den nevnte henvisning til mors søsken, kan ingen av de andre påberopte familiemedlemmer bekrefte mors beretninger. Videre gir fars søster og familie for sakkyndige et ganske troverdig inntrykk. Sakkyndige har også problemer med å forholde seg til mors anførsler om voldelige hendelser i fars familiekrets. Det virker også underlig at et såpass alvorlig omfang av voldsutøvelse skal ha kunnet finne sted i en situasjon hvor partene opprettholdt en hyppig kontakt med familie og mange venner som tidvis også overnattet. Beretningene om voldsutøvelse kom også først etter partenes brudd. Om dette tilbyr far en alternativ beretning […]. I sakkyndiges samtaler med mor tilbys de meget alvorlige beretningene om vold uten noen ledsagende emosjonelle og psykosomatiske uttrykk. Sakkyndige kan også få inntrykk av at mors beretninger i samtalene hadde en tendens til å eskalere og bli tiltagende verre desto mer interessert og aktivt man lyttet.
Sakkyndiges problemer i forhold til mors beretninger innebærer imidlertid ikke en konklusjon om at partenes forhold var konfliktfritt eller greitt. Begge parter forteller om økonomiske problemer, kommunikasjonssvikt, vedvarende krangler, «knuffing» og noen episoder hvor far reiste bort fra hjemmet. Et slikt bilde synes også noenlunde forenlig med den informasjon som man får fra komparenter. Flere komparenter fremholder imidlertid at partene hadde et intenst, nært og godt forhold til det siste. Sakkyndige kan få inntrykk av at sakens parter ikke var preget av noen utpreget stor modenhet. Dette har etter sakkyndiges syn dannet et grunnlag for så vel deres samlivsvansker, deres svake økonomi, for barnas senere problemer, men også for partenes valg av å holde ut med hverandre i mer enn 6 år. Sakkyndige noterer seg til sist at mor også etter flytting til Z med barna, synes å ha hatt et meget stort hjelpebehov. Dette fremkommer både i hennes egne beretninger, foruten i samtaler med alle relevante komparenter.
Sakkyndige finner det også noe problematisk å forholde seg til mors overbevisning om vold mot C. Mor fremholder at far kun har vært alene med barnet maksimalt 10 ganger gjennom hele samlivet totalt. I lys av dette vil det rett og slett være vanskelig å forstå når den påståtte volden skal kunne ha funnet sted. Sakkyndige fester liten lit til at en slik voldsutøvelse mot sønnen skal kunne ha skjedd på et offentlig sted som en butikk – ved at far har kastet sønnen mot gulvet, holdt strupetak, fremsatt trusler om halshogging eller andre tilsvarende ualminnelig drastiske ting. Komparenter både i fars familie så vel som naboer, gir troverdige beretninger om en svært god relasjon mellom far og sønn. Disse beretninger er videre støttet av et rikt fotografisk materiale som viser far og sønn i positiv samhandling.
Den sakkyndiges vurdering av mors manglende troverdighet styrkes av andre opplysninger i saken. Om Bs påstand om at A overfor hennes far skal ha truet familien på en måte som har gjort det nødvendig med skjult adresse, skriver Kaald blant annet:
«[Far] har senere også fått vite at han skal ha truet Bs far i telefonsamtale, noe [far sier] overhodet ikke er riktig. Far gråter tydelig idet han forteller om disse ting. (Til dette skal opplyses at sakkyndige spurte Bs far om dette i samtalen den 29.12.05. Etter hva man forstår, avkrefter morfar at det ble fremsatt trusler).»
Bs far er som nevnt ikke ført som vitne i saken, og Bs påstand om at A skal ha satt fram trusler og representerer en fare for henne og barna, framstår som ufundert.
Bs stadige understreking av A som en fare for familien, har etter lagmannsrettens mening skapt en uheldig omsorgsituasjon. Sakkyndig Kaald skriver:
«B forteller at hun i dag har voldsalarm. Videre har hun også orientert alle sine naboer om saken for å være forberedt om far skulle komme. Om natten sover hun på en madrass foran utgangsdøra. Hun er redd for at A kan komme og kidnappe barna».
Voldsalarmen er etter det opplyste senere levert tilbake. Men det beskrevne innebærer elementer av «unntakstilstand» som etter lagmannsrettens syn savner grunnlag i virkeligheten, og som må ha påvirket barnas forhold til faren negativt. Det er også betegnende at B i samtalen med den sakkyndige har gitt uttrykk for at hun har håp om at A skal bli dømt til tvungen psykiatrisk behandling, noe som synes helt å savne dekning.
Også Kaalds samtaler med barna er av interesse for saken. Om sitt første møte med barna (29. desember 2005) skrev den sakkyndige i erklæringen til tingretten blant annet:
«Barna og sakkyndige gikk inn i stuen hvor sakkyndige forsøkte å bli kjent med dem. Sakkyndige viste barna bilder av egne barn på PC’en da de var på samme alder som D og C. Mor trakk seg i denne situasjonen tilbake til kjøkkenet. Sakkyndige satte seg på gulvet, barna syntes å kappes om å bli viet oppmerksomhet og snakket relativt uopphørlig. C fremviste et stort antall dinosaurer og navnga flere av dem. Barna syntes ikke å nære noen som helst frykt og vegret seg heller ikke for kroppslig nærhet. Man får inntrykk av at det er et nært forhold barna imellom, og C ga søsteren relativt spontant en klem en gang hun følte seg forulempet. Det er hovedsakelig C som har ordet og leder an, mens søsteren fører parallelt med dette sin egen dialog og forsøker for sin del å gjøre krav på å bli hørt. C viser også frem julestjernene i huset, soverommet hvor han, søsteren og moren sover, samt badet.
Etter en halv times innledende bekjentskap, forteller sakkyndige at han senere på dagen skal besøke barnas far. C uttrykker til dette spontant at «A er slem». Gutten synes i de to første møtene med sakkyndige konsekvent å omtale faren som A. Sakkyndige undrer seg på hvordan det kan ha seg at faren er slem, men gutten bare konstaterer at faren er slem. Sakkyndige spør om gutten husker farens foreldre – bestemor og bestefar. C uttrykker til dette spørsmålet at også de er slemme. Sakkyndige undrer seg på nytt hvorfor disse er slemme. C sier til dette at «de er slemme fordi de synes at A er snill». Derfor fikk han nye besteforeldre her i Z.
[…]
C spør så om sakkyndige vil være med å spille et dataspill. […] Sakkyndige forklarer at han er svært lite vant med slike spill og spør i denne situasjonen om faren likte spill. C svarer til dette at «A hater spill». Sakkyndige spør hva grunnen er til det, men C svarer til dette at «han bare gjør det». Sakkyndige fremholder da at C kanskje var med da faren reparerte biler. C drar litt på det, men nekter ikke for det. Sakkyndige spør om han var slem da også. C sier at faren var litt snill da. Sakkyndige spør da om det er slik at faren var litt snill før, men at han nå har blitt slem. C bekrefter dette. Sakkyndige spør så gutten om når det var at faren ble slem. C svarer ikke på dette og sakkyndige forsøker å gjenta spørsmålet. Opp i denne dialogen krabber D rundt omkring – over sakkyndige og rundt C. C fremholder så at «han ble stygg som en skarptann». (Skarptann er en av dinosaurene). «Men han var snill før».
Sakkyndige spør da hva C ville ha gjort om A hadde kommet med julegaver i dag. Ville han ha blitt redd da? Til dette svarer gutten: «Nei, da hadde jeg blitt glad.» Sakkyndige spør om C hadde hatt lyst til å treffe far. C svarer til dette unnvikende: «Jeg liker dinosaurer.» Sakkyndige forteller da at han skal reise og besøke pappaen hans i dag. «A!?» spør C. Sakkyndige bekrefter det og spør om C kunne tenke seg å være med. Til dette uttrykker C høyt: «Nei! For han er slem.» Sakkyndige undrer seg på nytt hvorfor faren er så slem – hva er det faren gjør som gjør at han er så slem. Gutten svarer da: «Han ødelegger ting. Han ødelegger alt.» C konkretiserer ikke dette nærmere, men ønsker å få sakkyndige med på sitt spill. Man forsøker etter en tid på nytt å høre hva faren gjør som er så slemt. Gutten svarer da – «det er saken – jeg vil snakke med meg selv.» Man spiller så videre en stund før sakkyndige spør C om hvordan han liker pappaen sin. C svarer: «Jeg liker’n ikke.» … «Fordi han er så slem». Sakkyndige spør på nytt hva faren gjør når han er slem. C svarer ikke med en gang, men mumler etter hvert at faren har slått mammaen hans. Sakkyndige spør da om han har sett det. C drar på det, men sier til slutt noe spørrende: «ja». Sakkyndige spør om C noen gang har hatt lyst til å besøke faren sin. Gutten svarer ikke, og sakkyndige gjentar spørsmålet. C svarer da: «Jo». Etter noen sekunder endrer gutten sitt svar og sier «Nei – jeg har ikke lyst til å besøke han.»
[…] [Den sakkyndige] spør så hvordan G og H [fars svoger og søster] var. C sier til dette: «Ikke bra.» Sakkyndige spør om de ikke var bra de heller. C svarer: «Nei… de sier at vi er slemme og A er snill.» Sakkyndige spør på nytt om F [farfar] og bestemor. Gutten svarer til dette: «De holder med A.. A bor hos dem og A får mat hos dem…De er slemme de også.» Sakkyndige spør hvorfor de er slemme. C svarer: «De slo..de..de..» Sakkyndige spør om C har sett at F og bestemor har vært slemme noen gang. Til dette svarer C: «Nei». Sakkyndige spør da på nytt om C noen gang har gjort noe morsomt sammen med faren sin. Denne gang drar C på det før han igjen spørrende sier: «Nei?».»
Følgende er referat fra Kaalds samtale med C 6. januar 2006:
«I samtalen gjentar C det samme som i de første samtalene. Faren er slem – han slår moren. Farmor og farfar er også slemme for de synes faren er snill. […]
Sakkyndige spør på nytt om det er noen skumle på natten som er slemme. C sier «nei». Sakkyndige griper da på nytt tak i sitt tidligere spørsmål om G, H og I [fars nevø] er slemme. Til dette svarer C: «Jeg vet ikke, jeg skal gå og spørre mamma.» C går da ut av rommet til kjøkkenet hvor moren sitter og spør moren om det er slik at G og H er slemme eller om de ikke er slemme. Etter hva sakkyndige kan høre fra rommet svarer mor: «Hva synes du selv, C?» C vender så på nytt tilbake til rommet med en ny pølse. C forteller da om J som er hans venn. Sakkyndige spør om det er gutten til G og H. C svarer «nei, de (d.v.s. G og H) er slemme.» Sakkyndige undrer seg – er de slemme de også? Sakkyndige spør på nytt C om hvordan han vet at de er slemme? Til dette svarer C: «Jeg vet det – for mammaen min har fortalt det at de er slemme – også, også at … Og bestemor og F er slemme fordi de synes at A er snill.» Sakkyndige spør da om det er slik at de slår, disse andre som er slemme også. Til dette svarer C: «Nei.» Sakkyndige spør igjen om C er redd for at faren skal komme og besøke dem. Gutten nekter igjen for dette, men forteller at om dette skulle skje, så kunne de bare ringe til politiet. […]»
Tvilen om C faktisk har vært utsatt for vold fra fars side, styrkes av uttalelsen fra den oppnevnte sakkyndige for lagmannsretten, psykologspesialist Katrin Koch. Som nevnt fikk hun i oppdrag å snakke med C for å få vite hans mening. Uttalelsen hennes er datert 26. mars 2007, og samtalen fant sted samme dag. Koch har også forklart seg for lagmannsretten. I erklæringen gjør hun rede for hvilke dokumenter hun har gjennomgått. Hun skriver videre:
«I tillegg hadde jeg også en kort telefonsamtale med B som opplyste at C hadde hatt voldsomme reaksjoner i forbindelse med tingrettsaken, med bl.a. trusler om å ta sitt liv. Mor hadde da valgt å si til ham at saken er vunnet, noe som i sin tur vanskeliggjør en samtale med utgangspunkt i at dette ikke er tilfelle og at saken faktisk er anket.
Av hensyn til C valgte jeg å la utgangspunktet for samtalen være nokså løs, med informasjon om at jeg ønsket å vite hvordan han nå hadde det, og hvordan han ser på fremtiden i forhold til kontakt med sin far. […]
Inntrykk
Etter at mor og C kom, satt vi sammen alle tre en kort stund for å gjenta formålet med samtalen, jf. over. Mor gikk så på venteværelset, mens C og jeg ble igjen. Han ville ha døren litt på gløtt, men syntes ellers å være trygg. C fremsto som en våken og vital syvåring som er samarbeidsvillig og lett å snakke med, utviklingsmessig umiddelbart alderadekvat, men litt motorisk urolig. Han er flink til å uttrykke seg, litt veslevoksen.
Når han snakket om sin far sa han konsekvent «min far», og var ellers mye opptatt av «kampen» som faren har hatt med «oss» (så vidt jeg forstår mener han rettssaken) og som «vi» har vunnet. Gjennom hele samtalen bruker han ikke «jeg» men konsekvent «vi» og «oss» i betydning han, mor og søster.
Når samtalen dreier seg om dyrene på bildet er han tematisk opptatt av det å passe seg, at noen er farlige og at de som spiser gress er feige/tapere. På denne måten definerer han seg og mor som leoparder, og far som hare. Vi ble enige om at han skulle hjelpe meg å legge et stort puslespill med bilde av ville dyr mens vi snakket sammen. Jeg gjentok innledningsvis formålet med samtalen og ga øvrig informasjon tilpasset hans alder.
Aktuell situasjon.
C er gjennom samtalen lite opptatt av å fortelle om hverdagen sin, og dreier fra tid til annen på eget initiativ samtalen over fra det generelle tilbake til far. På denne måten blir det lite snakk om hans aktuelle situasjon. Det lille han forteller er at han av og til sloss med en av de andre guttene i klassen, at han har en søster, litt om øvrig familie m.v.
Mor har i forkant fortalt at de byg[g]er hus og at C har designet kjøkkenet. Til det sier han at det har han visst, for det har mor fortalt ham, men det husker han ikke fordi moren har tegnet det på PC’n.
Om far og fremtiden.
Som nevnt snakker C konsekvent om «min far» og forklarer på spørsmål om dette at han ikke sier pappa fordi han ikke vil ha ham som far, og «det er vi enige om». Vi er da han og mor. Gjennom hele samtalen er han for øvrig distansert og lite følelsesmessig engasjert når han omtaler far. På videre spørsmål – som til dels med hensikt er nokså ledende for å se om han kan skyves inn i noen positive utsagn om faren – sier han riktignok at han tror faren var glad i ham før, og at han husker de hadde det hyggelig sammen da han var helt liten, men legger stor vekt på at far har slått «oss» (omtrent når han var fem år gammel), og at far har prøvd å lure ham til seg med gaver etter «kampen» (da han var omtrent seks år gammel). Når jeg spør om hva det kan komme av, sier han flere ganger at det var for å slå han mer.
C er klar på at han ikke vil treffe far og aldri vil bo sammen med ham, selv uten å få direkte spørsmål om dette. Han mener å vite at far har gitt opp kampen. Verken når jeg spør om han kanskje siden kan tenke seg å treffe far, bo hos ham el.l., eller hva hvis mor bestemmer at han skal det, viser han emosjonelt engasjement. Han sier at det vil aldri mor gjøre, for da vil hun savne ham for mye, og dessuten er det han som har bestemt at det skal være slik som nå. Dette gjentar han flere ganger. Selv om jeg forsøker å få ham til å tenke litt rundt hva barn vanligvis bestemmer og hva voksne gjør, viker han ikke fra sin overbevisning om at det er han som har bestemt at mor, søsteren og han i sin tid flyttet, at faren bare vil lure ham for å slå mer, at «kampen» er vunnet etc. Han passer også tidlig i samtalen på å si at det er han som vil ha det slik, og at det ikke er mor som har sagt det og at det heller ikke er hennes skyld.
På spørsmål om farforeldrene sier han at de er greie, men ikke nå mer, fordi de hjelper «min far».
Avslutningsvis spør jeg om han har bilde av pappa hjemme. Han forteller da at det var det før, men at de har vi knust og kastet.
Jeg har ikke kontrollert med mor om de opplysningene som gutten har gitt meg er riktige eller ei.»
Sakkyndig Koch gjør slik vurdering:
«Barns uttrykte meninger kan vurderes ut fra den informasjonen de har fått, den kunnskapen en har om alder og modenhetsnivå, stabilitet av deres syn over tid, samsvar mellom atferd og uttrykt mening, samt en vurdering av om hvordan de eventuelt er påvirket til å innta et spesielt syn.
C er snart åtte år gammel, og framstår som en evnemessig velutrustet gutt med godt språk. Av dokumentene kan en få inntrykk av en skjør og sårbar gutt. Dette inntrykk får en ikke i samtale med ham, verken ut fra væremåte, det å være alene med en fremmed eller ut fra hans følelsesuttrykk i en tematisk vanskelig samtale.
Han er gjennomgående svært klar på hva han vil og ikke vil, og det er ikke grunn til å tvile på at det er hans overbevisning at han ikke vil treffe faren mer. På samme måte som det også synes å være hans overbevisning at det er han som har bestemt at det skal være slik.
Samtidig viser han manglende emosjonelt engasjement både når han forteller om å ha blitt slått, om hvordan det ville være hvis mor eller andre bestemte at han skulle treffe faren likevel, eller om hyggelige opplevelser med far. Slik jeg har vurdert det, er han fortsatt for liten til å ha kognitiv kapasitet til å overskue konsekvensene av sine utsagn. Det er dessuten påfallende at det han sier ikke følges av de emosjonelle uttrykk en vanligvis ser i slike sammenhenger. I en samlet vurdering er det nærliggende å mene at hans mening slik han uttrykker den riktignok oppleves som hans egen, men at den i realiteten er formet mye ut fra informasjon og synspunkter han har fanget opp fra andre. Slik informasjon kan gis på mange måter, direkte, indirekte, tilsiktet og utilsiktet. Om og eventuelt på hvilken måte dette kan ha skjedd i denne saken har ikke inngått i mitt mandat, og vurderes derfor ikke nærmere.»
Etter lagmannsrettens mening gir det samlede bevistilfanget i saken grunnlag for å konkludere med at det er usannsynlig at C er blitt utsatt for vold fra farens side. I denne sammenhengen viser lagmannsretten også til innholdet i det brevet C fikk skrevet til dommeren i tingretten ved hjelp av en lærer på skolen i forbindelse med rettssaken. Her sier C: «A har slått meg før og mamma’n min og lillesøsteren min.» Det har ellers ikke i saken noen gang vært anført at A skal ha slått sin datter, og det må anses som helt usannsynlig at noe slikt skal ha skjedd. Cs innstilling overfor faren må i det alt vesentlige anses forårsaket av morens påvirkning av ham. Cs eget ønske kan det på denne bakgrunn bare legges begrenset vekt på ved vurderingen av hva som alt i alt er best for ham og søsteren, selv om guttens sterke negative innstilling mot faren må tas med ved vurderingen, og kompliserer saken.
Etter lagmannsrettens mening er det ikke samsvar mellom mors anførsler om fars vold mot sønnen og sønnens sterke motvilje mot sin far og hans sterke reaksjoner etter samvær, og de obervasjonene som er gjort av barna i samvær med far og hans familie. I tillegg til det som er referert ovenfor, redegjorde psykolog Kaald i sin tilleggserklæring til tingretten 20. juni 2006 for C og Ds samvær med farfar, farmor, tante, onkel og fetter med den sakkyndige til stede. Kaald fikk alt i alt et tydelig inntrykk av at samværet forløp godt, også mellom mormor og fars familie. Begge barna virket trygge og glade. Tilsvarende er referatet fra samværet 19. mars 2006. Denne gangen var mormor ikke med. C ga uttrykk for at han synes det er moro å besøke farmor og farfar. Den sakkyndige skriver:
«Man får også denne gang et utvetydig inntrykk av at C trives sammen med besteforeldrene og resten av familien. Kontakten synes denne gang å være ytterligere tryggere og styrket enn første gang. Dette kan være et naturlig resultat av gjentatte samvær, men er etter sakkyndiges vurdering også en følge av at gutten ikke i samme grad vil kunne føle på spenningene mellom de konflikterende familiære livsvirkeligheter, da mormor ikke er tilstede.»
Den sakkyndige beskriver det første møtet mellom far og sønn på BUP i Z 24. mai 2006 slik:
«Idet man går inn døren roper C fra dataspillet i stuen: «Jeg vil ikke til A!» Sakkyndige tar innledningsvis ikke særlig notis av det gutten sier, men merker seg at C smiler mens han flere (ca. 2–3) ganger gjentar sitt utsagn. Sakkyndige går inn i stuen, setter seg ned ved siden av C og forklarer at man ikke skal besøke faren. De skal imidlertid sammen reise for å besøke Jeniffer [psykolog] på hennes kontor, og der kommer faren også på besøk. [..]«
Den sakkyndige skriver videre at C under turen synes å være helt innforstått med at også faren skal komme. Han virker ikke redd, men tvert om smiler han.
«C leder an på vei til Jeniffers kontor i bygningen, og møter i gangen sin far. Gutten smiler også i møtet med far, sier «hei» og har umiddelbart blikk kontakt. Sakkyndige får heller ikke på dette tidspunkt inntrykk av at C viser noen fryktreaksjon. Far virker litt rørt i møtet med sønnen, men forholder seg ganske avventende eller tilbakeholdende i situasjonen. [. .]
Etter 10–15 minutters lek med dyr i sandkassen, ber faren C om å komme bort til ham, da han har en gave til sønnen. C går da bort til faren, får gaven og pakker den umiddelbart opp. Også sakkyndige og Jeniffer setter seg da ved siden av far og sønn. Gaven viser seg å være en Batman båt som faller i smak hos C. C sier takk, men begynner samtidig å stille faren noen spørsmål: «Har du blitt snill? For du har slått mammaen min.» Faren virker litt overrumplet av sønnens spørsmål, mens sier ganske mildt: «Nei, jeg har ikke det.» Til dette uttrykker C på nytt: «Jo, det har du. Jeg har sett det. Jeg vet alt.» Far svarer da på nytt i samme tonefall: «Nei, C, jeg har ikke slått mamma.» C stiller da ikke spørsmålet på nytt, men spør: «Er du sint på mamma nå?» Til dette svarer far: «Nei, jeg er ikke sint på mamma, C». C virker lettet, men er litt rødmusset i kinnene mot slutten av denne samtalen. Sakkyndige får et tydelig inntrykk av at gutten har gitt uttrykk for opplevelse av konflikterende livsvirkeligheter, og at han leter etter en måte å forsone spenningene på.
På dette tidspunkt synes det naturlig å avslutte møtet. C, far og sakkyndige tar avskjed med Jeniffer og går sammen ut av bygningen til parkeringsplassen. C smiler, virker glad og ser igjen på farens bil. Han tar avskjed med sin far, men uten å gi ham noen klem. Guten åpner døren for sakkyndige til bilen og setter seg deretter selv inn ved egen hjelp.
På vei tilbake til mors hjem spør sakkyndige om hvordan det var å treffe faren hos Jeniffer. C virker nå glad og uttrykker at faren har blitt snill. Sakkyndige forteller at hans jobb er å snakke med barn og hjelpe foreldre til ikke å bli sinte på hverandre. C spør da om også «tyver kan bli snille». Sakkyndige svarer til dette at jo, også tyver kan bli snille, og at de oftest er glad i sine barn uansett om de er tyver. Sakkyndige spør C om hvordan det er å besøke farmor og farfar. C gir uttrykk for at han liker dette godt.
Man ankommer så mors hjem. Her slår C opp døren og utbryter: «Mamma, vet du hva? Pappa har blitt snill!» Mor virker ganske mutt i denne situasjonen og spør etter noe stillhet: «Men har han sagt unnskyld?» C svarer ikke særlig til dette, men er opptatt av sin lekebåt og sine erfaringer i møtet med faren. […] Sakkyndige forklarer […] i korte ordelag hvordan møtet mellom C og faren hadde forløpt. Man avtalte å ringe mor og samtale videre om noen dager. Sakkyndige kunne få inntrykk av at mor var noe skuffet eller betenkt over at møtet med faren hadde funnet sted.»
To dager etter fikk den sakkyndige følgende tekstmelding fra B på sin mobiltelefon:
«[…] Tenkte å informere at C har begynt å regressere. Har tatt kontakt med BUP ang det. Venter på svar fra de. Venter på svar fra de. Han har delvis mistet evnen til å holde seg tørr, bæjer i boksen og begynt m perioder av 2:e personlighet/ virklighetstap/hukommelsestap. B.»
Den sakkyndige hadde deretter samtaler med mor. Om telefonsamtale 3. juni 2006 skriver den sakkyndige:
«[Mor] ønsket ikke å hindre at barna får kontakt med sin far, men ville klart medvirke til dette. Mor forteller at hun har fått tak i en «barnepedagog» (sosialpedagog Allis Dierkes, barnevernsvakten i Z) da C hadde vist sterke reaksjoner også etter sakkyndiges samtale med henne den 26.05.06. Han hadde blant annet kastet gaven fra faren i søpla, blitt lei seg og grått. Sosialpedagogen hadde imidlertid forklart C at det kanskje ville være godt å møte faren slik retten hadde bestemt. Mor hadde da også satt et bilde av faren på kjøleskapet for at gutten skulle gis anledning til å venne seg til sin far. Sakkyndige fikk i denne samtalen et inntrykk av at mor hadde endret sin holdning med hensyn til verdien av barnas samvær med far. Man forsøkte derfor å forklare hvordan mor kunne tilrettlegge for at barna fikk et godt forhold til sin far. Man fremholdt at mor kunne gripe tak i guttens utsagn om at «pappa hadde blitt snill», bygge videre på dette til å si at pappa ønsket kontakt med sine barn og er glade i dem, samt underbygge inntrykket at farens familie også er glade i barna. Mor medga til dette at hun hadde inntrykk av at farmor, farfar, onkel og tante hadde kjærlighet til barna, men at hun ikke kunne si at faren var glad i dem. Dette hadde hun ingen erfaringsbakgrunn til å kunne påstå.»
Den 4. juni skulle far ha samvær med begge barna hos farforeldrene. Da C skulle hentes hos mormor og morfar, ga han uttrykk for at han ikke ville være med, mens D hadde gitt uttrykk for at hun ville være med og at «A er snill». Etter dette ble bare D tatt med til samværet. Den sakkyndige skriver om dette blant annet:
«Ved ankomst spaserer D umiddelbart ut i hagen hvor hun møter farfar og sin far. Far er også denne gang innledningsvis litt tilbakeholden og noe preget av møtet med barnet. D tar imidlertid kontakt uten blygsel, og far henter etter hvert en lekekomfyr, en dukkevogn, et leketelt m.v.. Man ser gode lekesekvenser mellom far og datter. [……] Det er tydelig at barnet trives og er trygg i denne settingen. Stemningen mellom de voksne kan virke noe kunstig/holdt, men allikevel tilfredsstillende avslappet, og mormor snakker som tidligere mest med farfar.»
Den sakkyndige snakket etter hvert mye med D:
«Etter ca. 1 ½ times tid uttrykker D spontant: «Du (d.v.s. faren) er snill – den andre A er slem. (Så rettet mot sakkyndige): «Heter du også A?» Sakkyndige forklarer at han heter Per [..].
Den sakkyndige forlot stedet ikke så lenge etterpå, og skrev til slutt at han hadde inntrykk av at tilnærmingen mellom far og barna hadde kommet et vesentlig skritt videre.
Det går fram av erklæringen at A’ søster dagen etter ringte og virket oppbrakt over hendelsesforløpet ved hentingen dagen før. Den sakkyndige skriver:
«Hun opplevde tydelig at barna var under sterkt press. Tante reagerte på mange ting både i denne situasjonen og i forhold til utsagn som barna har kommet med. Særlig uttrykte tante at det er uhørt at D kunne fortelle at «A har ødelagt puppene til mamma» – samt at «C ikke har noen far, det er Jesus som er faren hans». Tante virker sterkt bekymret for barnas generelle omsorgssituasjon under slike betingelser.
Sakkyndige tok den 06.06.06 også telefonkontakt med sosialpedagog Allis Dierkes for å få førstehånds informasjon om hendelsesforløpet den 03.06.06 samt meddele sin bekymring for barnas situasjon. Dierkes forteller at hun på en saklig måte hadde forsøkt å roe situasjonen ned og forklare mor og barn. Hun formidlet et inntrykk av en svært stresset gutt som under besøket i hjemmet ganske stille og uten noen direkte foranledning fremsto med en kniv og forklarte at han ville skjære det onde ut av seg med denne. Sakkyndige meddelte et inntrykk av at en vesentlig del av denne problematikken besto i at barna befant seg i en svært presset familiekonflikt. Sakkyndige varslet at om man ikke lyktes i å dempe konflikten i løpet av tiden frem til avsluttet hovedforhandling i juli 2006, så ville han sannsynligvis måtte sende en skriftlig bekymringsmelding til barnevernet omkring barna.»
Da barna skulle hentes til nytt samvær hos mormor og morfar 11. juni, ble samværet ikke noe av. Dette skjedde etter at Bs far et par dager tidligere hadde sagt at den sakkyndige ville bli meldt til politiet. Det er videre på det rene at mor i telefonsamtale med den sakkyndige noen dager senere anførte at begge barna hadde vist sterke emosjonelle reaksjoner etter de forutgående samværene med far og fars familie, og at hun mente at samvær av denne grunn burde utgå. Det ble deretter ikke gjennomført flere samvær.
Om barnas fungering skrev den sakkyndige til tingretten i januar 2006:
«Sakkyndige får i sitt møte med barna et ganske klart inntrykk av at de ikke fremstår som særlig engstelige. Begge virker imidlertid tydelig udiskriminerende i sitt forhold til voksne. Barna synes å fremstå som til dels meget aktive, men ustrukturerte og tidvis også noe kaotiske. Sakkyndige får et ganske tydelig inntrykk av at de må ha vært undergitt en ganske løs foreldrestruktur og en viss mangelfull grensesetting over noen år. Det kan i dag synes som om begge har en del vansker med å forholde seg til grenser og til en vanlig sosial situasjon med jevnaldrende. [……] Barna virker å trives svært godt i barnehagen og på skolen, men er i følge relevante komparenter ganske trette eller lett trettbare når de kommer dit. Sakkyndige får både av barnehagen og fra skolen ganske klare signaler om at barna vil kunne profittere på bedre oppfølging i forhold til regelmessig og presis oppmøte, fornuftige klær, medbringing av alle skolesaker, riktig antrekk til riktig tid m.m.. Sakkyndige nærer generelt sett liten tvil om at de aktuelle barna i dag må vurderes som barn med særlige behov. Sakkyndige får både gjennom egne observasjoner og kontakt med komparenter et tydelig inntrykk av at barna er svært hengivne og positivt knyttet til sin mor.»
Den sakkyndige skriver følgende om hva barnas problemer eventuelt består i:
«Man får i samtale både med mor og komparenter, klare indikasjoner på at ulike offentlige hjelpeinstanser har lagt vidt forskjellige ting til grunn i vurdering av barnas problemer. Sakkyndige får inntrykk av at barnas pedagogiske fagpersoner samt barnevernet i dag først og fremst tar et konkret utgangspunkt i barnas aktuelle behov for struktur, grenser, språklig stimulering samt trening for å utvikle en normal sosial kompetanse. Man kan få inntrykk av at barnas behandlere ved BUP inntil nylig har forsøkt å forstå barnas problemer som følge av traumer de tenkes å ha vært utsatt for. Etter hva sakkyndige forstår, har C fått diagnosen Post Traumatisk Stress Lidelse («Post Traumatic Stress Disorder» eller PTSD). Etter et relativt omfattende sakkyndig arbeid med innhenting av bred komparentinformasjon er sakkyndige relativt forbeholden og skeptisk til berettigelsen av en slik diagnose. En forutsetning for å anvende diagnosen PTSD er at man med rimelig sikkerhet kan fastslå at påståtte traumer virkelige har funnet sted. Det finnes ingen helt entydige symptomer eller noen entydig symptomskala man med sikkerhet kan avlede en PTSD diagnose. I barnepsykologisk sammenheng ble dette for noen tiår siden ofte forsøkt gjort i forhold til seksuelle overgrep, med den følge at det mange ganger bar svært galt av sted. Etter sakkyndiges erfaring er det nettopp i denne type saker erfaringsmessig av helt sentral betydning å innhente et bredt spekter av komparentopplysninger. I behandlingsmessig sammenheng vil det som regel være grunnleggende å få begge foreldre i tale for å gjøre seg opp en mening om problemenes årsak før man vurderer behandlingstiltak eller råd til hjem og skole. Dette gjelder spesielt når man møter barn med problemer i en situasjon hvor det nylig har vært et komplisert samlivsbrudd mellom foreldrene.
Sakkyndige har via komparenter forsøkt å få et inntrykk av særlig Cs problemer gjennom sitt korte liv. Relevante komparenter gir et bilde av guttens vansker som er mindre graverende enn det som synes å fremkomme i mors beretninger alene. Man får heller intet inntrykk av at tidligere fagpersoner har forstått guttens vansker i lys av voldsutøvelser eller andre overgrep fra fars side. Ved kontakten med PPT i X var et tema voldsutøvelse fra en annen gutt i barnehagen.
Foruten det nevnte behov for fast voksenstruktur, tilpassede grenser og fornuftig stimulering virker barna etter sakkyndiges vurdering også å ha blitt sterkt delaktiggjort i de voksnes meget sterke konflikter. Man får et tydelig bilde av at barna er nært og omsorgsfullt knyttet til sin mor. Særlig C – som er den mest taleføre – synes å gi uforbeholden støtte til sin mors synspunkter i saken. Sakkyndige er i sterk tvil om man i det hele kan legge noen av barnets utsagn til grunn i form av en sakssvarende gjengivelse av faktisk, reelle hendelse. Det fremgår meget klart at begge barna – særlig C – har hatt mange positive opplevelser over et langt tidsrom i forhold til samtlige av de mennesker han i dag så sterkt karakteriserer som «slemme». Det er vanskelig å nå noen annen konklusjon enn at dette i all vesentlighet må være en innstilling han har tilegnet seg fra sin mor. Barnas mor fremstår for sakkyndige imidlertid også som varm og omsorgsfull, noe som trolig ytterligere kan ha forsterket en slik prosess.»
Lagmannsretten er enig med den sakkyndige i dette.
Psykolog Kaald ga i sin første erklæring i januar 2006 uttrykk for bekymring (også) for mors mer praktiske omsorgsevne. Etter lagmannsrettens mening var det grunn til det. En del opplysninger i saken tyder på at mor i perioder har hatt vanskeligheter med å gi barna nødvendig praktisk omsorg. Flere vitner har forklart at barna i den tiden partene bodde sammen, lekte i pyjamas utover dagen, og at mor ved flere tilfeller ikke var klar over at C hadde forsvunnet over til naboer eller hadde gått for å finne sin far. Det er også rapporter om manglende stabilitet hos C med hensyn til oppmøte på skolen og i skolefritidsordningen i Z. Mors utsagn om at dette skjedde i samråd med skolen, er etter det opplyste ikke riktig. I tilleggserklæringen 20. juni 2006 skrev Kaald om dette:
«Ved årsskiftet nærte sakkyndige påtagelige omsorgsmessige bekymringer for barnas generelle situasjon, særlig hva angår sterkt mangelfullt oppmøte i skole og barnehage, deres sosiale fungering, hygiene m.m.. Etter hva sakkyndige erfarer ble dette markant endret etter at det ble påtalt i uttalelsen av 09.01.06. Man får inntrykk av at barnas mormor har hatt en positiv rolle tilgrunnliggende for denne endringen. Sakkyndige nærer imidlertid i dag av flere grunner fremdeles en meget sterkt bekymring for barnas emosjonelle situasjon under sin mors omsorg.»
Bs beretninger om alvorlig vold både mot henne og barna har åpenbart gitt henne et lydhørt behandlerapparat. Det er påfallende i hvilken grad hjelpeapparatet til dels har unnlatt å innhente kontrollopplysninger hos far, fars slektinger eller andre. Kaald skriver om dette:
«Et avgjørende tema i saken vil uansett være knyttet til spørsmålet om hva som er bakgrunnen for Cs problemer – og hvilket omfang disse problemene i virkeligheten har hatt og hva de har bestått i. Sakkyndige får, etter en ganske omfattende innhenting av komparentopplysninger, inntrykk av [at] det eksisterer en meget klar divergens mellom forskjellige fagpersoner i hjelpeapparatet. Man får inntrykk av at enkelte har bygd sitt inntrykk utelukkende på mors egne beretninger, da sammenstilt med inntrykket av guttens problemer. Andre synes å forstå guttens problemer i lys av en lengre tids vanskelig omsorgssituasjon. Sakkyndige vil i denne saken mene at alternative forklaringer for guttens vansker er mer sannsynlig enn traumebasert årsaktilskrivelse. […]
Lagmannsretten er enig med den sakkyndige også i dette. Som et eksempel på mors bruk av hjelpeapparatet for å fremme sin sak viser lagmannsretten til et brev fra psykologspesialist Bente Bjørdal, Sykehuset Østfold, 16. august 2006, stilet til mors advokat, men formet som et innlegg i behandlingen av saken. Bjørdal hadde som tidligere ansatt ved BUP Z hatt samtaler med C. Det går fram av brevet at det er skrevet etter at Bjørdal er blitt kontaktet av mor. Dette var et tidspunkt hvor partene i rettsmøte vel en måned tidligere var blitt enige om at man skulle forsøke samvær mellom barna og fars foreldre i sistnevntes hjem, og at far gradvis skulle bringes inn i bildet ved at han kom på besøk. I brevet frarår psykolog Bjørdal at det gjennomføres «et helgesamvær, fredag til søndag, i A hjem», og det går fram at hun legger til grunn at det ikke er tenkt en mer gradvis tilnærming i forbindelse med samværet. Det kan synes noe overraskende at en tidligere behandler griper inn i rettens behandling av saken på denne måten til fordel for en av partene. Men leser man brevet nøyaktig, ser man at Bjørdal skriver at hun bygger sin uttalelse på de opplysningene hun har fått, med andre ord opplysningene fra mor. Etter dette meddelte Bs prosessfullmektig to dager senere til motparten at det gikk fram av Bjørdals brev at helgesamvær frarådes, og at B «forholder seg til dette og motsetter seg helgesamvær fra 19.–20. august.» Det kan konstateres at en del av de opplysningene Bjørdals brev bygget på, ikke var riktige. Som nevnt tok ordningen sikte på en tilnærming mellom barna og farforeldrene: Samværet skulle skje i deres hjem, ikke i fars, og far skulle ikke ha «helgesamvær», men komme på besøk lørdag og søndag. I forbindelse med denne uttalelsen fra Bjørdal har fars prosessfullmektig vist til en artikkel i Tidsskrift for Den norske Lægeforening nr. 2, 2003: «Legen som pasientens advokat – om lojalitetens grenser» av Eivind Meland og Frode Thuen.
Kaald sendte 12. juli 2006 en bekymringsmelding til barneverntjenesten i Z om omsorgssituasjonen for C og D. I meldingen skrev han at han hadde varslet oversendelse av bekymringsmelding i familiesaken dersom det ikke lyktes å bringe foreldrekonflikten og omsorgen for barna over i et mindre problematisk spor. Ettersom dette ikke syntes å ha ført fram, følte Kaald seg forpliktet til å melde sin bekymring for barnas situasjon til barnevernet i medhold av barnevernloven § 6–4. I meldingen står det blant annet:
«Som le[dd] i rettens behandling av saken har det vært avholdt gjentatte rettsmøter – fra 08.02.05 til siste gang den 04.07.06 – hvor partene har vært forsøkt hjulpet til å bilegge stridighetene og komme til et forlik hvorved barna kan ha et normalt forhold til begge foreldre og deres familie. Dette arbeidet synes ikke å ha ført fram. Man får et sterkt inntrykk av at mor involverer barna i konflikten mot far, og at hun er aktiv drivende i å hindre utviklingen av en normal kontakt mellom far og barn. Dette er i og for seg forhold som retten må forholde seg til og som ikke barnevernet kan ha noen særlig innvirkning på.
Kort om grunnlaget for min bekymring for barna:
Sett bort fra foreldrenes tvist har jeg i løpet av det sakkyndige arbeidet blitt tiltagende bekymret for de to barnas generelle omsorgssituasjon hos mor. Disse bekymringene har summarisk dreid seg om følgende forhold:
1) Mors evne til daglig struktur, grenser og oppfølging av barna i skole og barnehage. Forut for min første uttalelse (09.01.06) hadde barna et ualminnelig problematisk oppmøte i skole og barnehage. Mor erkjente selv at oppmøtet lå på ca 50 %, med stadige forsentkomninger, problemer med å følge skolebuss m.m. Sønnen møtte opp på første skoledag alene uten noen ledsager. […]
2) Et inntrykk av at mor sykeliggjør barna ved bruk av et stort antall suksessive hjelpepersoner, fremfor å beskikke sitt hus ved å ordne opp i den grunnleggende foreldrekonflikten samt gjennomføre ordinære rutiner og en fornuftig grensesetting for barna.»
Kaald redegjorde videre for at C, og senere D, mot jul 2004 fikk et behandlingstilbud ved BUP i Z hos tre forskjellige psykologer. Mens denne behandlingen pågikk, tok mor i april 2006 kontakt med psykolog Bente Bjørdal, som tidligere hadde hatt samtaler med C på BUP men hadde sluttet der, for at barna heller skulle få timer hos henne. Parallelt med dette, på forsommeren 2006, tok mor kontakt med privatpraktiserende psykolog Klaus Fasting for å få barna inn hos ham. Det var i tillegg flere andre hjelpepersoner inne i bildet. Kaald skrev videre:
«Mor har dertil søkt trygdekontoret om å bli tilkjent trygdebil på bakgrunn av guttens problemer. Jeg nærer følgelig en frykt for inntjening av betydelige sekundærgevinster på barnas problemer. Samtidig tilsier all erfaring at et slikt omfang av omskiftelig behandlingskontakt i seg selv vil kunne virke invalidiserende på et barns fungering. Etter mitt syn er det svært uheldig at barna nå skal oppleve innblanding av ytterligere fagpersoner i sine liv.
3) En sterk bekymring omkring mors delaktiggjøring av barna i sine tidligere konflikter med far og beretninger om detaljer i konflikter som barna uansett ikke skal ha kjennskap til. Jeg nærer i denne sammenheng også en viss bekymring for mors evne til å være tilstrekkelig realitetsorientert fremfor å forholde [seg] til egne tanker. Barna virker i mine observasjoner å ha et nært og positivt forhold til fars familie – samt også til far i de to begrensede samværene som er observert. På tross av dette berettes om ualminnelig sterke reaksjoner etter samvær. Man får dermed inntrykk av [at] desto bedre kontakten med far og hans familie forløper, desto verre blir situasjonen. Man får i denne saken et umiskjennelig inntrykk av en foreldrefiendtlighet som erfaringsmessig trekker store veksler på barns psykiske helse. Min vurdering er at disse barnas problemer vil reduseres i vesentlig grad om mor kunne innta en åpen holdning til far/fars familie og la barna få et godt forhold til alle familiemedlemmer. Jeg vil imidlertid fremdeles være bekymret for de momenter som er nevnt i punkt 1) og 2).»
Barneverntjenesten i Z henla denne bekymringsmeldingen 20. juli 2006.
Det er ikke overraskende for lagmannsretten at B var meget misfornøyd med psykolog Kaalds sakkyndigarbeid. Hun anmeldte ham til Norsk Psykologforenings fagetiske råd i februar 2006. Klagen gjaldt dels hans utførelse av sakkyndigoppdraget, dels at hun mente at han hadde gitt opplysninger om studiested, voldsalarm, barnas barnehage m.v., som hun hadde presisert skulle være hemmelige. Hun har også politianmeldt Kaald for dette. Etter lagmannsrettens syn tyder de samlede opplysningene i saken på at Kaald har hatt rett i sin skepsis overfor en rekke av mors påstander.
B ønsket som nevnt at C skulle ha samtaler hos privat psykolog, og engasjerte Klaus Fasting. Fasting gjennomførte et samvær mellom far og sønn i august 2006. Han har i sin forklaring beskrevet samværet som vellykket. Det ble avtalt et nytt samvær i midten av september, men Fasting, som skulle ordne det praktiske, fikk denne dagen beskjed om at C ikke ville. Fasting dro opp på skolen for å snakke med C. Lagmannsretten legger til grunn at det ikke er riktig når det hevdes at Fasting ville tvinge C fysisk til å gjennomføre samværet mot sin vilje. Fastings ønske var å få en skikkelig samtale med gutten for å komme fram til hva det var som gjorde at C, etter det forrige vellykkede samværet, nå ikke ønsket et nytt samvær. Episoden hvor Fasting holdt fast i C i skolegården og forsøkte å få ham i tale utviklet seg uheldig, uten at lagmannsretten kan se at dette har noen betydning for saken.
Etter at saken kom inn for lagmannsretten, har også BUP i Z sendt bekymringsmelding til barneverntjenesten samme sted. I brevet 20. november 2006, undertegnet av tjenestens leder, sosionom, psykologspesialist Adolfsen og behandlende psykolog Figueirdo, går det fram at innholdet i meldingen er drøftet med B. Det står videre:
«BUPPs arbeid
Når det gjelder anamnesetiske opplysninger ble dette innhentet i perioden desember- 05 til mars–06 gjennom samtaler med mor. Oppsummerende kan vi si at mors beretninger i stor grad har omhandlet alvorlige belastninger og traumer. Det har således vært vanskelig og skille på hva som skal forstås som normale reaksjoner på alvorlig belastning, og hva som eventuelt er patologisk utvikling.
[. .]
Bekymring
Etter hvert som vi har jobbet i saken har vi fått en tiltagende bekymring ift om mor har nødvendig og tilstrekkelig omsorgsevne og -ferdigheter for å ivareta barna. Vi har ikke mandat til å konkludere, men ønsker å sende bekymringen videre til Barneverntjenesten for en undersøkelse.
Vår bekymring er til dels sammenfallende med den bekymringsmeldingen sakkyndig Kaald skrev 12.07.06.
Vi vil herved fremheve våre viktigste momenter i bekymringen:
Sykeliggjøring av barna. Vi har opplevd at mor i ulike sammenhenger har beskrevet barna med begreper som er lite sammenfallende med skolens- og våre beskrivelser av barna. Samt at de er lite passende for å beskrive barn (gitt deres alder). Vi stiller spørsmål ved hvorvidt C sin adferd preges av den meningen mor leser inn i den, og om det over tid kan fungere som selvoppfyllende profetier. Vi stiller oss også undrende til om mors store bekymringer og alvorlige tolkninger (for eksempel «dyp depresjon» og «psykose») kan stå i veien for en realistisk forståelse av barna. Realistisk fortolkning er basis for utviklingsstøttende dialoger.
Konfliktorientering. I løpet av den tiden vi har kjent mor har det vært påfallende mange personer hun har fått et konfliktfylt forhold til. I utgangspunktet var det far, etter hvert ble det også sakkyndig og behandlere i hjelpeapparatet. Fra vårt ståsted er dette bekymringsfullt av hensyn til to forhold: 1) C og D er avhengige av mors evne til samarbeid og kompromiss, 2) mor er en viktig rollemodell for barna; det hun sier og gjør blir toneangivende for deres orienteringer i relasjoner. Slik det er nå, lurer vi på om de i tilstrekkelig grad lærer gode strategier for å klare seg i relasjoner med andre mennesker. De kan også stå i fare for å miste kontakt med voksenpersoner som er viktige for dem.
Manglende refleksjon og ansvarstaking ift eget bidrag i problembeskrivelser og sammenspill. Som nevnt ovenfor (første punkt), har det ofte vært et stort sprik mellom mors beskrivelser av barna og hvordan andre har beskrevet dem. Vi har i liten grad opplevd at mor har tatt høyde for at hennes bidrag i «her og nå”–samspillet med barna kan ha vært medvirkende til de symptomene hun har beskrevet. Hun har forklart problemene med ytre belastninger og indre egenskaper hos barna, og i begrenset omfang tatt sitt eget voksenansvar mht å gjøre nødvendige endringer i samspillet. Vi har forsøkt å tematisere dette gjennom råd og veiledning, men temaet har vært så sårbart for mor at hun ikke har evnet å ta imot de rådene som er blitt gitt. Hun har ønsket bekreftelse for sitt syn, heller enn å akseptere alternative forståelsesmodeller.
Oppfatninger av hva som er skjedd. Vi har ved mange tilfeller opplevd at mor har hatt en til dels svært alternativ oppfatning av hendelser vi sammen har vært vitne til/vært med på. Det kan ha vært samtaler her på BUPP, hvor mors fortelling i ettertid vanskelig lar seg forene med andre deltakeres fortellinger. Dette handler ikke bare om vanlige meningsforskjeller, men fordreininger av faktiske forhold.
Hvis slike fordreininger ligger til grunn for hvordan mor orienterer barna om verdenen og andre mennesker, er det en fare for at de kan oppleve en psykologisk skjevutvikling og emosjonelle vansker. De kan, for eksempel, bli usikre på om det de faktisk opplever er reelt, og om andre mennesker er til å stole på.
Bruk av hjelpeapparatet. Vår erfaring med mor er at hun har brukt ulike instanser i hjelpeapparatet på en overdreven og uhensiktsmessig måte. Dette har medført at mange ting har foregått samtidig, noe som har hindret kontinuitet og fremdrift. Det har til tider vært vanskelig å ha en kommunikasjon med alle involverte parter, fordi vi ikke alltid har visst hvem som er inne, med hvilket oppdrag.
Vi stiller spørsmålstegn ved om dette kan ha virket uoversiktlig for barna, og om det kan ha vært belastende for dem å forholde seg til såpass mange ulike voksne personer i systemet. Vi tenker at det kan ha vært krevende for barna å skape meningsfulle sammenhenger ift roller og formål som disse voksenpersonene har hatt i deres liv. Videre ønsker vi å påpeke at mor bruker mye krefter på å orientere seg i, og benytte seg av hjelpeapparatet. Vi har lurt på om hun har brukt så mye krefter på dette at det har gått på bekostning av viktige omsorgsorganer og oppgaver overfor barna.
BUPP Z har hatt en relativt omfattende innsats i saken siden barna ble henvist. Med denne bekymringsmeldingen ønsker vi at Barneverntjenesten gjør en undersøkelse i saken, noe som ble avventet på henvisningstidspunktet.
Vi har ikke avsluttet saken, men må innen nærmeste fremtid gjøre opp status ift videre behandling. Det må da utarbeides en revidert behandlingsplan hvor både mor og far (de med foreldreansvaret) samtykker til hva vi skal jobbe videre med.»
I sin avsluttende vurdering til tingretten skrev sakkyndig Kaald 20. juni 2006:
«Som sakkyndige tidligere har tilkjennegitt i sin erklæring av 09.01.06, virker denne saken å være ganske spesiell og vanskelig. I tråd med rettens mandat og partenes beslutning gjennom sine rettslige forlik, har sakkyndige etter beste evne forsøkt å hjelpe de unge foreldrene og deres familier å vinne frem til et minstemål av samarbeid omkring barna etter sitt samlivsbrudd. Dette synes ikke å ha lyktes. Tvert imot kan man få inntrykk at desto mer som har oppstått av positiv kontakt mellom barna og fars famile/far – desto sterkere blir mors skepsis og motvilje mot ytterligere samvær. Dette er ganske ulikt sakkyndiges erfaringer fra noen hundre tilsvarende familiesaker.
Den tilnærming som har skjedd mellom barna og fars familie etter 20 måneder uten kontakt, må kunne karakteriseres som meget vellykket. Samhandlingen mellom alle representanter for fars familie og barna har vært udelt positiv. Fars familie synes å ha vist stor glede over kontakten – og sakkyndige får et klart inntrykk av at barna nærer de samme følelser for fars familie. I lys av spenningen mellom partene og den lange tiden som har gått siden barnas siste kontakt med far, får sakkyndige også inntrykk av at barnas begynnende reetablering av sin kontakt med far har forløpt godt. Det var ingen vansker i forholdet mellom D og far – noe som da heller ikke kunne forventes. Eter sakkyndiges vurdering forløp også møtet mellom C og far på en positiv måte. C klarte umiddelbart å verbalisere sine tanker og syntes dertil å være på vei til å finne en måte å forsone spenningene på: «Mamma, vet du hva? Pappa har blitt snill!» På tross av et slikt positivt bilde, anføres av mor i etterhånd at begge barna viser sterke reaksjoner fra samværene med far og fars familie.
Sakkyndige vil ikke kunne godta at bakgrunnen for barnas reaksjoner skyldes forhold ved fars familie eller fars opptreden i dag. Tvert imot fåes et temmelig klart inntrykk av at mor i bunn og grunn ikke ønsker at barna skal ha et normalt forhold til sin far. Sakkyndige mener gjennom arbeidet med saken å ha sett mange indikasjoner som peker i en slik retning. Sakkyndige er videre av mange grunner også relativt skeptisk til mors traumebaserte forklaringer på barnas vansker og reaksjoner. De aktuelle barna har lenge befunnet seg i en sterk lojalitetskonflikt mellom sine foreldre, familier og familienes livsvirkeligheter. Barnas far har i løpet av de siste 20 måneder på grunn av fullstendig manglende kontakt, ikke vært i posisjon til å øve noe som helst press. Sakkyndige vil imidlertid måtte legge til grunn at det var etablert en sterk tilknytning mellom særlig C og far/fars familie forut for bruddet.
Det synes åpenbart at en slik situasjon vil være sterkt egnet til å skape alvorlige emosjonelle reaksjoner hos barna – da særlig hos C som i kraft av sin alder har den sterkeste tilknytningen til far og fars familie. Det er en velkjent erfaring at lojalitetskonflikter og derav følgende emosjonelle reaksjoner er den pris barn betaler for foreldres kommunikasjonsvegring. I denne saken har mor bosted på sperret adresse foruten [å ha] hatt voldsalarm. Mor fremholder at det ikke er mulig for henne å ha noen som helst kommunikasjon verken med far, fars samboer eller personer i [fars] familie. Sakkyndige kan ikke se at det eksisterer noe saksvarende grunnlag for å innta en slik holdning.
Sakkyndige får videre også et sterkt inntrykk av at prosessen og de rådende betingelser i barnas kontakt med fars familie, har representert en stor belastning særlig for tante og farmor. Farmor, farfar, tante og onkel synes å ha strukket seg langt ut over det som man kan forvente ved løsning av slike familiekonflikter. Sakkyndige kan ikke unngå å sitte igjen med et bestemt inntrykk av at det er skapt et kunstig forhold som i altfor stor grad er tuftet på premisser fra mors familie. Det virker for eksempel svært unaturlig å kreve tilsyn av mormor under samvær med fars familie – samtidig som man inviterer samtlige representanter fra fars familie til barnas bursdager i Z. Sakkyndige kan faktisk få inntrykk av at mormors gjentatte tilstedeværelse i farmor og farfars hjem heller aksentuerer spenningene for barna enn å lette trykket. Dette er også den sedvanlige situasjonen i slike saker – noe som også er grunnen til at man i den første tiden etter et brudd oftest forsøker å unngå å eksponere barn for familiær spenning.»
Den sakkyndiges vurderinger og konklusjoner samsvarer i det alt vesentlige med det lagmannsretten er kommet fram til under behandlingen av ankesaken. Det må legges til grunn at mor i realiteten ikke ønsker at barna skal ha et godt forhold til sin far. Hun nektet gjennomføring av samvær 8. juli 2006 til tross for at det var oppnådd avtale om dette som hun hadde underskrevet på i retten et par dager tidligere, og hun saboterte tingrettens kjennelse om at samvær for far skulle gjennomføres straks, alt under henvisning til reaksjoner hos C. Lagmannsretten er enig med dem i saken som har uttalt at jo bedre kontakten mellom far og barna synes å bli, jo sterkere synes mor å gjøre sin negative innflytelse gjeldende. Mor har etter rettens syn gjennom saken vist at hun ikke respekterer rettslige avgjørelser og ikke evner å holde barna utenfor sin konflikt med faren. Det er på den andre siden ikke grunn til å tvile på at far, dersom han får normalisert forholdet til barna, vil ønske at mor har en god og omfattende kontakt med barna, så lenge denne kontakten ikke brukes til å undergrave fars stilling og hans forhold til dem. Det er etter lagmannsrettens mening ikke noe i forholdet mellom barna og far som skulle tilsi at avtaler og rettsavgjørelser om samvær ikke skulle kunne gjennomføres.
Dersom man kunne gå tilbake i tid til situasjonen i forbindelse med samlivsbruddet og vurdere hva som ville være den beste framtidige ordingen for barna, er svaret ikke tvilsomt: Barna bør bo hos far. Hos ham vil de kunne utvikle et naturlig forhold til begge foreldrene, forutsatt at mor respekterer ordningen, barna og faren. En slik ordning vil etter lagmannsrettens mening best kunne bidra til å redusere lojalitetskonflikt barna er i. Barna vil kunne vokse opp under gode forhold som ikke bærer preg av mistro mot omverdenen og uten overdreven sykdomsfokusering, og de vil kunne få god kontakt med begge foreldrene og begge familiene. Alt tyder på at far og hans nye samboer vil være gode omsorgspersoner, og de vil også ha støtte av farmor og farfar og fars søster. Mors innstilling, hennes delaktiggjøring av barna i konflikten og hennes klart uttalte og tydelige demonsterte uvilje mot at far skal ha samvær og et godt forhold til sine barn, er et uønsket alternativ.
Det som likevel gjør saken vanskelig, er naturlig nok den sterke tilknytning mellom mor og barn, og det forholdet at barna nå har bodd med sin mor i over tre år og knapt sett sin far i denne perioden.
Lagmannsretten er likevel alt i alt ikke i tvil om at det er nødvendig å overføre den daglige omsorgen til far. Dette har også vært den sakkyndiges konklusjon, selv om han ikke ga uttrykk for noen slik konklusjon i sine skriftlige erklæringer til tingretten. Den sakkyndige hadde i det lengste håpet at partene kunne bli enige, og ga derfor ingen slik forhåndsvurdering før hovedforhandlingen i tingretten. Den sakkyndige har for lagmannsretten understreket hvor vanskelig saken er, men han har sagt at han tross alt antar at dette er den beste løsningen. Etter lagmannsrettens mening innebærer mors håndtering og eskalering av konflikten en ikke ubetydelig fare for barnas psykiske helse. Selv om det legges til grunn at en flytting til far vil være en større belastning enn vanlig særlig for C i den følelsesmessige situasjonen han er, og overgangen fra mors til fars omsorg åpenbart vil bli vanskelig, mener lagmannsretten det i lengden er det beste for barna at disse vanskelighetene overvinnes og at far får den daglige omsorgen.
Lagmannsretten har i denne sammenheng nøye vurdert spørsmålet om skifte av miljø. Det synes som barnas praktiske omsorgssituasjon den siste tiden, med god hjelp fra mormor, har vært tilfredsstillende, og at C er i en god skolesituasjon. Etter lagmannsrettens mening er spørsmålet om et ytre miljøskifte her ikke av vesentlig betydning. Det er ikke noen grunn til å tro at det ikke skal kunne etableres gode skole- og barnehagetilbud for de to, selv om det legges til grunn at C har særlige behov. Vanskeligheten ligger i forholdet til moren, gjennom den langvarige og nære tilknytningen og den sterke lojaliteten og bindingen barna åpenbart har til henne. Som nevnt kan dette likevel ikke være avgjørende ved den samlede vurderingen.
Det synes klart at en direkte overføring fra mors til fars omsorg vil bli for dramatisk i dette tilfellet. A har da også gitt klart uttrykk for dette under saken, og forutsatt at det kan skje en myk overgang ved at barna først bor hos farforeldrene, hvor far langsomt kan nærme seg dem med sikte på flytting til ham og hans samboer på et senere tidspunkt. Lagmannsretten er enig i at dette framstår som en gunstig løsning. A har også gitt uttrykk for at han vil søke hjelp fra barnevernet eller andre myndighets- eller fagpersoner for å få gjennomført miljøskiftet for barna på en best mulig måte. Etter lagmannsrettens mening er dette også fornuftig. Som det går fram ovenfor, er den samlede omsorgssituasjonen for barna ikke tilfredsstillende, og det er naturlig at barnevernmyndighetene trekkes inn i gjennomføringen av rettens avgjørelse. Lagmannsrettens avgjørelse går ut på at A overtar omsorgen for barna. Det er dermed opp til ham i samråd med sin familie og fagpersoner å gjennomføre overføringen på en mest mulig skånsom måte.
Det er klart at barna ikke må avskjæres fra sin mor selv om A overtar omsorgen. Men på bakgrunn av mors holdning til far og de erfaringene man har med hennes manglende etterlevelse av tidligere avtaler og avgjørelser, må samvær være forholdsvis begrenset fram til forholdene har stabilisert seg. Mor bør etter lagmannsrettens mening ha dagsamvær med barna en søndag hver andre helg i seks timer, første gang på den første søndagen etter at det er gått to uker siden barna flyttet fra mor. A bestemmer på hvilket tidspunkt samværet skal begynne og hvor samværet skal finne sted. Samværet skal være under tilsyn av en person far utpeker eller godkjenner. Det er en forutsetning at mor, når forholdene stabiliserer seg og det må anses på det rene at hun vil respektere ordningen og unnlate å påvirke barna negativt i forhold til far, etter hvert vil kunne få vanlig samvær med barna. På grunn av usikkerheten knyttet til mors reaksjon på den avgjørelsen lagmannsretten nå tar og hennes framtidige holdninger, mener lagmannsretten at det ikke er forsvarlig å fastsette noen opptrappingsplan for samværet alt nå. Et eventuelt utvidet samvær må mor derfor oppnå etter avtale med far.
For det tilfellet at retten gir far omsorgen eller samværsrett, har far begjært midlertidig avgjørelse for at lagmannsrettens dom skal få virkning straks. Lagmannsretten viser til sine vurderinger ovenfor av hva som er best for barna, og mener at det vil være til deres beste at den nye ordningen gjennomføres snarest mulig. Lagmannsretten tar derfor midlertidig avgjørelse om at det som bestemmes i dommen, skal gjelde straks og fram til saken er endelig avsluttet.
Begge partene har hatt fri sakførsel. Etter omstendighetene tilkjennes verken partene eller det offentlige saksomkostninger, verken for tingretten eller for lagmannsretten.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1.    A skal ha den daglige omsorgen for C og D.
2.    B skal ha dagsamvær med C og D søndag hver andre helg i 6 – seks – timer, under tilsyn av en person A utpeker eller godkjenner, og til tid og på sted som bestemt av A.
3.    Tingrettens domsslutning punkt 3 stadfestes.
4.    Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.
Slutning i kjennelse om midlertidig avgjørelse:
1.    Det som er bestemt i domsslutningen ovenfor, skal gjelde straks og fram til saken er endelig avgjort.
2.    Saksomkostninger i forbindelse med den midlertidige avgjørelsen tilkjennes ikke, verken for tingretten eller lagmannsretten.

Barnefordeling påstand om vold

Borgarting lagmannsrett – Dom

Avsagt: 10.09.2008 i sak LB-2008-69842
Saksgang: Oslo tingrett TOSLO–2006–79322 – Borgarting lagmannsrett LB–2008–69842 (08–069842ASD-BORG/03).
Parter: A (Advokat Anita Inga Hessen) mot B (Advokat Anne Hazeland).
Dommere: Lagdommer Sidsel B. Lindseth. Lagdommer Arild Kjerschow. Tilkalt dommer tingrettsdommer Sissel Rostad.

Saken gjelder fast bosted, foreldreansvar og samvær for partenes felles sønn C (heretter C), født *.*.2004. I tillegg er det spørsmål om utreiseforbud og beslagleggelse av pass.
B (heretter B eller mor) og A (heretter A eller far) giftet seg i Pakistan 7. september 2003. B hevder at hun ble tvunget til å gifte seg, mens A hevder at ekteskapet ble arrangert mellom Bs mor og hans foreldre.
B som er født i 1984, er født og oppvokst i Norge med norskpakistanske foreldre. A som er født i 1978, er født og oppvokst i Pakistan. Ca tre uker etter bryllupet dro B tilbake til Norge. A kom til Norge 10. juli 2004, to uker før sønnen ble født. De bodde sammen med Bs mor og to brødre. Forholdet ble etter hvert vanskelig og i oktober 2005 flyttet A ut. Etter samlivsbruddet har sønnen bodd sammen med sin mor. Den 7. desember 2007, fire dager før hovedforhandling var berammet i tingretten, tok B sønnen med seg til Pakistan, og hun har meldt flytting dit for seg og sønnen.
A fikk arbeidstillatelse i Norge på grunn av familiegjenforening med ektefellen. Tillatelsen ble 18. april 2006 trukket tilbake på bakgrunn av samlivsbruddet, og hans søknad om familiegjenforening på grunn av samvær med sønnen er ikke innvilget, da det er lagt til grunn at sønnen bor med sin mor i Pakistan. Avslaget er påklaget, og det er gitt utsatt iverksetting av vedtaket inntil klagen er endelig avgjort.
Far krevde samvær med sønnen etter samlivsbruddet, noe mor nektet. Ved stevning og begjæring om midlertidig avgjørelse av 26. mai 2006 brakte far tvisten inn for Oslo tingrett. Mor nedla påstand i tilsvaret om at far skulle nektes samvær, subsidiært ha rett til samvær under tilsyn. Far utvidet senere søksmålet til også å gjelder daglig omsorg og foreldreansvar samt utreiseforbud og passbeslag.
14. mars 2006 anmeldte B A for voldtekter i tidsrommet 1. august 2004 til 1. september 2005 samt vold mot C. Anmeldelsen gjaldt også tvangsekteskap, noe hennes far også ble anmeldt for. Politiet henla anmeldelsene 11. juni 2007 etter bevisets stilling. Etter klage til statsadvokaten ble henleggelsesbeslutningene fastholdt.
I tingretten ble det avholdt fire saksforberedende rettsmøter hvor det ble inngått rettsforlik om samvær. Ved rettens hjelp lyktes det far å få samvær med sønnen på dagtid. Mor nektet å medvirke til at overnattingssamvær ble gjennomført i henhold til rettsforlik som ble inngått. Tingretten oppnevnte psykologspesialist Siv Leganger som sakkyndig, og hun deltok i samtlige rettsmøter. Sakkyndig erklæring ble avgitt 4. februar 2007.
Hovedforhandling ble holdt den 22. og 23. januar 2008, og Oslo tingrett avsa 11. februar 2008 dom med slik domsslutning:
1.    C f. *.*.04 skal bo fast hos sin mor B.
2.    B har foreldreansvaret for C f. *.*.04 alene.
3.    A har slikt samvær med sønnen C:
–    Første helg etter at saksøkte og C er tilbake har far samvær lørdagen fra kl. 12.00 til 17.00.
–    De to neste helgene har far samvær både lørdag og søndag fra kl 12.00 til 17.00.
–    De to helgene deretter har far samvær fra fredag til lørdag. Far henter i barnehagen fredag og leverer hos mor kl. 16.00 lørdag, dersom C går i barnehage.
–    Helgen etter har far samvær fra fredag ettermiddag kl. 17.00 til mandag morgen. Deretter har far samvær annen hver helg fra fredag ettermiddag til mandag morgen. Han henter og leverer i barnehagen, dersom C går i barnehage.
4.    B forbys inntil 12. februar 2013 å reise utenfor Norge med C.
5.    Cs pass trekkes tilbake.
Det ble samtidig avsagt kjennelse med slik slutning:
Inntil eventuell dom i ankesak skal følgende gjelde:
1.    C f. *.*.04 skal bo fast hos sin mor B.
2.    B har foreldreansvaret for C f. *.*.04 alene.
3.    A ha slikt samvær med sønnen C:
–    Første helg etter at saksøkte og C er tilbake har far samvær lørdagen fra kl. 12.00 til 17.00.
–    De to neste helgene har far samvær både lørdag og søndag fra kl 12.00 til 17.00.
–    De to helgene deretter har far samvær fra fredag til lørdag. Far henter i barnehagen fredag og leverer hos mor kl. 16.00 lørdag, dersom C går i barnehage.
–    Helgen etter har far samvær fra fredag ettermiddag kl. 17.00 til mandag morgen. Deretter har far samvær annen hver helg fra fredag ettermiddag til mandag morgen. Han henter og leverer i barnehagen, dersom C går i barnehage.
4.    B forbys å reise utenfor Norge med C.
5.    Cs pass trekkes tilbake.
For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
A har anket dommen og kjennelsen til Borgarting lagmannsrett. B har inngitt avledet anke for deler av hovedsaken og kjennelsen. Psykologspesialist Siv Leganger er reoppnevnt som sakkyndig for lagmannsretten.
Ankeforhandling er holdt 28. august 2008 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte med sin prosessfullmektig og avga forklaring. B var representert ved sin prosessfullmektig og avga partsforklaring per telefon fra den norske ambassaden i Islamabad, Pakistan. Den sakkyndige møtte og avga sin sakkyndige vurdering etter at den øvrige bevisførsel var avsluttet. Det ble ikke avhørt vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.
A har i hovedsak anført det samme for lagmannsretten som for tingretten, og for lagmannsretten særskilt fremhevet:
Far er uenig i lovanvendelsen vedrørende spørsmålet om fast bosted, foreldreansvar, samvær og utreiseforbud.
Det anføres at risikoen ved miljøskifte må vike i en sak som denne, hvor risikoen konkret er liten og særlige grunner tilsier at det er til Cs beste å ha fast bosted hos sin far.

Ute etter advokat i barnefordelingssak? Se barnerettsadvokatene her.

Far har god omsorgsevne, og far og sønn har utviklet et nært forhold. Far har ikke vært voldelig mot mor eller C. Mors anmeldelser er blitt henlagt etter bevisets stilling. Far søker ikke kontakt med sønnen for å få oppholdstillatelse. Han har hatt egen leilighet siden juli 2007 og har fast jobb. Dette viser også at han er en stabil og trygg omsorgsperson.
Det anføres at mor aktivt har hindret samlet foreldrekontakt siden samlivsbruddet og frem til i dag. Hun har nektet far samvær både før og under rettsprosessen, og hun har opptrådt klart i strid med barneloven § 40 første og andre ledd ved å flytte til Pakistan uten å informere far eller retten. Hun har gjort dette for at far skal miste oppholdstillatelsen i Norge.
Far er uenig med tingretten i at mor har en god omsorgsevne. Det vises til at hun aktivt hindrer samlet foreldrekontakt og ikke makter å skjerme C for konflikter. Det gjøres gjeldende at dette representerer en manglende ivaretakelse av sønnen på det emosjonelle plan, noe som vil innebære en alvorlig belastning for C. Fast bosted hos far vil sikre C best samlet foreldrekontakt i fremtiden, noe han trenger for en normal utvikling.
Dersom C skal bo fast hos far, gjøres det gjeldende at det er til guttens beste at far har foreldreansvaret alene. Dette fordi mor representerer en reell og konkret kidnappingsrisiko.
For det tilfellet at retten kommer til at C skal bo fast hos sin mor, er det ikke til Cs beste at hun tilkjennes foreldreansvaret alene. Hun vil da ha rett til å flytte ut av Norge uten fars samtykke, en rett hun vil benytte seg av dersom det er dette som skal til for at kontakten mellom far og sønn avskjæres. Hovedregelen om felles foreldreansvar må da følges, og fars frykt for kidnapping kan ivaretas noe ved et utreiseforbud. Det må i denne vurderingen også tas hensyn til at mor aktivt hindrer samlet foreldrekontakt, at far har god omsorgsevne, og at han har evne og vilje til å samarbeide.
Det anføres at vilkårene for å ilegge mor et varig utreiseforbud er til stede ved felles foreldreansvar idet det vil være «uvisst om hun vil kome attende», dersom hun på nytt skal reise til utlandet. Cs norske pass bør utleveres far som ikke representerer en kidnappingsfare, eller inndras.
Det anses til Cs beste at det fastsettes et noe utvidet samvær i forhold til vanlig samvær med den av foreldrene han ikke skal bo fast hos. Dette fordi han har nær tilknytning til begge foreldrene og fordi foreldrene bor i nærheten av hverandre. Det foreslås samvær fra torsdag ettermiddag til mandag morgen annen hver helg. Det bør også fastsettes feriesamvær som antas å ha blitt uteglemt av tingretten. Sommerferiesamværet bør være på tre uker for begge foreldrene, hvorav tre uker bør være sammenhengende fra C er sju år, og to uker sammenhengende frem til dette.
Det gjøres gjeldende at det er til Cs beste at dommens innhold skal gjelde fra forkynningen.
Det er nedlagt slik påstand:
I hovedsak:
1.    C f. *.*.2004 skal bo fast hos sin far, A.
2.    Prinsipalt: A skal ha foreldreansvaret alene for C f. *.*.2004.
3.    Subsidiært: A og B skal ha felles foreldreansvar for C f. *.*.2004.
4.    Prinsipalt: B skal ha samvær med C f. *.*.2004 fastsatt etter rettens skjønn.
5.    Subsidiært: A skal ha samvær med C f. *.*.2004, fastsatt etter rettens skjønn.
Til begjæringen om midlertidig avgjørelse:
1.    C f. *.*.2004 skal bo fast hos sin far, A, inntil rettskraftig dom i hovedsak.
2.    Prinsipalt: A skal ha foreldreansvaret alene for C f. *.*.2004. inntil rettskraftig dom i hovedsak.
3.    Subsidiært: A og B skal ha felles foreldreansvar for C f. *.*.2004. inntil rettskraftig dom i hovedsak.
4.    Prinsipalt: B skal ha samvær med C f. *.*.2004 fastsatt etter rettens skjønn inntil rettskraftig dom i hovedsak.
5.    Subsidiært: A skal ha samvær med C f. *.*.2004, fastsatt etter rettens skjønn inntil rettskraftig dom i hovedsak.
Til begjæringen om utreiseforbud:
1.    B forbys å reise utenfor Norge med C f. *.*.2004.
2.    B skal utlevere Cs pass til A.
I alle tilfeller:
A, eventuelt det offentlige, tilkjennes sakens omkostninger for tingrett og lagmannsrett med tillegg av renter etter forsinkelsesrenteloven § 3, første ledd, første punktum fra kjennelsens forfallstidspunkt til betaling skjer.
B har i hovedsak anført det samme for lagmannsretten som for tingretten, og har for lagmannsretten særskilt fremhevet:
Mor og sønn har flyttet til Pakistan, og det vil ikke være praktisk mulig å gjennomføre samvær i Norge. Mor har etablert seg i Pakistan og er jobbsøkende. Sønnen er begynt i barnehage. Utlendingsdirektoratet har i avslaget på fars nye søknad om familiegjenforening lagt til grunn at mor og sønn har flyttet til Pakistan, noe lagmannsretten også må legge til grunn.
Tingrettens dom er riktig når den legger til grunn at mor skal ha den daglige omsorgen for C. Mor har omsorgsevne og er hovedomsorgsgiver, og C har bodd sammen med sin mor hele livet. C har liten eller ingen tilknytning til sin far. Hensynet til status quo tilsier at C skal bo fast hos mor. Dette er også i samsvar med den sakkyndiges anbefaling.
Det er ikke til Cs beste å ha samvær med far. Konfliktnivået mellom mor og far er såpass høyt at samvær mellom C og far bør holdes på et minimum. Mor har anmeldt far for voldtekt og medvirkning til tvangsekteskap samt vold mot sønnen. Mor fastholder disse anklagene selv om anmeldelsene er henlagt. Kulturen tilsier også at det ikke er samvær mellom barn og fraskilt ektefelle som barnet ikke bor fast hos. Dersom lagmannsretten fastsetter samvær, vil dette kun være fiktivt. Hvis mor kommer tilbake til Norge, må saken starte på nytt.
Fars motiv for samvær med C er oppholdstillatelse i Norge. Fars interesse for samvær med sønnen startet først etter at oppholdstillatelsen var trukket tilbake. Han har hatt lite samvær med sønnen etter samlivsbruddet, og da kun i forbindelse med rettsprosessen far har igangsatt.
Tingrettens dom er riktig når den legger til grunn at mor skal ha foreldreansvar alene. Forholdet mellom mor og far er svært konfliktfylt, og det må legges til grunn at de ikke er i stand til å samarbeide. Felles foreldreansvar vil innebære stadige konflikter til skade for barnet.
Det anføres videre at en midlertidig avgjørelse er lite praktisk nå som mor bor i Pakistan, og det ses ikke at det er behov for en slik avgjørelse.
Dessuten anføres at utreiseforbud er et for inngripende virkemiddel. Det er tilstrekkelig med beslag av Cs pass, og dette bestrides ikke.
Det er lagt ned slik påstand:
I hovedsaken:
Prinsipalt:
1.    Tingrettes dom stadfestes hva angår punkt 1 og 2.
2.    A skal ikke ha samvær med C f. *.*.2004
3.    B ilegges ikke utreiseforbud.
Subsidiært:
A skal ha samvær med C f. *.*.2004 fastsatt etter rettens skjønn.
Til begjæring om midlertidig avgjørelse:
1.    Tingrettens dom stadfestes hva angår punkt 1 og 2
2.    A skal ikke ha samvær med C f. *.*.2004
3.    B ilegges ikke utreiseforbud.
Subsidiært:
A skal ha samvær med C f. *.*.2004 fastsatt etter rettens skjønn.
I alle tilfeller:
B, eller det offentlige, tilkjennes sakens omkostninger for alle retter med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
Lagmannsretten bemerker:
Sakens forhistorie preges av dype konflikter mellom partene, hvor Bs mor har spilt en fremtredende rolle. Den sakkyndige har forklart at barnets mormor har følt seg veldig krenket etter at ektefellen flyttet fra familien, og at hun skal ha gitt uttrykk for at hennes datter aldri skal flytte fra henne. Hennes forhold til svigersønnen ble forverret etter at hans familie nektet hennes bror å gifte seg med hans søster. Lagmannsretten finner det riktig å gjengi disse forhold da de kan kaste lys over noe av bakgrunnen for konflikten mellom partene.
Etter bevisførselen legger lagmannsretten som tingretten til grunn at de episodene med tvang, vold og voldtekt som fremgår av anmeldelsen fra B mot A, mest sannsynlig ikke har funnet sted. Det samme gjelder påstanden om at A skal ha vært voldelig mot sønnen. Det vises til partsforklaring fra A, den sakkyndiges beskrivelse av forholdet mellom far og sønn samt hennes opplysninger om samtaler med personer som kjenner begge parter i saken. Lagmannsretten har heller ikke holdepunkter for å karakterisere ekteskapet mellom partene som et tvangsekteskap. Det legges imidlertid til grunn at det var et arrangert ekteskap hvor Bs mor og As foreldre spilte en fremtredende rolle.
Bs reise med sønnen til Pakistan den 7. desember 2007, like før berammet hovedforhandling i tingretten, må anses som en ulovlig selvtektshandling som er i strid med barneloven § 40 første ledd andre punktum. Partene hadde felles foreldreansvar.
Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at Bs hovedformål med å melde flytting til Pakistan for seg og sønnen, er at A skal miste sin oppholdstillatelse i Norge, da sønnen i utgangspunktet ikke lenger regnes som bosatt i Norge etter at flyttemelding er sendt. Det vises til at ett av vilkårene for å få oppholdstillatelse gjennom familiegjenforening etter utlendingsloven § 9 er at personen dokumenterer samværsrett med barn av et visst omfang og oppfyller denne retten, jf. utlendingsforskriften § 22 jf. § 23 første ledd bokstav j).
Det er lagmannsrettens syn at B oppholder seg i Pakistan i påvente av at far skal bli utvist fra Norge, og at hun vil flytte hjem til Norge når fars søknad om oppholdstillatelse er avgjort. Lagmannsretten ser heller ikke bort fra at mor kan komme tilbake til Norge tidligere. Det vises til mors forklaring under ankeforhandlingen om at hun ikke kunne utelukket at hun kunne skifte mening og flytte tilbake til Norge, noe hun også meddelte den sakkyndige. Lagmannsretten legger videre vekt på at mors økonomiske situasjon ikke tilsier at hun kan oppholde seg lenge i Pakistan på oppsparte midler, at hun etter snart ni måneder i Pakistan ennå ikke har skaffet seg inntektsgivende arbeid, og at hun må anses lite integrert i Pakistan da hun har hatt hele sin oppvekst i Norge.
Utgangspunktet for lagmannsrettens behandling er prinsippet i barneloven § 48 første ledd som slår fast at avgjørelser om foreldreansvar, hvem barnet skal bo fast hos og om samvær, først og fremst skal rette seg etter hva som er best for barnet.
Lagmannsretten har kommet til samme resultat som tingretten når det gjelder spørsmålene om daglig omsorg og samværsrett, og kan i hovedsak tiltre tingrettens bemerkninger i disse spørsmål. Anken og den avledede anken foranlediger imidlertid noen bemerkninger også i disse spørsmål.
Barnets bosted.
Som tingretten finner lagmannsretten at det er til barnets beste at det bor fast hos mor.
Den sakkyndige har gitt en beskrivelse av fars omsorgsevne på side 13 i rapporten:
«Det samspillet som har vært observert mellom gutten og faren har hatt normale kvaliteter. Faren har vist mye empati for sin sønn. Han er omsorgsfull og ansvarlig under utøvelse av samværet slik det har vært observert, og faren er også lydhør for råd og veiledning. Gutten og faren synes etter hvert å ha fått god kontakt og de synes å trives sammen. Det er ikke noe ved samværene som tilsier at faren ikke er i stand til å ivareta gutten på en god måte. ….»
Under ankeforhandlingen har den sakkyndige fastholdt at far er en god omsorgsperson, og utdypet dette ved å gjengi komparentopplysninger fra personer som kjenner både far og mor. Lagmannsretten legger på denne bakgrunn til grunn at far er en god omsorgsperson.
Far har anført at mor ikke kan anses som en god omsorgsperson så lenge hun ikke skjermer sønnen fra den konflikten hun har med faren, og så lenge hun frarøver sønnen samvær med faren. Det er vist til at rettspraksis hvor det er lagt vekt på hvilket fast bosted for barnet som gir best stabilitet og kontakt med begge foreldrene, jf. dom inntatt i Rt–2005–682.
Det er lagmannsrettens syn at mor har god omsorgsevne selv om hun har vist manglende evne til å skjerme sønnen fra konflikten med far. Lagmannsretten kan ikke se bort fra at B, på grunn av psykisk stress og depresjon knyttet til den forestående hovedforhandling og konfliktnivået i sakens anledning, har følt et behov for å få distanse til konflikten og sin egen mor, og at disse forhold var medvirkende til at hun dro til Pakistan. Hennes flukt til Pakistan med sønnen kan således ha vært utslag av et kortsiktig ønske om å skjerme både seg selv og sønnen fra en konflikt som da syntes å være uoverkommelig. Lagmannsretten bemerker imidlertid at dette ikke på noen måte kan forsvare at hun tok sønnen med til Pakistan, men oppholdet kan ha medvirket til at hun har fått mer distanse til sin mor og lettere ser sønnens behov for kontakt med faren.
Ved vurderingen av fast bosted for sønnen har lagmannsretten lagt avgjørende vekt på Cs lave alder, at han mesteparten av sitt liv har bodd alene med moren, at moren var hans hovedomsorgsperson under samlivet mellom foreldrene, at han derfor er klart sterkest knyttet til henne, samt at far kun hadde sporadisk samvær med sønnen etter samlivsbruddet høsten 2005.
Det vektlegges også at et skifte av omsorgsbase vil oppleves så belastende for B at dette vil kunne være ødeleggende for hennes forhold til sønnen, og også være medvirkende til at det konfliktfylte forholdet til A blir ytterligere forsterket. Dette er også i samsvar med den sakkyndiges syn.
Selv om mors bortføring av sønnen til Pakistan er rettsstridig og helt uakseptabel, kan ikke lagmannsretten se at dette forhold kan holdes mot henne i så stor grad at hun ikke lenger skal ha den daglige omsorgen for sønnen.
Det er på det rene at mor har vært svært skeptisk og uvillig til å gi far samvær etter samlivsbruddet, mens far under ankeforhandlingen har åpnet for å gi mor utvidet samvær dersom barnet bor fast hos ham. Selv om det på denne bakgrunn er lagmannsrettens syn at far er den av foreldrene som i størst grad vil legge forholdene til rette for kontakt med begge foreldrene, kan dette argumentet ikke være utslagsgivende i en situasjon hvor C har hatt relativt liten kontakt med far etter samlivsbruddet. Dessuten vektlegges at far ikke har samme nettverk og tilknytning til det norske samfunn som mor har.
Samvær.
Utgangspunktet for vurderingen er at et barn har rett til samvær med begge foreldrene, og at den av foreldrene som barnet ikke bor fast hos, har rett til samvær dersom annet ikke fastsettes, jf. barneloven § 42 første ledd og § 43 første ledd sammenholdt med § 48.
Det er lagmannsrettens syn at samvær med far er til barnets beste.
Den sakkyndige som har observert far sammen med C, anbefaler samvær da dette vil være viktig for sønnens identitetsfølelse og for hans generelle utvikling. Lagmannsretten legger betydelig vekt på dette, selv om retten på den annen side ikke kan se bort fra at C kan bli negativt påvirket av konfliktene mellom foreldrene, i alle fall den første tiden. Lagmannsretten forutsetter imidlertid at begge foreldrene anstrenger seg for at samvær og overleveringssituasjoner kan foregå på en måte som i minst mulig grad påfører sønnen unødig stress.
Den sakkyndige har anbefalt «vanlig» samværsrett, som etter barneloven § 43 annet ledd er definert til en ettermiddag per uke, annen hver helg, 14 dager i sommerferien og jul eller påske. I et rettsmøte 27. juni 2007 ble det avtalt en samværordning med opptrapping til samvær annen hver helg fra fredag ettermiddag til mandag morgen, og slik at far henter og leverer i barnehagen. I likhet med tingretten er det lagmannsrettens syn at en så vidt omfattende samværordning er til Cs beste. Lagmannsretten er også enig med tingretten i at samværene bør opptrappes da det ikke har vært kontakt mellom far og sønn på lang tid. Lagmannsretten legger opptrappingsplanen som ble avtalt 27. juni 2007 til grunn.
Samværet fastsettes da slik at første samvær er dagsamvær fra lørdag kl. 12 00 til kl 17 00. De neste to helgene er samvær både lørdag og søndag fra kl 12 00 til 17 00, og slik at far deretter i to helger har samvær fra fredag til lørdag. Far henter i barnehagen fredag kl 16 00 og leverer hos mor kl. 16 00 lørdag. Helgen etter har far samvær fra fredag ettermiddag kl. 16 00 til mandag morgen. Deretter har far samvær annen hver helg fra fredag ettermiddag til mandag morgen. Han henter og leverer i barnehagen, dersom C går i barnehage. I tillegg skal det være samvær to uker i sommerferien og jul eller påske.
Foreldreansvar.
Lagmannsretten er i dette spørsmålet kommet til et annet resultat enn tingretten.
Etter barneloven § 34 har foreldre som har vært gift, foreldreansvaret sammen inntil annet avtales eller bestemmes. Høyesterett har i dom inntatt i Rt–2003–35 avsnitt (33) uttalt følgende om dette:
«I dag er regelen ved samlivsbrudd således felles foreldreansvar med mindre særlige grunner tilsier at den ene av foreldrene bør ha foreldreansvaret alene. En mor eller en far vil ikke få foreldreansvaret alene bare fordi vedkommende motsetter seg felles foreldreansvar. Avgjørelsen må treffes ved en konkret vurdering hvor det enkelte barns interesser og behov står i fokus».
Den sakkyndige har anbefalt delt foreldreansvar, slik at mor blant annet ikke kan reise ut av landet på nytt. Selv om partene i dag ikke samarbeider, er det den sakkyndiges vurdering at mor antagelig vil søke profesjonell hjelp i konflikten med far når hun kommer tilbake til Norge, og at det beste for barnet er at foreldrene får et påtrykk til å samarbeide både om samværsrett og delt foreldreansvar.
Lagmannsretten er enig i den sakkyndiges vurdering om at det bør være felles foreldreansvar. I denne saken er det intet ved far som gjør at han ikke er skikket til å ta del i foreldreansvaret, og konfliktnivået mellom foreldrene skyldes ikke hans opptreden, men mors motstand mot at barnet skal ha kontakt med faren. Det er heller ikke spesielle forhold knyttet til barnets helsetilstand eller lignende som tilsier at mor bør ha foreldreansvaret alene, slik som forholdet var i avgjørelsen inntatt i Rt–2003–35, og hvor moren fikk foreldreansvaret alene.
Det er videre lagmannsrettens syn at det vil være til barnets beste at far på en naturlig måte tar del i de avgjørelser som er tillagt foreldreansvaret. Selv om mor er født og oppvokst i Norge, har hun vokst opp med pakistanske tradisjoner. Etter lagmannsrettens syn medfører dette at det ikke så lett vil oppstå konflikter mellom foreldrene selv om de er født og oppvokst i ulike land.
Utreiseforbud og passbeslag.
Det følger av barneloven § 41 første ledd første punktum at en forelder kan ta barnet ut på en «stuttare» utenlandsferd dersom foreldrene har felles foreldreansvar. Dersom det er «uvisst» om barnet vil komme tilbake fra en utenlandsreise, kan forbud mot utenlandsreiser settes, jf. barneloven § 41 første ledd andre punktum. Det kan nedlegges et generelt reiseforbud eller for en enkelt reise.
B har ved sin reise til Pakistan i begynnelsen av desember 2007 handlet i strid med forbudet, og det er lagmannsrettens syn at denne bortføringen gir et objektivt holdepunkt for at bortføring til utlandet igjen kan skje etter at mor har returnert til Norge. B har således skapt en konkret situasjon som gjør det «uvisst om barnet vil kome attende», jf. barnelovens formulering, og som gir grunnlag for å fastsette utreiseforbud.
Som tingretten finner lagmannsretten at utreiseforbudet bør begrenses til 5 år.
Det er lagt ned påstand om at Cs pass skal overleveres til A, alternativt inndras.
Lagmannsretten tiltrer også her tingrettens begrunnelse og finner at passet skal inndras.
Midlertidig avgjørelse.
Tingretten avsa kjennelse om at dommen skulle ha foregrepet tvangskraft. A har anket over kjennelsen da utformingen av slutningen innebærer at kjennelsen kun har betydning fra det tidspunkt mor kommer tilbake til Norge. For øvrig tiltres kjennelsen.
A har nedlagt påstand om at det avsies kjennelse om foreløpig tvangskraft inntil rettskraftig avgjørelse foreligger i hovedsaken. B har nedlagt påstand om at punkt 1 og 2 i kjennelsen stadfestes, men at far ikke skal ha samvær og at mor ikke ilegges utreiseforbud.
Mor er pliktig til å medvirke til at domsslutningen gjennomføres, og det er lagmannsrettens syn at dommen bør gis foregrepet tvangskraft, da det er til barnets beste at samvær mellom barn og far gjenopptas så snart barnet er tilbake i Norge. Lagmannsretten kan ikke se bort fra at mor og barn kommer tilbake hit før tvistespørsmålene i saken er rettskraftig avgjort.
Den midlertidige avgjørelse kan gjelde for en viss tid eller til saken er endelig avgjort. Det avsies kjennelse om at dommen gis foregrepet tvangskraft inntil rettskraftig avgjørelse foreligger i hovedsaken.
Saksomkostninger.
I denne saken har ingen av partene fullt ut eller i det vesentlige vunnet saken, verken hovedsaken eller begjæringen om midlertidig avgjørelse, jf. tvisteloven § 20–2(2), og ingen av partene har således krav på å få dekket omkostningene fullt ut eller delvis verken for tingrett eller lagmannsrett. Det foreligger heller ikke slike tungtveiende grunner som tilsier at noen av partene skal få dekket omkostninger for noen instanser etter § 20–3.
Lagmannsretten har funnet det hensiktsmessig å utarbeide en selvstendig slutning i forhold til samtlige krav i saken.
Dommen og kjennelsen er enstemmige.
Domsslutning:
1.    C, født *.*.2004, skal bo fast hos sin mor B.
2.    B og A skal ha felles foreldreansvar for sønnen C.
3.    A skal ha følgende samvær med sønnen C:
3.1    Første helg har far samvær lørdag fra kl 12 00 til kl 17 00.
3.2    De to neste helgene har far samvær lørdag og søndag fra kl 12 00 til 17 00.
3.3    De to helgene deretter har far samvær fra fredag kl 16 00 til lørdag kl 16 00.
Helgen etter har far samvær fra fredag kl 16 00 til mandag morgen, og deretter slikt samvær annen hver helg.
Far henter og leverer i barnehagen, alternativt hos mor dersom C ikke går i barnehagen.
3.6    For øvrig skal far ha samvær 14 dager i sommerferien og jul eller påske.
4.    Saksomkostninger tilkjennes verken for tingrett eller lagmannsrett.
Slutning i kjennelse om utreiseforbud:
1.    B forbys inntil 12. februar 2013 å reise fra Norge med C.
2.    Cs pass trekkes tilbake.
3 Saksomkostninger tilkjennes verken for tingrett eller lagmannsrett.
Slutning i kjennelse om midlertidigforføyning:
Inntil rettskraftig avgjørelse foreligger i hovedsaken skal følgende legges til grunn:
1.    C, født *.*.2004, skal bo fast hos sin mor B.
2.    B og A skal ha felles foreldreansvar for sønnen C.
3.    A skal ha følgende samvær med sønnen C:
3.1    Første helg har far samvær lørdag fra kl 12 00 til kl 17 00.
3.2    De to neste helgene har far samvær lørdag og søndag fra kl 12 00 til 17 00.
3.3    De to helgene deretter har far samvær fra fredag kl 16 00 til lørdag kl 16 00. Helgen etter har far samvær fra fredag kl 16 00 til mandag morgen, og deretter slikt samvær annen hver helg.
3.4    Far henter og leverer i barnehagen, alternativt hos mor dersom C ikke går i barnehage.
3.5    For øvrig skal far ha samvær 14 dager i sommerferien og jul eller påske.
4.    Saksomkostninger tilkjennes verken for tingrett eller lagmannsrett.

Kontakt en erstatningsadvokat.

Yrkesskade – forarbeider lov om yrkesskadeforsikring

Når yrkesskade eller yrkessykdom er konstatert erstatter Trygghetsforsikringen:

a. Tap og utgifter yrkesskadene eller sykdommen har påført arbeidstakeren fram til det tidspunkt Trygghetsforsikringen foretar oppgjør. Tap og utgifter under kr 300,- erstattes likevel ikke. I tillegg til erstatningen betaler Trygghetsforsikringen rente i samsvar med forsikringsavtalelovens regler.
b. Merutgifter som i framtiden må være gjenstand for erstatning for yrkesskade eller yrkessyk dom. Erstatningen settes til 15 ganger de påregnelige årlige merutgifter hvis skade lidte på oppgjørstidspunktet er under 50 år, 12 ganger det årlige beløp hvis skadelidte er 50-59 år, 10 ganger beløpet hvis skade lidte er 60-69 år og 8 ganger beløpet hvis skadelidte er fylt 70 år.
c. Påført mén hvis yrkesskaden eller yrkessykdommen har etterlatt varig medisinsk invaliditet på minst 15%. Ménerstatningen ved yrkesskade beregnes på grunnlag av Folketrygdens grunnbeløp på oppgjørstidspunktet – nedenfor kalt G – på følgende måte:

15-24% medisinsk invaliditet  =  0,75 G
25-34% medisinsk invaliditet  =  1 G
35-44% medisinsk invaliditet  =  1,5 G
45-54% medisinsk invaliditet  =  2 G
55-64% medisinsk invaliditet  =  2,5 G
65-74% medisinsk invaliditet  =  3 G
75-84% medisinsk invaliditet  =  3,5 G
over 84% medisinsk invaliditet  =  5 G

Den erstatning som framkommer etter foregående ledd reduseres med 2,5% for hvert år skadelidte da skaden ble konstatert var fylt mer enn 47 år. Denne bestemmelse skal dog ikke føre til reduksjon ut over 50 %
I tilegg til erstatningen betaler Trygghetsforsikringen rente fra en måned etter det tidspunkt yrkesskaden eller yrkessykdommen ble meldt til Trygghetsforsikringen med den til enhver tid gjeldende rentesats etter Forsikringsavtaleloven.
d. Tap i framtidig erverv. Ved 100 % ervervsmessig uførhet settes erstatningssummen i utgangspunktet til 22 G. Hvis skadelidtes pensjonsgivende inntekt i Folketrygden i det år skaden konstateres og/eller i året før tilsvarer mer enn 7 G, forhøyes erstatningen slik: Side 104
Ved bto. inntekt inntil 8 G for gjennomsnittet av de to år = 24 G
Ved bto. inntekt inntil 9 G for gjennomsnittet av de to år = 26 G
Ved bto. inntekt inntil 10 G for gjennomsnittet av de to år = 27 G
Ved bto. inntekt inntil 11 G for gjennomsnittet av de to år = 28 G
Ved bto. inntekt inntil 12 G for gjennomsnittet av de to år = 29 G
Ved bto. inntekt over 12 G for gjennomsnittet av de to år = 30 G
Ved beregning av gjennomsnittet, settes den laveste årsinntekt ikke under 7 G.
Hvis skadelidtes varige ervervsmessige uførhet er lavere enn 100 %, reduseres erstatningen tilsvarende. Videre reduseres erstatningen med 5% pr. år for hvert år skadelidte på oppgjørstidspunktet hadde fylt mer enn 47 år.
Hvis det må antas at skadelidte vil få tap i framtidig erverv til tross for at han på oppgjørstidspunktet har fylt 67 år, erstattes dette tapet.
e. Tap av forsørger for ektefelle. Som likestilt med ektefelle regnes:
– person som arbeidstakeren har levet sammen med i ekteskapslignende forhold hvis det i Folkeregisteret framgår at vedkommende har hatt samme bopel som arbeidstakeren i de siste 2 år, eller det på annen måte godtgjøres at det ekteskapslignende forhold vedvarende har bestått i de siste 2 år.
– person som har felles bopel og felles barn med arbeidstakeren.
Erstatningen settes til 7 G. Hvis forsørgeren ved dødsfallet var fylt 48 år eller mer, reduseres erstatningen som under pkt.d. Dog utbetales alltid 1 G.
I tillegg til erstatningen betales renter som under punkt c.

Les mer om bruk av advokat ved yrkesskadeLovdata.

Fri rettshjelp bistandsadvokat. Hjelp til voldsoffererstatning

Slik straffeprosessloven § 107 a er foreslått endret, vil den på en bedre måte fange opp fornærmedes særlige behov for juridisk bistand i forbindelse med straffesak. Med oppnevnelse av bistandsadvokat vil kostnadene med dette dekkes av det offentlige. Dersom det oppnevnes bistandsadvokat for fornærmede i forbindelse med en straffesak, vil det ikke i tillegg være behov for fri rettshjelp. De særlige ordninger om fri rettshjelp for voldsofre og mishandlede kvinner kan derfor innskrenkes tilsvarende. Det vil ligge til departementet å utarbeide de nærmere retningslinjer for dette.

For rettslig bistand utenom straffesak vil fornærmede kunne søke fri rettshjelp på alminnelige vilkår. Utvalget ser på denne bakgrunn ikke behov for av hensyn til fornærmede å endre de alminnelige regler om fri rettshjelp. Det vises forøvrig til kap. V 2.10 om bistand til eldre.
3. Det frie forsvarervalg

Etter straffeprosessloven § 94 har siktede rett til å la seg bistå av forsvarer etter eget valg på ethvert trinn av saken. Denne valgfrihet begrenses i straffeprosessloven § 102, hvoretter slik oppnevnelse er gjort betinget av at den ikke fører til « vesentlig forsinkelse » av saken eller « forholdene ellers gjør det utilrådelig ». Også bostedsforbeholdet i straffeprosessloven § 107 kan begrense det frie forsvarervalg dersom domstolen er restriktiv med å gi samtykke til opphevelse av forbeholdet.

Retten for siktede til selv å velge forsvarer må avveies mot hensynet til rask saksavvikling og ønsket om rask reaksjon på kriminalitet, jf. senest Justisdepartementets høringsnotat av 12. september 1991 om bekjempelse av kriminalitet s 11-13. Hensynet til fornærmede tas sjelden med i slike vurderinger.

Mange ofre for alvorlig kriminalitet kan trenge flere år for å bearbeide skadene etter overgrepet. Det er velkjent at dersom det går lang tid mellom forbrytelse og offerets møte med rettsapparatet, og derigjennom møte med tiltalte, kan denne « helings »-prosessen
hemmes eller stoppe opp før fornærmede har lagt hovedforhandlingen bak seg. Dette bør tillegges betydelig vekt når begrensninger i det frie forsvarervalg vurderes. I departementets høringsnotat foreslås straffeprosessloven § 102 endret slik at vesentlig forsinkelse erstattes med … forsinkelse av saken . . uten rimelig grunn. En slik endring vil kunne imøtekomme de særlige behov fornærmede kan ha for snarest mulig å se straffesaken avsluttet. Hensynet til fornærmede må tillegges sterk vekt når det gjelder fremdriften av saken, slik at man unngår forsinkelser som det frie forsvarervalg kan lede til.

Voldsoffererstatning. Bistandsadvokatens oppgaver.

Ved oppnevning av bistandsadvokat etter de foreslåtte regler, bør retten i det enkelte tilfelle nøye vurdere hva slags bistand advokaten skal kunne gi på det offentliges bekostning, og med hvilket omfang. Retten vil etter behov kunne begrense de prosessuelle beføyelser som følger av bestemmelsene i kap. 9 a.

Utvalget finner grunn til komme med enkelte bemerkninger og forslag til bistandsadvokatens arbeid.

Det bør understrekes generelt at det er meget viktig at bistandsadvokaten kjenner rammene for sin oppgave, og at han også gjør fornærmede oppmerksom på hva bistandsadvokaten kan bistå med. Advokaten må avgrense sin rolle mot behandlerens, og heller påta seg å formidle kontakt med slike dersom det viser seg å bli behov for behandling. Å formidle kontakt med det lokale omsorgsapparatet vil være en primær oppgave for advokaten.

Under etterforskningen skal advokaten bistå fornærmede. Et ledd i dette vil være å holde fornærmede underrettet om gangen i etterforskningen. En viktig oppgave for advokaten er det også å bistå fornærmede dersom saken henlegges. Det kan være aktuelt å påklage henleggelsen. Det kan også være aktuelt å fremsette søknad om erstatning for voldofre fra staten.

Etter utvalgets oppfatning vil forberedelse av erstatningskrav være en av de viktigste oppgaver bistandsadvokaten har. Det kan være nødvendig å anmode påtalemyndigheten eller domstolen om å innhente erklæring fra sakkyndig om skade akutt eller kronisk – som fornærmede er blitt påført ved overgrepet. Advokaten bør sørge for så snart som mulig å skaffe dokumentasjon for kravet, og gjøre kravet kjent for påtalemyndigheten og forsvarer på et så tidlig stadium som mulig. Blir kravet først satt fram eller dokumentert under hovedforhandling, vil forsvarer lett kunne påstå at det er framsatt for sent, og at det derfor ikke kan behandles under straffesaken, se bl.a. avgjørelse i Rt-1991-1037 . Slik utvalget ser det, bør erstatningskravet både av hensyn til fornærmede og av prosessøkonomiske grunner søkes pådømt i forbindelse med straffesaken.

Det vil være en viktig oppgave for bistandsadvokaten å forberede fornærmede på hovedforhandlingen og på avhøret av ham. Advokaten bør gjøre fornærmede kjent med spørsmål som kan bli reist under rettsforhandlingene.

De færreste fornærmede har vært i en rettssal før, og hele situasjonen kan på forhånd synes skremmende. Det vil derfor ofte være hensiktsmessig en tid før hovedforhandling å vise fornærmede rettsalen og forklare ham den enkeltes plass o.l.
Side 29

Retten kan etter gjeldende ordning bestemme at bistandsadvokaten skal fratre når bevisførselen er avsluttet, jf. straffeprosessloven § 107 c andre ledd. Denne regel praktiseres – etter det utvalget er blitt kjent med – svært ulikt ved de forskjellige domstoler. Det følger av straffeprosessloven § 428 at fornærmede som har et borgerlig rettskrav selv kan fremme dette under straffesaken. Dersom kravet prosederes av påtalemyndigheten, skal bistandsadvokaten ha anledning til å uttale seg om kravet, jf. straffeprosessloven § 107 c fjerde ledd. Etter loven kan det være uklart om det også faller inn under bistandsadvokatens oppgaver å prosedere erstatningskravet etter § 428. Utvalget kan ikke se at hensyn til fornærmede tilsier at bistandsadvokaten prosederer fornærmedes borgerlige rettskrav. Som nevnt bør det være en prioritert oppgave for bistandsadvokaten på et tidligst mulig stadium å sørge for best mulig dokumentasjon av fornærmedes krav. Som det fremgår av kap IV 5.3, foreslår utvalget at det skal utarbeides en særlig erklæring om fornærmede. Denne erklæring vil kunne belyse fornærmedes stilling som følge av overgrepet, og bistandsadvokaten kan bistå fornærmede med utforming av denne. Det kan også være hensiktsmessig å gi fornærmede anledning til en samtale med aktor i saken. Denne samtale bør holdes umiddelbart før hovedforhandling, og her bør bistandsadvokaten være med. Selve prosedyren av fornærmedes krav bør likevel ikke falle inn under bistandsadvokatens oppgaver. Hovedregelen bør etter utvalgets oppfatning være at påtalemyndigheten prosederer det erstatningskrav som fornærmede vil fremme.

Det kan være grunn til å understreke at bistandsadvokaten er oppnevnt for å bistå fornærmede i den utstrekning det er nødvendig i forbindelse med straffesaken. Dersom saken skal pådømmes i forhørsrett, eller dersom den fornærmede ikke skal avhøres under hovedforhandlingen, bør det vurderes om det i det hele tatt er nødvendig at bistandsadvokaten er til stede.

Dersom fornærmede skal avhøres under hovedforhandlingen, bør bistandsadvokaten få være til stede fram til avhøret av fornærmede er avsluttet. Utvalget kan ikke se at det er nødvendig av hensyn til fornærmede at advokaten følger resten av hovedforhandlingen. Når fornærmede har avgitt sin forklaring, bør hovedregelen være at bistandsadvokatens oppdrag ved hovedforhandlingen er oppfylt.

Etter at hovedforhandlingen er avsluttet, bør et begrenset etterarbeid være en naturlig del av advokatens oppgave. Etterarbeidet kan være nødvendig for å informere og forklare fornærmede om den dom som er falt, og kanskje om særlige sider ved hovedforhandlingen som fornærmede fant vanskelig. Siden bistandsadvokaten er oppnevnt for å vareta fornærmedes interesser i forbindelse med straffesaken, må etterarbeidet begrenses i omfang deretter. Et viktig ledd i etterarbeidet kan likevel være å formidle kontakter videre i hjelpeapparatet. Utvalget antar at slikt etterarbeid bør begrense seg til et par timers arbeid for advokaten.

Trykk her for å finne bistandsadvokat i Oslo og omegn.

Trenger du bistand av biladvokat til å reklamere på bilkjøp?

Mer om pasientskadeerstatning

En « interessekonflikt » i den forbindelse kan oppstå fordi oppreisning omfattes av

regelverket. Forsett eller grov uaksomhet er et vilkår for å kunne tilkjenne slik

erstatning. De fleste pasienter som krever erstatning, vet naturlig nok ikke hvilke

betingelser som må være oppfylt for de enkelte krav, og således heller ikke for å kreve

oppreisning. Men ettersom oppreisning er nevnt særskilt i reglene, reises ofte slike krav,

selv om betingelsene ikke er til stede. Dette kan lede til at NPE – for å være på trygg

grunn når slike krav avslås – må foreta en rekke undersøkelser som ordningen tok sikte på å

unngå. Her ligger det også et rettssikkerhetsproblem i forhold til vedkommende

helsepersonell. Det er nærliggende å konkludere med at en modell med nemndsbehandling ikke

er egnet til å behandle slike saker hvor det kreves forsett eller grov uaktsomhet. Selv om

det i prinsippet ikke er utelukket at « parter » og « vitner » forklarer seg muntlig for

nemnda, vil dette bare kunne skje rent unntaksvis. Dette taler også mot en nemndsbehandling

av oppreisningskrav.

Gjennom etablering av NPE har sykehusenes interne rapporteringsrutiner blitt

forbedret. Man har oppnådd såvel en raskere rapportering som en mer fullstendig

rapportering. Derigjennom får man frem tallmateriale som forteller med større pålitelighet

hvordan den faktiske situasjon er, noe som kan bidra sterkt til forbedrede rutiner og

generelt forebyggende arbeid. Samarbeidet med NIS og i nordisk sammenheng vil også være

viktig her.

Som ellers er det naturlig nok et stort behov for å gjøre reglene og ordningen

kjent. Selv om det er et kontinuerlig behov, må det kunne sies at såvel helsepersonell som

pasienter er langt mer kjent med de foreliggende muligheter til å kreve erstatning enn hva

tilfellet var før etableringen av NPE. Dette er en viktig forutsetning både for å sikre at

de som har et rettmessig krav får det dekket, men dessuten vil en kvalifisert behandling av

denne type saker bidra til å demme opp mot såkalte « amerikanske tilstander ».

I løpet av 1988 ble det meldt 245 erstatningssaker til NPE. For 1989 var tallet 661,

for 1990 var tallet 807, og i 1991 ble det meldt 911 nye saker. Det kan fortsatt ventes en

vesentlig økning i antall saker, selv om tallene for 1991 kan tyde på en « utflating ». Det

er ellers verdt å merke seg at det tar relativt lang tid fra skade konstateres til saken

meldes NPE. En oversikt over saker hvor skaden er konstatert i 1988 eller tidligere, viser

at 245 ble meldt til NPE i 1988, 358 i 1989 og 284 i 1990. I 1991 ble det meldt 170 saker

hvor skaden er å anse som konstatert i 1988 eller tidligere.

Les om erstatning for mobbing.

Erstatning pasientskadeloven forarbeider

Rettspraksis er en viktig kilde når man skal undersøke hvor grensen skal trekkes mellom den forsvarlige og den uaktsomme handlemåte. Ulike faktiske omstendigheter gjør imidlertid at man sjelden kan foreta direkte slutninger fra en tidligere sak. Rettsavgjørelser inneholder imidlertid ofte vurderinger av interesse også ut over det konkrete saksforhold.

Risikoen for å påføre pasienten skade har vesentlig betydning ved aktsomhetsvurderingen. En alvorlig sykdomstilstand eller bruk av risikofylt behandlingsmetode medfører skjerpede krav til helsepersonellets aktsomhet. Som illustrasjon kan nevnes Rt-1951-950 , Rt-1963-659 og RG-1981-665 (Eidsivating), som alle påla ansvar for skade som følge av koldbrann etter gipsbehandling av bruddskader. En stor skaderisiko kan videre foreligge for eksempel ved bruk av elektromedisinsk utstyr eller ved klinisk utprøving av nye legemidler. Tilsvarende gjelder dersom pasienten lider av overfølsomhet overfor medisiner eller har en svekket almentilstand. Aktsomhetskravet vil videre være strengt ved risiko for særlig alvorlig skade.

Muligheten til å forhindre skaden er også av sentral betydning. I Rt-1951-950 ble de vanskelige arbeidsforhold som den gang gjaldt for leger på landet, anført som et argument mot å pålegge ansvar. I Rt-1980-1299 (skade på ulnarisnerven under operasjon) ble arbeidspresset tillagt betydning ved vurderingen av om en anestesisøster hadde utvist uaktsomhet:
« Den som har ansvaret for anestesien, skal passe på armen. Det hviler imidlertid en rekke andre viktige plikter på denne sykepleieren, og da ulnarisskader er meget sjeldne og enn sjeldnere dersom armen først er riktig plassert, må dette sies å være en mindre detalj. Anestesisøsteren kan i det utløsende tidsrom ha hatt og måttet ha sin oppmerksomhet henvendt på andre og viktigere oppgaver » (side 1307).

Mer om erstatning.

Forarb. pasientskadeerstatning

Er skaden voldt til tross for at vanlig praksis for pasientbehandling er fulgt, vil normalt behandlingen være forsvarlig, se Rt-1980-1299 (skade på ulnarisnerven under operasjon), Rt-1981-728 (lammelse etter skade på nerve under fjerning av lymfeknute) og RG-1986-402 (Stjør- og Verdal). Et valg mellom faglig forsvarlige alternativer, kan vanskelig stemples som uaktsomt, jf RG-1986-1031 (Frostating). Men unntak kan tenkes. Selv om behandlingen er foretatt i overensstemmelse med alminnelig praksis, kan den bli ansett som uforsvarlig. En sedvane kan bli satt til side av domstolene, for eksempel på det grunnlag at nyere medisinsk forskning tilsa at behandlingsmetoden burde endres, eller at sedvanen (« vanlig praksis ») i seg selv var uforsvarlig, se RG-1956-45 (Bergen).

Uttalelser fra medisinsk sakkyndige er ofte nødvendig for at retten skal få et grunnlag for sin aktsomhetsvurdering. De sakkyndiges uttalelser om vanlig praksis og om behandlingens karakter, har betydelig innflytelse ved aktsomhetsvurderingen i saker om pasientskader, jf for eksempel Rt-1963-161 . Hvis de sakkyndige har funnet en handlemåte forsvarlig, vil retten ofte frifinne skadevolderen. Uenighet mellom de sakkyndige tas videre ofte som et tegn på at det kan være rom for forskjellige løsninger – også den skadevolderen valgte. Også her vil følgelig resultatet da bli frifinnelse. Disse forhold kan ha sammenheng med at domstolen finner det vanskelig å overprøve en vurdering basert på medisinsk fagkunnskap personskade. Retten er imidlertid ikke bundet av de sakkyndiges vurderinger, og det finnes flere eksempler på at de sakkyndiges vurderinger helt eller delvis er satt til side.

Få hjelp fra advokat ved personskade.