Barnefordeling påstand om vold

Borgarting lagmannsrett – Dom

Avsagt: 10.09.2008 i sak LB-2008-69842
Saksgang: Oslo tingrett TOSLO–2006–79322 – Borgarting lagmannsrett LB–2008–69842 (08–069842ASD-BORG/03).
Parter: A (Advokat Anita Inga Hessen) mot B (Advokat Anne Hazeland).
Dommere: Lagdommer Sidsel B. Lindseth. Lagdommer Arild Kjerschow. Tilkalt dommer tingrettsdommer Sissel Rostad.

Saken gjelder fast bosted, foreldreansvar og samvær for partenes felles sønn C (heretter C), født *.*.2004. I tillegg er det spørsmål om utreiseforbud og beslagleggelse av pass.
B (heretter B eller mor) og A (heretter A eller far) giftet seg i Pakistan 7. september 2003. B hevder at hun ble tvunget til å gifte seg, mens A hevder at ekteskapet ble arrangert mellom Bs mor og hans foreldre.
B som er født i 1984, er født og oppvokst i Norge med norskpakistanske foreldre. A som er født i 1978, er født og oppvokst i Pakistan. Ca tre uker etter bryllupet dro B tilbake til Norge. A kom til Norge 10. juli 2004, to uker før sønnen ble født. De bodde sammen med Bs mor og to brødre. Forholdet ble etter hvert vanskelig og i oktober 2005 flyttet A ut. Etter samlivsbruddet har sønnen bodd sammen med sin mor. Den 7. desember 2007, fire dager før hovedforhandling var berammet i tingretten, tok B sønnen med seg til Pakistan, og hun har meldt flytting dit for seg og sønnen.
A fikk arbeidstillatelse i Norge på grunn av familiegjenforening med ektefellen. Tillatelsen ble 18. april 2006 trukket tilbake på bakgrunn av samlivsbruddet, og hans søknad om familiegjenforening på grunn av samvær med sønnen er ikke innvilget, da det er lagt til grunn at sønnen bor med sin mor i Pakistan. Avslaget er påklaget, og det er gitt utsatt iverksetting av vedtaket inntil klagen er endelig avgjort.
Far krevde samvær med sønnen etter samlivsbruddet, noe mor nektet. Ved stevning og begjæring om midlertidig avgjørelse av 26. mai 2006 brakte far tvisten inn for Oslo tingrett. Mor nedla påstand i tilsvaret om at far skulle nektes samvær, subsidiært ha rett til samvær under tilsyn. Far utvidet senere søksmålet til også å gjelder daglig omsorg og foreldreansvar samt utreiseforbud og passbeslag.
14. mars 2006 anmeldte B A for voldtekter i tidsrommet 1. august 2004 til 1. september 2005 samt vold mot C. Anmeldelsen gjaldt også tvangsekteskap, noe hennes far også ble anmeldt for. Politiet henla anmeldelsene 11. juni 2007 etter bevisets stilling. Etter klage til statsadvokaten ble henleggelsesbeslutningene fastholdt.
I tingretten ble det avholdt fire saksforberedende rettsmøter hvor det ble inngått rettsforlik om samvær. Ved rettens hjelp lyktes det far å få samvær med sønnen på dagtid. Mor nektet å medvirke til at overnattingssamvær ble gjennomført i henhold til rettsforlik som ble inngått. Tingretten oppnevnte psykologspesialist Siv Leganger som sakkyndig, og hun deltok i samtlige rettsmøter. Sakkyndig erklæring ble avgitt 4. februar 2007.
Hovedforhandling ble holdt den 22. og 23. januar 2008, og Oslo tingrett avsa 11. februar 2008 dom med slik domsslutning:
1.    C f. *.*.04 skal bo fast hos sin mor B.
2.    B har foreldreansvaret for C f. *.*.04 alene.
3.    A har slikt samvær med sønnen C:
–    Første helg etter at saksøkte og C er tilbake har far samvær lørdagen fra kl. 12.00 til 17.00.
–    De to neste helgene har far samvær både lørdag og søndag fra kl 12.00 til 17.00.
–    De to helgene deretter har far samvær fra fredag til lørdag. Far henter i barnehagen fredag og leverer hos mor kl. 16.00 lørdag, dersom C går i barnehage.
–    Helgen etter har far samvær fra fredag ettermiddag kl. 17.00 til mandag morgen. Deretter har far samvær annen hver helg fra fredag ettermiddag til mandag morgen. Han henter og leverer i barnehagen, dersom C går i barnehage.
4.    B forbys inntil 12. februar 2013 å reise utenfor Norge med C.
5.    Cs pass trekkes tilbake.
Det ble samtidig avsagt kjennelse med slik slutning:
Inntil eventuell dom i ankesak skal følgende gjelde:
1.    C f. *.*.04 skal bo fast hos sin mor B.
2.    B har foreldreansvaret for C f. *.*.04 alene.
3.    A ha slikt samvær med sønnen C:
–    Første helg etter at saksøkte og C er tilbake har far samvær lørdagen fra kl. 12.00 til 17.00.
–    De to neste helgene har far samvær både lørdag og søndag fra kl 12.00 til 17.00.
–    De to helgene deretter har far samvær fra fredag til lørdag. Far henter i barnehagen fredag og leverer hos mor kl. 16.00 lørdag, dersom C går i barnehage.
–    Helgen etter har far samvær fra fredag ettermiddag kl. 17.00 til mandag morgen. Deretter har far samvær annen hver helg fra fredag ettermiddag til mandag morgen. Han henter og leverer i barnehagen, dersom C går i barnehage.
4.    B forbys å reise utenfor Norge med C.
5.    Cs pass trekkes tilbake.
For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
A har anket dommen og kjennelsen til Borgarting lagmannsrett. B har inngitt avledet anke for deler av hovedsaken og kjennelsen. Psykologspesialist Siv Leganger er reoppnevnt som sakkyndig for lagmannsretten.
Ankeforhandling er holdt 28. august 2008 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte med sin prosessfullmektig og avga forklaring. B var representert ved sin prosessfullmektig og avga partsforklaring per telefon fra den norske ambassaden i Islamabad, Pakistan. Den sakkyndige møtte og avga sin sakkyndige vurdering etter at den øvrige bevisførsel var avsluttet. Det ble ikke avhørt vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.
A har i hovedsak anført det samme for lagmannsretten som for tingretten, og for lagmannsretten særskilt fremhevet:
Far er uenig i lovanvendelsen vedrørende spørsmålet om fast bosted, foreldreansvar, samvær og utreiseforbud.
Det anføres at risikoen ved miljøskifte må vike i en sak som denne, hvor risikoen konkret er liten og særlige grunner tilsier at det er til Cs beste å ha fast bosted hos sin far.

Ute etter advokat i barnefordelingssak? Se barnerettsadvokatene her.

Far har god omsorgsevne, og far og sønn har utviklet et nært forhold. Far har ikke vært voldelig mot mor eller C. Mors anmeldelser er blitt henlagt etter bevisets stilling. Far søker ikke kontakt med sønnen for å få oppholdstillatelse. Han har hatt egen leilighet siden juli 2007 og har fast jobb. Dette viser også at han er en stabil og trygg omsorgsperson.
Det anføres at mor aktivt har hindret samlet foreldrekontakt siden samlivsbruddet og frem til i dag. Hun har nektet far samvær både før og under rettsprosessen, og hun har opptrådt klart i strid med barneloven § 40 første og andre ledd ved å flytte til Pakistan uten å informere far eller retten. Hun har gjort dette for at far skal miste oppholdstillatelsen i Norge.
Far er uenig med tingretten i at mor har en god omsorgsevne. Det vises til at hun aktivt hindrer samlet foreldrekontakt og ikke makter å skjerme C for konflikter. Det gjøres gjeldende at dette representerer en manglende ivaretakelse av sønnen på det emosjonelle plan, noe som vil innebære en alvorlig belastning for C. Fast bosted hos far vil sikre C best samlet foreldrekontakt i fremtiden, noe han trenger for en normal utvikling.
Dersom C skal bo fast hos far, gjøres det gjeldende at det er til guttens beste at far har foreldreansvaret alene. Dette fordi mor representerer en reell og konkret kidnappingsrisiko.
For det tilfellet at retten kommer til at C skal bo fast hos sin mor, er det ikke til Cs beste at hun tilkjennes foreldreansvaret alene. Hun vil da ha rett til å flytte ut av Norge uten fars samtykke, en rett hun vil benytte seg av dersom det er dette som skal til for at kontakten mellom far og sønn avskjæres. Hovedregelen om felles foreldreansvar må da følges, og fars frykt for kidnapping kan ivaretas noe ved et utreiseforbud. Det må i denne vurderingen også tas hensyn til at mor aktivt hindrer samlet foreldrekontakt, at far har god omsorgsevne, og at han har evne og vilje til å samarbeide.
Det anføres at vilkårene for å ilegge mor et varig utreiseforbud er til stede ved felles foreldreansvar idet det vil være «uvisst om hun vil kome attende», dersom hun på nytt skal reise til utlandet. Cs norske pass bør utleveres far som ikke representerer en kidnappingsfare, eller inndras.
Det anses til Cs beste at det fastsettes et noe utvidet samvær i forhold til vanlig samvær med den av foreldrene han ikke skal bo fast hos. Dette fordi han har nær tilknytning til begge foreldrene og fordi foreldrene bor i nærheten av hverandre. Det foreslås samvær fra torsdag ettermiddag til mandag morgen annen hver helg. Det bør også fastsettes feriesamvær som antas å ha blitt uteglemt av tingretten. Sommerferiesamværet bør være på tre uker for begge foreldrene, hvorav tre uker bør være sammenhengende fra C er sju år, og to uker sammenhengende frem til dette.
Det gjøres gjeldende at det er til Cs beste at dommens innhold skal gjelde fra forkynningen.
Det er nedlagt slik påstand:
I hovedsak:
1.    C f. *.*.2004 skal bo fast hos sin far, A.
2.    Prinsipalt: A skal ha foreldreansvaret alene for C f. *.*.2004.
3.    Subsidiært: A og B skal ha felles foreldreansvar for C f. *.*.2004.
4.    Prinsipalt: B skal ha samvær med C f. *.*.2004 fastsatt etter rettens skjønn.
5.    Subsidiært: A skal ha samvær med C f. *.*.2004, fastsatt etter rettens skjønn.
Til begjæringen om midlertidig avgjørelse:
1.    C f. *.*.2004 skal bo fast hos sin far, A, inntil rettskraftig dom i hovedsak.
2.    Prinsipalt: A skal ha foreldreansvaret alene for C f. *.*.2004. inntil rettskraftig dom i hovedsak.
3.    Subsidiært: A og B skal ha felles foreldreansvar for C f. *.*.2004. inntil rettskraftig dom i hovedsak.
4.    Prinsipalt: B skal ha samvær med C f. *.*.2004 fastsatt etter rettens skjønn inntil rettskraftig dom i hovedsak.
5.    Subsidiært: A skal ha samvær med C f. *.*.2004, fastsatt etter rettens skjønn inntil rettskraftig dom i hovedsak.
Til begjæringen om utreiseforbud:
1.    B forbys å reise utenfor Norge med C f. *.*.2004.
2.    B skal utlevere Cs pass til A.
I alle tilfeller:
A, eventuelt det offentlige, tilkjennes sakens omkostninger for tingrett og lagmannsrett med tillegg av renter etter forsinkelsesrenteloven § 3, første ledd, første punktum fra kjennelsens forfallstidspunkt til betaling skjer.
B har i hovedsak anført det samme for lagmannsretten som for tingretten, og har for lagmannsretten særskilt fremhevet:
Mor og sønn har flyttet til Pakistan, og det vil ikke være praktisk mulig å gjennomføre samvær i Norge. Mor har etablert seg i Pakistan og er jobbsøkende. Sønnen er begynt i barnehage. Utlendingsdirektoratet har i avslaget på fars nye søknad om familiegjenforening lagt til grunn at mor og sønn har flyttet til Pakistan, noe lagmannsretten også må legge til grunn.
Tingrettens dom er riktig når den legger til grunn at mor skal ha den daglige omsorgen for C. Mor har omsorgsevne og er hovedomsorgsgiver, og C har bodd sammen med sin mor hele livet. C har liten eller ingen tilknytning til sin far. Hensynet til status quo tilsier at C skal bo fast hos mor. Dette er også i samsvar med den sakkyndiges anbefaling.
Det er ikke til Cs beste å ha samvær med far. Konfliktnivået mellom mor og far er såpass høyt at samvær mellom C og far bør holdes på et minimum. Mor har anmeldt far for voldtekt og medvirkning til tvangsekteskap samt vold mot sønnen. Mor fastholder disse anklagene selv om anmeldelsene er henlagt. Kulturen tilsier også at det ikke er samvær mellom barn og fraskilt ektefelle som barnet ikke bor fast hos. Dersom lagmannsretten fastsetter samvær, vil dette kun være fiktivt. Hvis mor kommer tilbake til Norge, må saken starte på nytt.
Fars motiv for samvær med C er oppholdstillatelse i Norge. Fars interesse for samvær med sønnen startet først etter at oppholdstillatelsen var trukket tilbake. Han har hatt lite samvær med sønnen etter samlivsbruddet, og da kun i forbindelse med rettsprosessen far har igangsatt.
Tingrettens dom er riktig når den legger til grunn at mor skal ha foreldreansvar alene. Forholdet mellom mor og far er svært konfliktfylt, og det må legges til grunn at de ikke er i stand til å samarbeide. Felles foreldreansvar vil innebære stadige konflikter til skade for barnet.
Det anføres videre at en midlertidig avgjørelse er lite praktisk nå som mor bor i Pakistan, og det ses ikke at det er behov for en slik avgjørelse.
Dessuten anføres at utreiseforbud er et for inngripende virkemiddel. Det er tilstrekkelig med beslag av Cs pass, og dette bestrides ikke.
Det er lagt ned slik påstand:
I hovedsaken:
Prinsipalt:
1.    Tingrettes dom stadfestes hva angår punkt 1 og 2.
2.    A skal ikke ha samvær med C f. *.*.2004
3.    B ilegges ikke utreiseforbud.
Subsidiært:
A skal ha samvær med C f. *.*.2004 fastsatt etter rettens skjønn.
Til begjæring om midlertidig avgjørelse:
1.    Tingrettens dom stadfestes hva angår punkt 1 og 2
2.    A skal ikke ha samvær med C f. *.*.2004
3.    B ilegges ikke utreiseforbud.
Subsidiært:
A skal ha samvær med C f. *.*.2004 fastsatt etter rettens skjønn.
I alle tilfeller:
B, eller det offentlige, tilkjennes sakens omkostninger for alle retter med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
Lagmannsretten bemerker:
Sakens forhistorie preges av dype konflikter mellom partene, hvor Bs mor har spilt en fremtredende rolle. Den sakkyndige har forklart at barnets mormor har følt seg veldig krenket etter at ektefellen flyttet fra familien, og at hun skal ha gitt uttrykk for at hennes datter aldri skal flytte fra henne. Hennes forhold til svigersønnen ble forverret etter at hans familie nektet hennes bror å gifte seg med hans søster. Lagmannsretten finner det riktig å gjengi disse forhold da de kan kaste lys over noe av bakgrunnen for konflikten mellom partene.
Etter bevisførselen legger lagmannsretten som tingretten til grunn at de episodene med tvang, vold og voldtekt som fremgår av anmeldelsen fra B mot A, mest sannsynlig ikke har funnet sted. Det samme gjelder påstanden om at A skal ha vært voldelig mot sønnen. Det vises til partsforklaring fra A, den sakkyndiges beskrivelse av forholdet mellom far og sønn samt hennes opplysninger om samtaler med personer som kjenner begge parter i saken. Lagmannsretten har heller ikke holdepunkter for å karakterisere ekteskapet mellom partene som et tvangsekteskap. Det legges imidlertid til grunn at det var et arrangert ekteskap hvor Bs mor og As foreldre spilte en fremtredende rolle.
Bs reise med sønnen til Pakistan den 7. desember 2007, like før berammet hovedforhandling i tingretten, må anses som en ulovlig selvtektshandling som er i strid med barneloven § 40 første ledd andre punktum. Partene hadde felles foreldreansvar.
Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at Bs hovedformål med å melde flytting til Pakistan for seg og sønnen, er at A skal miste sin oppholdstillatelse i Norge, da sønnen i utgangspunktet ikke lenger regnes som bosatt i Norge etter at flyttemelding er sendt. Det vises til at ett av vilkårene for å få oppholdstillatelse gjennom familiegjenforening etter utlendingsloven § 9 er at personen dokumenterer samværsrett med barn av et visst omfang og oppfyller denne retten, jf. utlendingsforskriften § 22 jf. § 23 første ledd bokstav j).
Det er lagmannsrettens syn at B oppholder seg i Pakistan i påvente av at far skal bli utvist fra Norge, og at hun vil flytte hjem til Norge når fars søknad om oppholdstillatelse er avgjort. Lagmannsretten ser heller ikke bort fra at mor kan komme tilbake til Norge tidligere. Det vises til mors forklaring under ankeforhandlingen om at hun ikke kunne utelukket at hun kunne skifte mening og flytte tilbake til Norge, noe hun også meddelte den sakkyndige. Lagmannsretten legger videre vekt på at mors økonomiske situasjon ikke tilsier at hun kan oppholde seg lenge i Pakistan på oppsparte midler, at hun etter snart ni måneder i Pakistan ennå ikke har skaffet seg inntektsgivende arbeid, og at hun må anses lite integrert i Pakistan da hun har hatt hele sin oppvekst i Norge.
Utgangspunktet for lagmannsrettens behandling er prinsippet i barneloven § 48 første ledd som slår fast at avgjørelser om foreldreansvar, hvem barnet skal bo fast hos og om samvær, først og fremst skal rette seg etter hva som er best for barnet.
Lagmannsretten har kommet til samme resultat som tingretten når det gjelder spørsmålene om daglig omsorg og samværsrett, og kan i hovedsak tiltre tingrettens bemerkninger i disse spørsmål. Anken og den avledede anken foranlediger imidlertid noen bemerkninger også i disse spørsmål.
Barnets bosted.
Som tingretten finner lagmannsretten at det er til barnets beste at det bor fast hos mor.
Den sakkyndige har gitt en beskrivelse av fars omsorgsevne på side 13 i rapporten:
«Det samspillet som har vært observert mellom gutten og faren har hatt normale kvaliteter. Faren har vist mye empati for sin sønn. Han er omsorgsfull og ansvarlig under utøvelse av samværet slik det har vært observert, og faren er også lydhør for råd og veiledning. Gutten og faren synes etter hvert å ha fått god kontakt og de synes å trives sammen. Det er ikke noe ved samværene som tilsier at faren ikke er i stand til å ivareta gutten på en god måte. ….»
Under ankeforhandlingen har den sakkyndige fastholdt at far er en god omsorgsperson, og utdypet dette ved å gjengi komparentopplysninger fra personer som kjenner både far og mor. Lagmannsretten legger på denne bakgrunn til grunn at far er en god omsorgsperson.
Far har anført at mor ikke kan anses som en god omsorgsperson så lenge hun ikke skjermer sønnen fra den konflikten hun har med faren, og så lenge hun frarøver sønnen samvær med faren. Det er vist til at rettspraksis hvor det er lagt vekt på hvilket fast bosted for barnet som gir best stabilitet og kontakt med begge foreldrene, jf. dom inntatt i Rt–2005–682.
Det er lagmannsrettens syn at mor har god omsorgsevne selv om hun har vist manglende evne til å skjerme sønnen fra konflikten med far. Lagmannsretten kan ikke se bort fra at B, på grunn av psykisk stress og depresjon knyttet til den forestående hovedforhandling og konfliktnivået i sakens anledning, har følt et behov for å få distanse til konflikten og sin egen mor, og at disse forhold var medvirkende til at hun dro til Pakistan. Hennes flukt til Pakistan med sønnen kan således ha vært utslag av et kortsiktig ønske om å skjerme både seg selv og sønnen fra en konflikt som da syntes å være uoverkommelig. Lagmannsretten bemerker imidlertid at dette ikke på noen måte kan forsvare at hun tok sønnen med til Pakistan, men oppholdet kan ha medvirket til at hun har fått mer distanse til sin mor og lettere ser sønnens behov for kontakt med faren.
Ved vurderingen av fast bosted for sønnen har lagmannsretten lagt avgjørende vekt på Cs lave alder, at han mesteparten av sitt liv har bodd alene med moren, at moren var hans hovedomsorgsperson under samlivet mellom foreldrene, at han derfor er klart sterkest knyttet til henne, samt at far kun hadde sporadisk samvær med sønnen etter samlivsbruddet høsten 2005.
Det vektlegges også at et skifte av omsorgsbase vil oppleves så belastende for B at dette vil kunne være ødeleggende for hennes forhold til sønnen, og også være medvirkende til at det konfliktfylte forholdet til A blir ytterligere forsterket. Dette er også i samsvar med den sakkyndiges syn.
Selv om mors bortføring av sønnen til Pakistan er rettsstridig og helt uakseptabel, kan ikke lagmannsretten se at dette forhold kan holdes mot henne i så stor grad at hun ikke lenger skal ha den daglige omsorgen for sønnen.
Det er på det rene at mor har vært svært skeptisk og uvillig til å gi far samvær etter samlivsbruddet, mens far under ankeforhandlingen har åpnet for å gi mor utvidet samvær dersom barnet bor fast hos ham. Selv om det på denne bakgrunn er lagmannsrettens syn at far er den av foreldrene som i størst grad vil legge forholdene til rette for kontakt med begge foreldrene, kan dette argumentet ikke være utslagsgivende i en situasjon hvor C har hatt relativt liten kontakt med far etter samlivsbruddet. Dessuten vektlegges at far ikke har samme nettverk og tilknytning til det norske samfunn som mor har.
Samvær.
Utgangspunktet for vurderingen er at et barn har rett til samvær med begge foreldrene, og at den av foreldrene som barnet ikke bor fast hos, har rett til samvær dersom annet ikke fastsettes, jf. barneloven § 42 første ledd og § 43 første ledd sammenholdt med § 48.
Det er lagmannsrettens syn at samvær med far er til barnets beste.
Den sakkyndige som har observert far sammen med C, anbefaler samvær da dette vil være viktig for sønnens identitetsfølelse og for hans generelle utvikling. Lagmannsretten legger betydelig vekt på dette, selv om retten på den annen side ikke kan se bort fra at C kan bli negativt påvirket av konfliktene mellom foreldrene, i alle fall den første tiden. Lagmannsretten forutsetter imidlertid at begge foreldrene anstrenger seg for at samvær og overleveringssituasjoner kan foregå på en måte som i minst mulig grad påfører sønnen unødig stress.
Den sakkyndige har anbefalt «vanlig» samværsrett, som etter barneloven § 43 annet ledd er definert til en ettermiddag per uke, annen hver helg, 14 dager i sommerferien og jul eller påske. I et rettsmøte 27. juni 2007 ble det avtalt en samværordning med opptrapping til samvær annen hver helg fra fredag ettermiddag til mandag morgen, og slik at far henter og leverer i barnehagen. I likhet med tingretten er det lagmannsrettens syn at en så vidt omfattende samværordning er til Cs beste. Lagmannsretten er også enig med tingretten i at samværene bør opptrappes da det ikke har vært kontakt mellom far og sønn på lang tid. Lagmannsretten legger opptrappingsplanen som ble avtalt 27. juni 2007 til grunn.
Samværet fastsettes da slik at første samvær er dagsamvær fra lørdag kl. 12 00 til kl 17 00. De neste to helgene er samvær både lørdag og søndag fra kl 12 00 til 17 00, og slik at far deretter i to helger har samvær fra fredag til lørdag. Far henter i barnehagen fredag kl 16 00 og leverer hos mor kl. 16 00 lørdag. Helgen etter har far samvær fra fredag ettermiddag kl. 16 00 til mandag morgen. Deretter har far samvær annen hver helg fra fredag ettermiddag til mandag morgen. Han henter og leverer i barnehagen, dersom C går i barnehage. I tillegg skal det være samvær to uker i sommerferien og jul eller påske.
Foreldreansvar.
Lagmannsretten er i dette spørsmålet kommet til et annet resultat enn tingretten.
Etter barneloven § 34 har foreldre som har vært gift, foreldreansvaret sammen inntil annet avtales eller bestemmes. Høyesterett har i dom inntatt i Rt–2003–35 avsnitt (33) uttalt følgende om dette:
«I dag er regelen ved samlivsbrudd således felles foreldreansvar med mindre særlige grunner tilsier at den ene av foreldrene bør ha foreldreansvaret alene. En mor eller en far vil ikke få foreldreansvaret alene bare fordi vedkommende motsetter seg felles foreldreansvar. Avgjørelsen må treffes ved en konkret vurdering hvor det enkelte barns interesser og behov står i fokus».
Den sakkyndige har anbefalt delt foreldreansvar, slik at mor blant annet ikke kan reise ut av landet på nytt. Selv om partene i dag ikke samarbeider, er det den sakkyndiges vurdering at mor antagelig vil søke profesjonell hjelp i konflikten med far når hun kommer tilbake til Norge, og at det beste for barnet er at foreldrene får et påtrykk til å samarbeide både om samværsrett og delt foreldreansvar.
Lagmannsretten er enig i den sakkyndiges vurdering om at det bør være felles foreldreansvar. I denne saken er det intet ved far som gjør at han ikke er skikket til å ta del i foreldreansvaret, og konfliktnivået mellom foreldrene skyldes ikke hans opptreden, men mors motstand mot at barnet skal ha kontakt med faren. Det er heller ikke spesielle forhold knyttet til barnets helsetilstand eller lignende som tilsier at mor bør ha foreldreansvaret alene, slik som forholdet var i avgjørelsen inntatt i Rt–2003–35, og hvor moren fikk foreldreansvaret alene.
Det er videre lagmannsrettens syn at det vil være til barnets beste at far på en naturlig måte tar del i de avgjørelser som er tillagt foreldreansvaret. Selv om mor er født og oppvokst i Norge, har hun vokst opp med pakistanske tradisjoner. Etter lagmannsrettens syn medfører dette at det ikke så lett vil oppstå konflikter mellom foreldrene selv om de er født og oppvokst i ulike land.
Utreiseforbud og passbeslag.
Det følger av barneloven § 41 første ledd første punktum at en forelder kan ta barnet ut på en «stuttare» utenlandsferd dersom foreldrene har felles foreldreansvar. Dersom det er «uvisst» om barnet vil komme tilbake fra en utenlandsreise, kan forbud mot utenlandsreiser settes, jf. barneloven § 41 første ledd andre punktum. Det kan nedlegges et generelt reiseforbud eller for en enkelt reise.
B har ved sin reise til Pakistan i begynnelsen av desember 2007 handlet i strid med forbudet, og det er lagmannsrettens syn at denne bortføringen gir et objektivt holdepunkt for at bortføring til utlandet igjen kan skje etter at mor har returnert til Norge. B har således skapt en konkret situasjon som gjør det «uvisst om barnet vil kome attende», jf. barnelovens formulering, og som gir grunnlag for å fastsette utreiseforbud.
Som tingretten finner lagmannsretten at utreiseforbudet bør begrenses til 5 år.
Det er lagt ned påstand om at Cs pass skal overleveres til A, alternativt inndras.
Lagmannsretten tiltrer også her tingrettens begrunnelse og finner at passet skal inndras.
Midlertidig avgjørelse.
Tingretten avsa kjennelse om at dommen skulle ha foregrepet tvangskraft. A har anket over kjennelsen da utformingen av slutningen innebærer at kjennelsen kun har betydning fra det tidspunkt mor kommer tilbake til Norge. For øvrig tiltres kjennelsen.
A har nedlagt påstand om at det avsies kjennelse om foreløpig tvangskraft inntil rettskraftig avgjørelse foreligger i hovedsaken. B har nedlagt påstand om at punkt 1 og 2 i kjennelsen stadfestes, men at far ikke skal ha samvær og at mor ikke ilegges utreiseforbud.
Mor er pliktig til å medvirke til at domsslutningen gjennomføres, og det er lagmannsrettens syn at dommen bør gis foregrepet tvangskraft, da det er til barnets beste at samvær mellom barn og far gjenopptas så snart barnet er tilbake i Norge. Lagmannsretten kan ikke se bort fra at mor og barn kommer tilbake hit før tvistespørsmålene i saken er rettskraftig avgjort.
Den midlertidige avgjørelse kan gjelde for en viss tid eller til saken er endelig avgjort. Det avsies kjennelse om at dommen gis foregrepet tvangskraft inntil rettskraftig avgjørelse foreligger i hovedsaken.
Saksomkostninger.
I denne saken har ingen av partene fullt ut eller i det vesentlige vunnet saken, verken hovedsaken eller begjæringen om midlertidig avgjørelse, jf. tvisteloven § 20–2(2), og ingen av partene har således krav på å få dekket omkostningene fullt ut eller delvis verken for tingrett eller lagmannsrett. Det foreligger heller ikke slike tungtveiende grunner som tilsier at noen av partene skal få dekket omkostninger for noen instanser etter § 20–3.
Lagmannsretten har funnet det hensiktsmessig å utarbeide en selvstendig slutning i forhold til samtlige krav i saken.
Dommen og kjennelsen er enstemmige.
Domsslutning:
1.    C, født *.*.2004, skal bo fast hos sin mor B.
2.    B og A skal ha felles foreldreansvar for sønnen C.
3.    A skal ha følgende samvær med sønnen C:
3.1    Første helg har far samvær lørdag fra kl 12 00 til kl 17 00.
3.2    De to neste helgene har far samvær lørdag og søndag fra kl 12 00 til 17 00.
3.3    De to helgene deretter har far samvær fra fredag kl 16 00 til lørdag kl 16 00.
Helgen etter har far samvær fra fredag kl 16 00 til mandag morgen, og deretter slikt samvær annen hver helg.
Far henter og leverer i barnehagen, alternativt hos mor dersom C ikke går i barnehagen.
3.6    For øvrig skal far ha samvær 14 dager i sommerferien og jul eller påske.
4.    Saksomkostninger tilkjennes verken for tingrett eller lagmannsrett.
Slutning i kjennelse om utreiseforbud:
1.    B forbys inntil 12. februar 2013 å reise fra Norge med C.
2.    Cs pass trekkes tilbake.
3 Saksomkostninger tilkjennes verken for tingrett eller lagmannsrett.
Slutning i kjennelse om midlertidigforføyning:
Inntil rettskraftig avgjørelse foreligger i hovedsaken skal følgende legges til grunn:
1.    C, født *.*.2004, skal bo fast hos sin mor B.
2.    B og A skal ha felles foreldreansvar for sønnen C.
3.    A skal ha følgende samvær med sønnen C:
3.1    Første helg har far samvær lørdag fra kl 12 00 til kl 17 00.
3.2    De to neste helgene har far samvær lørdag og søndag fra kl 12 00 til 17 00.
3.3    De to helgene deretter har far samvær fra fredag kl 16 00 til lørdag kl 16 00. Helgen etter har far samvær fra fredag kl 16 00 til mandag morgen, og deretter slikt samvær annen hver helg.
3.4    Far henter og leverer i barnehagen, alternativt hos mor dersom C ikke går i barnehage.
3.5    For øvrig skal far ha samvær 14 dager i sommerferien og jul eller påske.
4.    Saksomkostninger tilkjennes verken for tingrett eller lagmannsrett.

Kontakt en erstatningsadvokat.

Comments are closed.