Voldsoffererstatning etter voldtekt

Erstatningsnemnda for voldsofre – ENV-2004-195

NN, født xx.xx.1977, har 24.04.2003 med bistand fra advokat X, søkt staten om erstatning for skade hun skal ha blitt påført ved tre anledninger natt til 01.05.2001, natt til 08.05.2001 og natt til 10.05.2001 i X og X, ved at hennes kjæreste voldtok, slo, truet og skamklippet henne. Som følge av dette skal søkeren ha blitt påført psykiske problemer i form av posttraumatiske og depressive symptomer.

Det er søkt om oppreisning med kr 200.000.

Etter det opplyste har ikke søkeren mottatt erstatning, trygd eller lignende som følge av skaden.

Forholdene ble 01.11.2001 anmeldt til X politidistrikt. De straffbare forholdene som skal ha skjedd 07.-08.05.2001 og 09.-10.05.2001 ble 17.06.2002 henlagt etter bevisets stilling. Etter klage over henleggelsen, fant Riksadvokaten 05.09.2002, under tvil, at henleggelsen skulle opprettholdes. Den oppgitte skadevolderen ble ved X tingretts dom 25.04.2003 domfelt for forholdet som fant sted 30.04.-01.05.2001 som gjaldt overtredelse av straffeloven § 228 jf § 232, for å ha skamklippet og barbert søkerens hår og øyebryn. Søkeren ble ved dommen tilkjent kr 1.000 i erstatning for økonomisk tap og kr 20.000 i oppreisning. X lagmannsrett nektet 26.05.2003 anken fremmet.

Fylkesmannen i X tilkjente søkeren erstatning i samsvar med den nevnte dommen fra X tingrett, herunder kr 1.000 i erstatning for økonomisk tap og kr 20.000 i oppreisning. Selv om det ikke fremkommer av søknaden, la Fylkesmannen til grunn at det også ble søkt om erstatning for økonomisk tap i samsvar med dommen. Fylkesmannen tilkjente erstatning på grunnlag av det samme straffbare forhold som X tingrett. De henlagte forholdene fant Fylkesmannen ikke bevist med klar sannsynlighetsovervekt, jf voldsoffererstatningsforskriften § 1.

Bistandsdvokat X har 05.12.2003 med tillegg 25.03.2004, på vegne av søkeren påklaget vedtaket. Advokat X anførte at det er svært sjelden Riksadvokaten gir uttrykk for at en sak blir henlagt under tvil, og at dette klart må føre til at kravet til sannsynlighetsovervekt må være oppfylt selv om saken ikke ble ført for retten. Han hevdet dessuten at dersom man ser på forholdet som den oppgitte skadevolderen ble domfelt for i tingretten, synes dette klart å bygge opp under søkerens troverdighet også når det gjelder de øvrige forhold.

Fylkesmannen har ikke funnet grunn til å endre sitt vedtak, og har 21.04.2004 sendt saken til Erstatningsnemnda for voldsofre for avgjørelse.

Erstatningsnemnda bemerker:

Voldsoffererstatningsloven trådte i kraft 01.07.2001. Etter lovens overgangsbestemmelser i § 19, skal søknader som fremsettes etter 01.07.2001, behandles etter saksbehandlingsreglene i loven. Det innebærer blant annet at den oppgitte skadevolderen ikke er part. Dersom det straffbare forholdet skjedde før dette tidspunktet, skal spørsmålet om søkeren kan tilkjennes erstatning behandles etter de materielle reglene i forskrift om voldsoffererstatning 23.01.1981. De anførte overgrepene skal ha skjedd i løpet av mai 2001. Spørsmålet om søkeren kan tilkjennes erstatning behandles derfor delvis etter voldsoffererstatningsforskriften og delvis etter loven.

I voldsoffererstatningsloven § 3 tredje ledd stilles det krav om at det straffbare forholdet må politianmeldes uten unødig opphold. I den foreliggende sak skal de straffbare handlingene alle ha funnet sted i mai 2001. Politianmeldelse ble inngitt 01.11.2001. Dette er for sent i henhold til kravet om anmeldelse uten unødig opphold.

I særlige tilfeller kan det ytes erstatning selv om vilkåret om anmeldelse uten unødig opphold ikke er oppfylt, jf voldsoffererstatningsloven § 3 tredje ledd if. Den foreliggende sak endte med domfellelse for straffbare forhold forøvet ved èn av tre anledninger. Samtlige forhold ble imidlertid etterforsket, og det ble tatt ut siktelse. Det sentrale hensynet bak reglene om anmeldelse uten unødig opphold, er at politiet skal kunne få klarlagt hendelsesforløpet, og dessuten få anledning til å oppklare hvem som er den skyldige. Nemnda finner at dette hensynet er tilstrekkelig ivaretatt i denne saken, også for de to forholdene som ble henlagt, ettersom samtlige ble etterforsket. Nemnda finner således at det foreligger et særlig tilfelle som berettiger unntak fra hovedregelen om politianmeldelse uten unødig opphold.

For å kunne tilkjennes voldsoffererstatning fra staten, kreves det at søkeren har fått en personskade som følge av en straffbar handling som bærer preg av vold eller tvang, jf voldsoffererstatningsforskriften § 1. Det kreves etter praksis klar sannsynlighetsovervekt for at det har skjedd en slik straffbar handling. Dette beviskravet er strengere enn det som kreves etter alminnelig erstatningsrett, men ikke så strengt som for domfellelse i en straffesak.

Erstatning kan tilkjennes selv om straffesaken er henlagt. Nemnda foretar en selvstendig vurdering av bevisene i saken. Henleggelsen er imidlertid et moment ved bevisvurderingen.

Ved samtlige tre anledninger hvor de straffbare forholdene skal ha skjedd, har søkeren i henhold til egen forklaring vært ruset på Rohypnol og alkohol. Nemnda har lagt dette til grunn.

Når det gjelder sannsynlighetsvurderingen av forholdet som skal ha skjedd natt til 01.05.2001, viser nemnda til X tingretts dom 25.04.2003. Søkeren har forklart til politiet og i retten at hun husker lite av det som skjedde. Vitner har gitt klart uttrykk for at søkeren virket mer og mer ruset utover den aktuelle kvelden. Hun satt i en stol og holdt seg fast med hengende hode, mens den oppgitte skadevolderen skamklippet og barberte henne i andres påsyn og til «allmenn forlystelse». Den oppgitte skadevolderen ble domfelt for overtredelse av straffeloven § 228 første ledd for å ha skamklippet og dessuten delvis barbert søkerens hår og øyebryn, og handlingen ble subsumert under straffeloven § 232 idet den ble utført mot en forsvarsløs person. Nemnda har lagt dette til grunn, og finner således at det foreligger et straffbart forhold som bærer preg av tvang.

Det er videre søkt voldsoffererstatning for straffbare forhold som skal ha skjedd natt til 08.05.2001. Den oppgitte skadevolderen skal da ha ført en dildo inn i rectum på søkeren mens hun var ruset og ute av stand til å motsette seg handlingen. Han fikk ikke dildoen ut igjen, og den måtte fjernes av lege dagen etter. I løpet av samme kveld skal han ha ført diverse gjenstander, herunder et alkalisk lommelyktbatteri, inn i søkerens skjede. Disse gjenstandene ble fjernet av lege nesten èn måned senere. Batteriet hadde da begynt å lekke. Det er fremlagt journalutskrifter som bekrefter at dildoen og gjenstandene ble fjernet av leger ved to ulike anledninger.

Den oppgitte skadevolderen har forklart at de hadde frivillig seksuell omgang og at det var et uhell at han mistet taket på dildoen. Søkeren har forklart at hun var ruset, og derfor ikke husker noe av det som skjedde før hun våknet påfølgende morgen og kjente smerter og dirring i magen. Dette viste seg å være dildoen som vibrerte. Den oppgitte skadevolderen skal dessuten ha ført diverse gjenstander inn i søkerens skjede den angjeldende natten. Også her er søkerens og den oppgitte skadevolderens forklaringer motstridende. Nemnda finner at det er tilstrekkelig sannsynliggjort at det har skjedd en straffbar voldtekt, forøvet mot en forsvarsløs person. Nemnda har ved vurderingen særlig lagt vekt på at det er helt usannsynlig at søkeren ville ventet nesten èn måned før hun oppsøkte lege dersom hun var klar over at hun hadde diverse gjenstander, herunder ett lommelyktbatteri, i skjeden.

Det siste forholdet skal ha skjedd natt til 10.05.2001, og skal ha bestått i at den oppgitte skadevolderen tiltvang seg anale og vaginale samleier med søkeren på et hotellrom. Han skal dessuten ha forsøkt å føre en brusflaske inn i søkerens rectum. Da dette ikke lyktes skal han ha slått henne i hodet med flasken slik at hun besvimte. Når det gjelder dette forholdet, finner nemnda det ikke bevist med tilstrekkelig sannsynlighet. Nemnda har lagt vekt på at søkerens forklaring er det eneste fremlagte bevis.

Nemnda finner således at det er godtgjort med klar sannsynlighetsovervekt at den oppgitte skadevolderen har utsatt søkeren for ett tilfelle av voldtekt og dessuten for forholdet han ble domfelt for ved X tingretts dom 25.04.2003.

Nemnda peker på at voldsoffererstatningsmyndigheten ikke er bundet av rettens beslutning om og utmåling av erstatning i den enkelte straffesak. Ved utmålingen av voldsoffererstatning fra staten skal det foretas en selvstendig vurdering basert på hva som antas å være nivået i sammenlignbare tilfeller. Rettens avgjørelse av erstatningsspørsmålet er imidlertid et moment ved vurderingen.

Det er ikke søkt om erstatning for økonomisk tap. I dom fra X tingrett 25.04.2003 ble søkeren imidlertid tilkjent erstatning for utgifter til kjøp av parykk med kr 1.000. Nemnda legger til grunn at søkeren har hatt et slikt økonomisk tap som har tilstrekkelig årsakssammenheng med den straffbare handlingen, og finner på denne bakgrunn å tilkjenne søkeren erstatning for økonomisk tap med kr 1.000.

Det er søkt om kr 200.000,- i erstatning for ikke økonomisk skade. For at slik erstatning skal kunne tilkjennes må det foreligge særlige grunner, jf voldsoffererstatningsforskriften § 6 nr 4. Nemnda legger til grunn at slike særlige grunner foreligger her. Det vises til at saken gjelder ett tilfelle av voldtekt, og dessuten til at søkeren ble tilkjent oppreisning ved dom for det andre straffbare forholdet.

Ved fastsettelsen av erstatningen for oppreisning legges det videre vekt på hvor alvorlig handlingen er isolert sett, sammenholdt med de konsekvenser handlingen har fått for søkeren. Nemnda har sett hen til at den oppgitte skadevolderen innførte diverse gjenstander i søkerens skjede uten at hun var klar over dette. Blant gjenstandene fantes ett lommelyktbatteri som hadde begynt å lekke. Dette er overgrep som kunne fått alvorlige konsekvenser for søkerens helse. Videre har nemnda lagt vekt på de forhold som fremkommer i dom fra X tingrett 25.04.2003:

Tiltaltes (den oppgitte skadevolderens) handlinger fremstår som en grov

utnyttelse av den tillit som fornærmede (søkeren) hadde til tiltalte. Herunder vektlegges at utnyttelsen av den tillit som fornærmede hadde til tiltalte skjedde i andres påsyn og til «almen forlystelse». Handlingene fremstår slik retten vurderer det utelukkende som begrunnet i tiltaltes ønske om å fremheve seg selv på bekostning av fornærmede og retten har et inntrykk av at handlingene var et forsøk på å uttrykke den makt tiltalte følte han hadde over fornærmede.

Nemnda finner at oppreisningserstatningen passende kan settes til kr 150.000,-.

Klagen har etter dette ført frem.

Vedtak:

Søkeren tilkjennes ytterligere kr 130.000,- i erstatning fra staten.

Trenger du advokatbistand til å heve kjøp av brukt eller ny bil?

Voldsoffererstatning etter seksuelle overgrep

Erstatningsnemnda for voldsofre – ENV-2004-209

NN, født xx.xx.44, har 01.04.03 søkt staten om erstatning for skade hun skal ha blitt påført 15.06.02 i X, ved at hun ble voldtatt av en bekjent. Som følge av dette skal søkeren ha blitt påført psykisk skade og stressutløst revmatisme i fingrene.

Det er søkt om oppreisning med kr 100.000.

Etter det opplyste har ikke søkeren mottatt erstatning, trygd eller lignende som følge av skaden.

Voldtekten ble 13.08.02 anmeldt til X politidistrikt. Saken ble 04.02.03 henlagt etter bevisets stilling.

Fylkesmannen i X avslo 28.10.03 søknaden, da kravet til anmeldelse uten unødig opphold ikke var oppfylt, jf voldsoffererstatningsloven § 3 tredje ledd. Det ble videre ikke ansett godtgjort med klar sannsynlighetsovervekt at søkeren hadde vært utsatt for en straffbar handling som omfattes av lovens § 1.

X har 04.11.03 på vegne av søker påklaget vedtaket. Det anføres at fylkesmannens vedtak inneholder faktiske feil, samt at lovens § 1 og § 3 åpner for skjønn, noe som burde tilsi erstatning i denne saken.

Fylkesmannen har ikke funnet grunn til å endre sitt vedtak, og har 05.02.04 sendt saken til Erstatningsnemnda for voldsofre for avgjørelse.

Erstatningsnemnda bemerker:

I voldsoffererstatningsloven § 3 tredje ledd stilles det krav om at det straffbare forholdet må politianmeldes uten unødig opphold. I særlige tilfeller kan det ytes erstatning selv om vilkåret om anmeldelse uten unødig opphold ikke er oppfylt. Unntaksbestemmelsen kan for eksempel komme til anvendelse i tilfeller der søker har hatt et særlig avhengighetsforhold til den oppgitte skadevolderen. Et slikt forhold ses ikke å foreligge her.

En rask anmeldelse er av stor betydning for at det best mulig skal bli klarlagt hva som faktisk har hendt. I dette tilfellet skal voldtekten ha funnet sted 15.06.02. Forholdet ble ikke anmeldt før 13.08.02, to måneder senere.

Søker har i avhør av 19.09.02 forklart den sene anmeldelsen med at hun var redd for at «alle» ville få vite om hva som var skjedd og at noen ville bli såret. Søker ønsket videre å spare sin mann og mistenktes kone. I søknaden gir søker ytterligere den begrunnelse at hun på bakgrunn av brystkreftoperasjon har slitt tungt og forsøkt å fortrenge hendelsen. I tillegg fant forholdet sted i ferien, og det skal ha vært vanskelig å få tak i både fastlege og advokat.

Nemnda finner ikke at disse begrunnelser er tilstrekkelige til at det foreligger særlige grunner som gjør det berettiget å fravike hovedreglen, jf. § 3 tredje ledd.

Nemnda bemerker at for å kunne tilkjennes voldsoffererstatning fra staten, kreves uansett at søker har fått en personskade som følge av en straffbar handling som bærer preg av vold eller tvang, jf voldsoffererstatningsloven § 1. Det kreves etter lovens § 3 fjerde ledd klar sannsynlighetsovervekt for at det har skjedd en slik straffbar handling. Lovens beviskrav er strengere enn det som kreves etter alminnelig erstatningsrett, men ikke så strengt som for domfellelse i en straffesak.

Erstatning kan tilkjennes selv om straffesaken er henlagt. Nemnda foretar en selvstendig vurdering av bevisene i saken. Henleggelsen er imidlertid et moment ved bevisvurderingen.

Søker har til politiet forklart at hun og hennes mann lørdag 15.06.02 var på båttur og på en øy traff noen bekjente som har båter i samme marina som dem selv. De var sammen utover kvelden. Søker ble etter hvert sliten og ville gå å legge seg. Oppgitt skadevolder tilbød seg da å følge søker til båten. Da søker var kommet om bord, trakk oppgitt skadevolder henne ned til sovekabinen. Søker protesterte mot dette. Oppgitt skadevolder dro da hardt i armen hennes slik at hun falt på gulvet. Han skal så ha revet ned buksen hennes og gjennomført samleie med søker.

Oppgitt skadevolder har forklart i avhør av 09.09.02 at han hadde samleie med søker i hennes båt, men at dette var frivillig fra begges side.

Det foreligger flere vitneforklaringer i saken. Ingen av disse bidrar imidlertid til å klargjøre hendelsesforløpet, da ingen av vitnene verken har sett eller hørt noe i forbindelse med hendelsen. Politiets etterforskning for øvrig har ikke bidratt til noen nærmere opplysning av saken.

Det er lagt ved en legeattest av 18.03.03, hvor lege X bekrefter at søker har fortalt at hun skal ha blitt utsatt for en voldtekt. Søker skal på den bakgrunn ha blitt henvist til X-klinikken. Sosionom X ved klinikken kan i vurdering 03.10.02, i forbindelse med søknad om opphold på intermediær avdeling, bekrefte at søker har psykiske og psykosomatiske lidelser og at dette ifølge søker skal komme av at hun har blitt voldtatt.

Nemnda finner ikke at søkers beskrivelse av overgrepene alene er tilstrekkelig til at det er godtgjort med klar sannsynlighetsovervekt at hun har vært utsatt for en straffbar handling som omfattes av lovens § 1.

Klagen har etter dette ikke ført frem.

Vedtak:

Fylkesmannens vedtak stadfestes.

Erstatning etter vold

Erstatningsnemnda for voldsofre – ENV-2004-199

NN, født xx.xx.68, har 22.11.02 søkt staten om erstatning for skade hun skal ha blitt påført ved to hendelser i X. Den første fant sted i romjulen 1998, ved at hun skal ha blitt forsøkt voldtatt av en nærstående. Den andre 25.05.00, ved at hun skal ha fått dunket hodet i en vegg, og blitt rispet med kniv av en ukjent person. Som følge av dette skal søker ha blitt påført skader av fysisk og psykisk art.

Det er søkt om erstatning for tapt arbeidsfortjeneste og tap i fremtidig erverv, samt menerstatning og oppreisning. Ingen av beløpene er spesifisert.

Søker har mottatt trygdeytelser.

Voldtektsforsøket ble anmeldt og påtalt av X politikammer. I X byretts dom av 29.03.00 ble oppgitt skadevolder frifunnet for tiltalen som gjaldt voldtektsforsøk. Overfallet ble anmeldt til X politikammer den 25.05.00. Saken ble 09.06.00 henlagt grunnet manglende opplysninger om gjerningsmannen.

Fylkesmannen i X avgjorde søknaden 29.03.04. Hva gjelder voldtektsforsøket fant Fylkesmannen det ikke godtgjort med klar sannsynlighetsovervekt at søker hadde vært utsatt for en straffbar handling, jf voldsoffererstatningsforskriften § 1. Hva gjelder overfallet fant Fylkesmannen at søker med klar sannsynlighetsovervekt hadde vært utsatt for en straffbar handling, og at det var tilstrekkelig sannsynliggjort at hun fikk en personskade som følge av den straffbare handlingen. Fylkesmannen avslo søknaden om erstatning for tapt arbeidsfortjeneste og tap i fremtidig inntekt på grunn av sparsommelig dokumentasjon av søkers inntektstap, og usikkerhet vedrørende hvor stor del av tapet som kunne relateres til den straffbare handling. Fylkesmannen fant ikke å tilkjenne menerstatning idet det ikke forelå dokumentasjon på at søker hadde fått varige men med en medisinsk invaliditet utover 15 prosent. Fylkesmannen tilkjente kr 10.000 i erstatning for ikke-økonomisk skade.

Advokat X har 19.04.04 på vegne av søker påklaget vedtaket hva gjelder avslaget på erstatning for økonomisk tap, herunder tapt inntekt og tap i fremtidig inntekt. Advokat X anfører bl.a. at det var overfallet den 25.05.00 som gjorde at søker ikke maktet å komme seg i arbeid igjen, at søker var i arbeid da overfallet skjedde, og at det er fullstendig tidsmessig sammenfall mellom arbeidsuførheten og overfallet.

Fylkesmannen har ikke funnet grunn til å endre sitt vedtak, og har 02.07.04 sendt saken til Erstatningsnemnda for voldsofre for avgjørelse.

Erstatningsnemnda bemerker:

Voldsoffererstatningsloven trådte i kraft 01.07.01. Etter lovens overgangsbestemmelser i § 19, skal søknader som fremsettes etter 01.07.01, behandles etter saksbehandlingsreglene i loven. Det innebærer blant annet at oppgitt skadevolder ikke er part. Dersom det straffbare forholdet skjedde før dette tidspunktet, skal spørsmålet om søker kan tilkjennes erstatning behandles etter de materielle reglene i forskrift om voldsoffererstatning 23.01.81. De anførte straffbare forholdene skal ha skjedd i romjulen 1998 og 25.05.00. Spørsmålet om søker kan tilkjennes erstatning behandles derfor delvis etter voldsoffererstatningsforskriften og delvis etter loven.

For å kunne tilkjennes voldsoffererstatning fra staten, kreves det at søker har fått en personskade som følge av en straffbar handling som bærer preg av vold eller tvang, jf forskriften § 1. Det kreves etter praksis klar sannsynlighetsovervekt for at det har skjedd en slik straffbar handling. Dette beviskravet er strengere enn det som kreves etter alminnelig erstatningsrett, men ikke så strengt som for domfellelse i en straffesak.

Erstatning kan tilkjennes selv om straffesaken er henlagt eller skadevolder er frikjent. Nemnda foretar en selvstendig vurdering av bevisene i saken.

Anført voldtektsforsøk romjulen 1998

Søker har forklart at hun i romjulen 1998 ble forsøkt voldtatt av en nærstående. Saken ble anmeldt og behandlet i X byrett.

Nemnda finner, i likhet med fylkesmannen, at det ikke er godtgjort med klar sannsynlighetsovervekt at søker var gjenstand for et voldtektsforsøk. Det er her lagt særlig vekt på dom av 29.03.00. Retten behandlet spørsmålet om erstatning, og uttalte at det ikke forelå sannsynlighetsovervekt for at tiltalte hadde forsøkt å voldta søker.

Anført overfall 25.05.00

Søker har forklart at hun den 25.05.00, på vei til arbeid, ble overfalt av en ukjent mann. Mannen slo henne to ganger i hodet slik at hun dunket bakhodet i veggen, han truet til seg en sigarett, og han rispet henne over håndbaken med en kniv. Søker har siden ikke vært i arbeid.

Nemnda finner det, i likhet med Fylkesmannen, godgjort med klar sannsynlighetsovervekt at søker var utsatt for et overfall som faller under forskrift om voldsoffererstatning § 1. Det er ved avgjørelsen lagt vekt på søkers forklaringer til politiet, søkers etterfølgende opptreden og reaksjon, legeerklæringer av 25.05.00 og 30.05.00, samt uttalelser fra X, spesialist i klinisk psykologi, datert 19.04.02 og 21.01.03, som støtter søkers forklaring, opptreden og reaksjon på overfallet.

Det er søkt om erstatning for tapt arbeidsfortjeneste og tap i fremtidig inntekt. Spørsmålet blir da om det foreligger årsakssammenheng mellom overfallet og søkers arbeidsuførhet. Skal det konstateres årsakssammenheng må overfallet ha vært en nødvendig betingelse for arbeidsuførheten.

Det fremkommer fra legeattester og uttalelsene fra X at søkers fysiske skader etter overfallet 25.05.00 var moderate. Det fremkommer videre at søkers psykiske plager var betydelige, at de psykiske plagene begrenser søkers livsutfoldelse, og at det er de psykiske plager som er årsak til søkers arbeidsuførhet. Det fremkommer imidlertid også at søker hadde psykiske plager før overfallet, men det fremkommer ikke klart hvor stor del av søkers psykiske plager som kan tilskrives overfallet, utover at søkers posttraumatiske lidelser synes å ha forverret seg merkbart etter overfallet, og at søker i tillegg utviklet agorafobi med panikklidelse.

Søker fremholder at det er «fullstendig tidsmessig sammenfall mellom arbeidsuførheten og overfallet», og påpeker at hun forut for overfallet var i arbeid. Det fremkommer imidlertid fra møtereferater i X og i skriv fra sosialtillitsvalgt at søker var inne i en prosess med tilbakeføring til en stilling som X på tidspunktet for overfallet. Hun skulle gjennomføre X-kurs med oppstart 22.05.00, men dette kurset ble noe utsatt fra bedriftens side. Det fremkommer at søker fra oppstart i arbeidet 16.03.00 (etter permisjoner fra 1994) frem til overfallet var i arbeid i X i påvente av nevnte kurs, at det opprinnelig var planlagt at søker skulle gjennomføre et kurs i mars 2000, og at arbeidsgiver motvillig gikk med på å utsette dette idet søker skulle vitne i voldtektssaken mot nærstående. Det fremkommer videre i uttalelsene fra X at søker har hatt en vanskelig barndom, at hun i 1988 var utsatt for ran under arbeid i X, og at hun etter dette ble omskolert til X idet hun ikke lenger taklet arbeidet. Det fremkommer også i X uttalelser at søker etter det oppgitte voldtektsforsøket i 1998 fikk klaustrofobiske plager.

Det fremstår som klart at søkers arbeidsuførhet er psykisk betinget. Det synes imidlertid i denne saken å være forhold i søkers psykiske sykdomsutvikling før overfallet som i all overveiende grad er det sentrale i årsaksbildet. Nemnda finner det ikke sannsynliggjort at overfallet var en nødvendig betingelse for arbeidsuførheten.

Klagen har etter dette ikke ført frem.

Vedtak:

Fylkesmannens vedtak stadfestes.

Trykk her om du vil ha hjelp av biladvokat til å klage på bruktbilkjøp.

Ved anmeldelse av voldtekt så har du krav på bistandsadvokat.

Voldsoffererstatning ved mishandling i nære relasjoner

Voldsoffererstatning – NN født xx.xx.79

Vedtak av Statens sivilrettsforvaltning (SRF):

Kontoret for voldsoffererstatnings vedtak stadfestes.

 

Aktuelle saksopplysninger:

 

Klage mottatt SRF: 21.07.2014 Klage mottatt KFV: 23.06.2014
Hendelsesdato: Januar 2006 til juli 2008 KFV saksnr: 14/04852

 

Avgjort: X tingretts dom av: 30.12.2009. Oppgitt skadevolder er  dømt for overtredelse av strl. § 219 og til å  betale kr 100 000 i oppreisning.    
Søknadsdato: 17.12.2013    
Rettsgrunnlag: Voldsoffererstatningsloven    

 

NN ble utsatt for vold og trakassering i X, X og X av sin daværende samboer. Som følge av dette skal søker ha fått hørselsskade, nakke- og skulderplager, samt psykiske lidelser.

Det er søkt om oppreisning, tingsskade med kr 20 200, påførte behandlingsutgifter med kr 15 449, lidt inntektstap med kr 222 652, tapt hjemmearbeidsevne med kr 12 000 og menerstatning.

Etter det opplyste har søker mottatt kr 8 059 i oppreisning fra Statens innkrevingssentral.

Klagen gjelder vedtak av 30. mai 2014 fra Kontoret for voldsoffererstatning (KFV), hvor søker ble innvilget kr 259 028 i menerstatning, kr 91 941 i oppreisning og kr 67 016 i erstatning for økonomisk tap. Erstatning for økonomisk tap for utgifter i perioden 2007 til 2010 er avslått på grunn av foreldelse. Erstatning for advokatutgifter i forbindelse med Nav-sak, tapt hjemmearbeidsevne og kunstterapi er avslått på grunn av manglende årsakssammenheng eller manglende dokumentasjon.

Advokat X har på vegne av søker påklaget vedtaket hva gjelder den delen av saken som gjelder påførte tap i perioden 2007-2010, som er avslått på grunn av foreldelse. Det er prinsipalt anført at kravene ikke var foreldet da søknaden ble fremmet, da foreldelsesfristen ikke begynte å løpe før søker ble klar over at saken var rettskraftig. Det er anført at tingrettens dom ble rettskraftig i desember 2010. Subsidiært er det anført at inntektstap for året 2010 ikke er foreldet, fordi søker ikke før i januar 2011 hadde bevis for det reelle tapet.
 

Vurdering:

SRF er gitt myndighet til å fatte vedtak i voldsoffererstatningssaker, jf. voldsoffererstatningsloven § 13 tredje ledd andre punktum og nemndas retningslinjer av 18. desember 2013. Retningslinjene kan leses på www.sivilrett.no. SRF kan avgjøre saker som ikke krever medisinsk sakkyndighet eller byr på vesentlig tvil. SRF anser at nærværende sak omfattes av delegasjonshjemmelen.

Voldsoffererstatningsloven § 3 – foreldelse

Søknad om voldsoffererstatning må være fremsatt før kravet er både sivilrettslig og strafferettslig foreldet, jf. voldsoffererstatningsloven § 3 andre ledd.

I Prop.96 L (2013-2014) foreldelse og forvaring, fremgår det på side 17 at alminnelige strafferettslige foreldelsesregler kommer til anvendelse ved vurdering av voldsoffererstatning, også der forholdet er pådømt. Lovendringene trådte i kraft 1. juli 2014. Straffeloven § 219 har en strafferamme på fengsel i inntil 4 år og har følgelig en foreldelsesfrist på 5 år, jf. § 67.

De aktuelle voldshandlingene opphørte i juni 2008. Søknad om voldsoffererstatning ble fremmet 17. desember 2013, 6 måneder etter at forholdet var strafferettslig foreldet.

SRF går så over til å vurdere sivilrettslig foreldelse. Den alminnelige sivilrettslige foreldelsesfrist er 3 år fra søker fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og skadevolderen, jf. foreldelsesloven (fl.) § 9 nr. 1.

Hva gjelder søkers kunnskap om skaden, vises det til Høyesteretts dom inntatt i Rt-1998-587. Retten uttalte her at foreldelsesfristen begynner å løpe fra det tidspunkt skaden har manifestert seg på en slik måte at det kan konstateres tilstrekkelig grunnlag for erstatning. At en inntruffet skade senere skulle forverre seg, er ikke i seg selv tilstrekkelig til å si at foreldelsesfristen først begynner å løpe når det fullstendige omfanget av skaden er fastslått, jf. Rt-1997-1070.

Videre følger det av ordet «burde» i fl. § 9 nr. 1 at søker har en viss undersøkelsesplikt vedrørende kunnskap om skaden og skadevolderen. Høyesterett uttalte i Rt-1994-190 angående undersøkelsesplikten, at «Foreldelsesfristen kan begynne å løpe selv om en skadelidt ikke har positiv kunnskap om at ansvarsbetingelsene er oppfylt og at det foreligger årsakssammenheng. Det avgjørende er om skadelidte har rimelig foranledning til å gå til søksmål. Skadelidte har en undersøkelsesplikt, forutsatt at undersøkelsene kan føre frem uten urimelig besvær. Særlig kan det være aktuelt å søke avklaring hos lege, eventuelt spesialist».

For erstatning for påført økonomisk tap vil kravene foreldes suksessivt etter hvert som tapene oppstår, fra det tidspunkt søker var eller burde være klar over tapene. Se eks. sak ENV-2014-1780.

Det fremkommer av sakens dokumenter at søker ble 100 % sykemeldt fra mai 2008 til januar 2009. Søker begynte å jobbe 40 % den 27. januar 2009, og fikk 60 % rehabiliteringspenger fra Nav. Høsten 2009, under rettssaken var søker 100 % sykemeldt. Fra og med juli 2010 jobbet søker 60 % og var 40 % sykemeldt. I vedtak av 24. august 2010 fikk hun innvilget 40 % arbeidsavklaringspenger fram til 31. mars 2011. SRF anser at søker tidlig i 2009 burde vært klar over at hun ville ha et inntektstap dette året, da hun delvis fikk arbeidsavklaringspenger. Vi anser videre at søker i august 2010, da vedtak fra Nav om 40 % arbeidsavklaringspenger frem til mars 2011 forelå, burde vært klar over at hun ville ha et inntektstap i 2010.

Når det gjelder tingsskade anser SRF at søker burde vært klar over tapet da skadene oppstod, senest i juli 2008, da samboerforholdet opphørte. Videre anser vi at søker burde vært klar over påførte behandlingsutgifter når disse ble pådratt.

Det følger av fl. § 9 at foreldelsesfristen begynner å løpe når skadelidte er eller burde vært klar over skaden og den ansvarlige.

Nemnda har i praksis ved vurdering av sivilrettslig foreldelse sett hen til når søker hadde, eller burde ha hatt, en rimelig forventning om å nå frem med et erstatningskrav mot skadevolderen. SRF anser at det avgjørende for når søker burde hatt kunnskap om den ansvarlige er når tingrettens dom ble rettskraftig, jf. blant annet ENV-2013-3411.

Tingrettens dom ble avsagt 30. desember 2009. Skadevolder anket dommen. I X lagmannsretts beslutning av 20. mai 2010 ble anken nektet fremmet. Saken ble anket videre til Høyesterett, som i kjennelse av 21. desember 2010, forkastet anken. Høyesteretts behandling av saken er imidlertid begrenset til saksbehandlingsfeil ved lagmannsrettens beslutning om ankesiling, jf. straffeprosessloven § 321 siste ledd, jf. annet ledd. SRF anser derfor at skyldspørsmålet og erstatningsspørsmålet ble dermed rettskraftig avgjort ved lagmannsrettens kjennelse 20. mai 2010.

Det følger av politiets dok. nr. 87 «Melding til SI» vedrørende krav som sendes til innkreving, at dommen ble rettskraftig 27. mai 2010. Tingrettens dom er vedlagt søknad om voldsoffererstatning og det fremkommer av dommens siste side at skadevolder aksepterte dommen 27. mai 2010. I politiets brev til søker datert 3. juni 2010 ble søker orientert om dette, og det er vist til at Statens innkrevingssentral kunne være behjelpelig med å kreve inn det tilkjente oppreisningsbeløpet.

SRF legger til grunn at søker burde vært klar over tapene i 2007-2009 etter hvert som de forfalt, og at hun ved politiets brev i juni 2010 burde vært klar over den ansvarlige og hadde foranledning til å fremme et erstatningskrav. Vi anser at foreldelsesfristen for disse tapene begynte å løpe i juni 2010. Videre er vi kommet til at søker burde vært klar over inntektstapet for hele året 2010 når vedtak fra Nav av 24. august 2010 forelå. Foreldelsesfristen for inntektstapet for året 2010 begynte følgelig å løpe i august 2010. Søknad om voldsoffererstatning ble fremmet i desember 2013, mer enn tre år etter at søker burde vært klar over skaden og den ansvarlige. Kravene om påført tap for årene 2007 til 2010 var således foreldet før søknaden ble fremmet.

Søker har videre anført at hun ikke fikk beskjed om at kravene kunne foreldes. SRF bemerker til dette at rettsvillfarelse er i henhold til alminnelige erstatningsrettslige prinsipper søkers risiko, jf. blant annet ENV-2010-2271 og ENV-2011-813.

Vi gjør oppmerksom på at SRFs vedtak er endelig og ikke kan påklages.

Les mer om mishandling i nære relasjoner og bistandsadvokatordningen.

Yrkesskade – forarbeider lov om yrkesskadeforsikring

Når yrkesskade eller yrkessykdom er konstatert erstatter Trygghetsforsikringen:

a. Tap og utgifter yrkesskadene eller sykdommen har påført arbeidstakeren fram til det tidspunkt Trygghetsforsikringen foretar oppgjør. Tap og utgifter under kr 300,- erstattes likevel ikke. I tillegg til erstatningen betaler Trygghetsforsikringen rente i samsvar med forsikringsavtalelovens regler.
b. Merutgifter som i framtiden må være gjenstand for erstatning for yrkesskade eller yrkessyk dom. Erstatningen settes til 15 ganger de påregnelige årlige merutgifter hvis skade lidte på oppgjørstidspunktet er under 50 år, 12 ganger det årlige beløp hvis skadelidte er 50-59 år, 10 ganger beløpet hvis skade lidte er 60-69 år og 8 ganger beløpet hvis skadelidte er fylt 70 år.
c. Påført mén hvis yrkesskaden eller yrkessykdommen har etterlatt varig medisinsk invaliditet på minst 15%. Ménerstatningen ved yrkesskade beregnes på grunnlag av Folketrygdens grunnbeløp på oppgjørstidspunktet – nedenfor kalt G – på følgende måte:

15-24% medisinsk invaliditet  =  0,75 G
25-34% medisinsk invaliditet  =  1 G
35-44% medisinsk invaliditet  =  1,5 G
45-54% medisinsk invaliditet  =  2 G
55-64% medisinsk invaliditet  =  2,5 G
65-74% medisinsk invaliditet  =  3 G
75-84% medisinsk invaliditet  =  3,5 G
over 84% medisinsk invaliditet  =  5 G

Den erstatning som framkommer etter foregående ledd reduseres med 2,5% for hvert år skadelidte da skaden ble konstatert var fylt mer enn 47 år. Denne bestemmelse skal dog ikke føre til reduksjon ut over 50 %
I tilegg til erstatningen betaler Trygghetsforsikringen rente fra en måned etter det tidspunkt yrkesskaden eller yrkessykdommen ble meldt til Trygghetsforsikringen med den til enhver tid gjeldende rentesats etter Forsikringsavtaleloven.
d. Tap i framtidig erverv. Ved 100 % ervervsmessig uførhet settes erstatningssummen i utgangspunktet til 22 G. Hvis skadelidtes pensjonsgivende inntekt i Folketrygden i det år skaden konstateres og/eller i året før tilsvarer mer enn 7 G, forhøyes erstatningen slik: Side 104
Ved bto. inntekt inntil 8 G for gjennomsnittet av de to år = 24 G
Ved bto. inntekt inntil 9 G for gjennomsnittet av de to år = 26 G
Ved bto. inntekt inntil 10 G for gjennomsnittet av de to år = 27 G
Ved bto. inntekt inntil 11 G for gjennomsnittet av de to år = 28 G
Ved bto. inntekt inntil 12 G for gjennomsnittet av de to år = 29 G
Ved bto. inntekt over 12 G for gjennomsnittet av de to år = 30 G
Ved beregning av gjennomsnittet, settes den laveste årsinntekt ikke under 7 G.
Hvis skadelidtes varige ervervsmessige uførhet er lavere enn 100 %, reduseres erstatningen tilsvarende. Videre reduseres erstatningen med 5% pr. år for hvert år skadelidte på oppgjørstidspunktet hadde fylt mer enn 47 år.
Hvis det må antas at skadelidte vil få tap i framtidig erverv til tross for at han på oppgjørstidspunktet har fylt 67 år, erstattes dette tapet.
e. Tap av forsørger for ektefelle. Som likestilt med ektefelle regnes:
– person som arbeidstakeren har levet sammen med i ekteskapslignende forhold hvis det i Folkeregisteret framgår at vedkommende har hatt samme bopel som arbeidstakeren i de siste 2 år, eller det på annen måte godtgjøres at det ekteskapslignende forhold vedvarende har bestått i de siste 2 år.
– person som har felles bopel og felles barn med arbeidstakeren.
Erstatningen settes til 7 G. Hvis forsørgeren ved dødsfallet var fylt 48 år eller mer, reduseres erstatningen som under pkt.d. Dog utbetales alltid 1 G.
I tillegg til erstatningen betales renter som under punkt c.

Les mer om bruk av advokat ved yrkesskadeLovdata.

Internasjonal rett: Forsikring og erstatning etter bilulykke

Det internasjonale institutt i Roma for ensartet privatrett nedsatte i året 1934 en ekspertkomité med oppdrag å utarbeide foreløpig utkast til lov om motorvognansvar. I tidsrommet 1935-37 utarbeidde komiteen ett foreløpig utkast til ensartet lov om erstatningansvar for motorister (A) og ett foreløpig utkast til ensartete regler om tvungen forsikring for motorister (F). Noe endelig utkast er så vidt vites ikke blitt vedtatt hittil.

Utkasta omfatter alle kjøretøyer som med mekanisk drivkraft ferdes på veger eller område åpne for almenheten, men som ikke løper på skinner (A art. 1 og F art. 1).

Motorvognens innehaver (« détenteur ») og fører skal være solidarisk ansvarlig for skade som vognen i trafikk (« state of circulation ») volder på person eller gods (A art. 2). En urettmessig bruker hefter istedenfor innehaveren (A art. 2 nr. 5). Vogneieren skal anses som rette innehaver, såframt han ikke beviser at han i skadeøyeblikket var ute av stand til å bruke vognen. Innehaveren er ansvarfri dersom han beviser at skaden utelukkende skyldes skadelidtes eller tredjemanns feil (culpa) eller via major (art. 2 nr. 2). Innehaveren skal altså ha et slags objektivt ansvar, gjennomhullet av vis major og tredjemanns inngripen. Vognføreren kan – foruten i de nevnte tilfelle – fri seg fra ansvar ved å bevise at han har gjort alt for å unngå ulykken (art. 2 nr. 3). Han skal altså ha et culpaansvar med omvendt bevisbyrde.

Ansvar skal som nevnt falle helt bort dersom skadelidte alene har medvirkt til skaden ved egen skyld. Har også vognens innehaver (bruker) eller fører vist skyld, skal retten fastsette erstatningen (art. 3). Ellers skal det overhodet ikke bli tale om noen fordeling.

Utkastet omfatter bare skade som voldes personer eller gods utafor den skadegjørende vogn, ikke personer eller gods som føres med vognen (art. 9). Hverken vognfører, passasjer eller ladningeier er dekt.

I kollisjontilfelle skal skaden fordeles i forhold til skyldgraden. Kan det ikke bevises skyld fra noen side, skal retten fordele skaden under omsyn til tilhøva i saken (art. 8).

Erstatningkrav må meldes til den ansvarlige innen 3 m å n t e r fra den dag da skadelidte fikk kjennskap til skaden og den ansvarlige. Søksmål må i tilfelle reises innen 1 år fra den dag da skaden ble meldt og senest innen 10 år fra den dag da skaden inntraff (art. 6).

Ifølge utkastet om tvungen forsikring (F art. 2) skal vognens eier eller innehaver tegne ansvarforsikring til dekning av skade som voldes tredjemann på person eller gods ved at motorvognen er i trafikk (« en etat de circulation »), og som skal erstattes etter utkastet til lov om motorvognansvaret. Men forsikringen behøver ikke å dekke erstatningansvar eller skade voldt av forsikringtakeren av ved forbrytersk handling (F art. 4).
Forsikringsummen skal kunne begrenses, men være minst 10 000 gullfranc (= ca. 23 335 n. kr.) for hver skadd person og minst 50 00 gullfranc (= ca. 11668 n. kr.) for eiendomskade etter hver ulykkehending. (1 gullfranc f.t. = 2,3335 n. kroner.) Det skal altså ikke være adgang til å begrense forsikringsummen til et fast beløp uansett antall skadde personer.

Forsikringsgiveren skal også overfor skadelidte kunne reise innsigelse om at forsikringavtalen er ugyldig, at forsikringen ikke dekker den bruk vognen var gjenstand for i skadeøyeblikket eller ansvaret for den person som førte vognen, eller at forsikringen er opphørt ved manglende premiebetaling (F art. 7). Men forsikringen skal ikke opphøre før det er gått 14 dager etter at premien forfalt. Når motorvognen skifter eier, skal forsikringen kunne oppsis med 14 dagers varsel (art. 5).

Skadelidte skal ha rett til direkte søksmål mot forsikringsgiveren (F art. 6 nr. 1). Krav må reises mot forsikringsgiveren senest lår etter at skadelidte fikk kjennskap til skaden og forsikringsgiverens identitet, og iallfall senest 3 år etter at skaden inntraff (F art.) 6 nr. 4). Tilsvarende frister skal gjelde også for forsikringtakerens krav mot forsikringsgiveren.

Det skal kunne gjøres unntak for forsikringplikten for offentlige myndigheter.

Erstatning ved trafikkulykke i Sverige

De svenske regler om motorvognansvaret står i en lag av 30. juni 1916 angående ansvarighet for skada i foljd av automobiltrafik (bilansvarighetslagen, AL). Forsikringreglene fins i en lag av 10. mai 1929 om trafikforsäkring å motorfordon (TFL).
Etter AL § 2 1 er bileieren ansvarlig for skade som voldes som følge av trafikk med automobilen, såframt det ikke framgår av omstendighetene at skaden hverken er forårsakt av mangler (« bristf<06>llighet ») ved bilen eller skyldes forsett eller aktløyse (« vällande ») fra bilførerens side. Loven fastslår altså et rent objektivt ansvar for materialsvikt. For øvrig er ansvargrunnlaget culpa med omvendt bevisbyrde.

Ansvarlig sammen med bileieren og på samme grunnlag er eventuelt den rettmessige bruker (A L § 7). Eieren har i tilfelle regress mot brukeren. En urettmessig bruker er ansvarlig istedenfor eieren (A L § 6). Også vognføreren er ansvarlig, såframt det ikke framgår av omstendighetene at han er uten skyld i skaden (A L § 2 tredje ledd). I motsetning til vognførerens vanlige culpaansvar i Danmark og Norge knesetter altså den svenske lov en culparegel med omvendt bevisbyrde også for føreren.

Har skadelidte med forsett eller aktløyse medvirkt til skaden, bestemmer retten etter det som i hvert enkelt tilfelle finnes rimelig, om og i så fall med hvilket beløp erstatning skal betales (AL § 2 annet ledd). Det gjelder altså en helt fri fordelingregel. Det særlige motorvognansvar dekker overhodet ikke skade på ting (gods) som føres med den skadevoldende automobil, uansett om det ytes betaling (AL § 2). Derimot dekkes all personskade som rammer andre enn vognføreren sjøl, også skade på gratispassasjerer og vognførerens medhjelpere. Vognføreren kan kreve erstatning dersom en annen er eier og har skyld i skaden, og dette eierens ansvar dekkes av trafikkforsikringen (TFL § 3 annet ledd). Endog personskade på vogneieren (som passasjer) kan med visse modifikasjoner kreves dekt av trafikkforsikringen.

Reglene om ansvar for bilsammensteter ganske kompliserte (A L § 5 2 ). Overfor passasjerer og alle andre skadelidte enn vogneierne og vognførerne gjelder det vanlige motorvognansvar fullt ut, i tilfelle med solidaransvar for de ansvarlige på hver side. Skades en vogneier eller fører på person eller gods, må han sjøl bære hele skaden, dersom det bevises at den annen vogn overhodet ikke har medvirkt til skaden ved materialsvikt (« bristfällighet ») eller ved skyld hos dennes fører (exculpasjon). Det samme gjelder dersom den skadelidte eier eller fører bevislig har skyld i skaden, mens det ikke påvises noen skyld fra den annen vogns side. Omvendt får den skadelidte eier eller fører full erstatning dersom bevist skyld foreligger bare på den annen side. Likeså om det bevises at det hverken er noen svikt eller skyld på den skadelidte side, mens noen tilsvarende exculpasjon ikke presteres fra den annen side. I alle andre tilfelle skal skaden fordeles etter hva retten finner rimelig. Dette gjelder altså selv om det ikke påvises svikt eller skyld fra noen side. Bortsett fra tilfelle hvor det positivt bevises skyld fra den annen side, oppnås nemlig som nevnt bare ansvarfrihet ved å bevise at hverken materialsvikt ved egen vogn eller skyld ved føringen av denne har medvirkt til sammenstøtskaden (exculpasjon). Presteres ikke slikt bevis, presumeres svikt eller skyld. Er det ikke holdepunkt for noen annen fordeling, blir det likedeling av den samlete skade.

Ved kroppskade gis erstatning også for immateriell skade, « sveda och v&ark, lyte och annat stadigvarande men » (AL § 8 og strafflagen 6 kap. § 2), og slik godtgjøring dekkes av trafikkforsikringen.
For skade som ikke omfattes av de særlige regler, inntrer ansvar etter de alminnelige regler i straffelovens kapitel 6.

Vogneieren plikter å tegne trafikkforsikring til dekning av skader som oppstår ved trafikk med motorvognen (TFL § 1 annet ledd), og som vognens eier, bruker (rettmessig eller urettmessig) eller fører er ansvarlig for (TFL § 3 første ledd), uansett om ansvaret hviler på de særlige regler i bilansvarighetslagen eller alminnelige erstatningregler. Skadelidtes dekning av forsikringen er for øvrig i hovedsaken uavhengig av forsikringtakerens forhold (TFL § 19, jfr. § 18). Skadelidte har rett til å gjøre sitt erstatningkrav gjeldende direkte mot forsikringselskapet.

Den lovbefalte trafikkforsikring behøver ikke å dekke personskade for mer enn 200 000 sv. kroner for hver skadelidt og ikke mer enn 600 000 kroner tilsammen etter hver ulykkehending. (For omnibusser gjelder visse tilleggsatser.) Eiendomskade skal dessuten dekkes med inntil 50 000 kroner tilsammen. (TFL § 11.) Innen forsikringens ramme skal erstatningen liksom i Danmark og Norge utmåles etter alminnelige erstatningprinsipp.

De godkjente forsikringselskaper dekker i fellesskap skade som voldes av ulovlig uforsikret eller av ukjent motorvogn (TFL § 21). Dette gjelder skade så vel på person som gods, men ikke overfor den forsikringpliktige.

Foruten en foreldelsesfrist på 2 år reknet fra skadens inntreden (A L § 9 første ledd) gjelder for erstatningkrav etter bilansvarighetslagen en særskilt meldefrist på 90 dager reknet fra det tidspunkt da skadelidte fikk kjennskap til skaden og den ansvarlige, for så vidt ikke denne siste på annen måte har fått greie på skaden (A L § 9 annet ledd).