Mer om pasientskadeerstatning

En « interessekonflikt » i den forbindelse kan oppstå fordi oppreisning omfattes av

regelverket. Forsett eller grov uaksomhet er et vilkår for å kunne tilkjenne slik

erstatning. De fleste pasienter som krever erstatning, vet naturlig nok ikke hvilke

betingelser som må være oppfylt for de enkelte krav, og således heller ikke for å kreve

oppreisning. Men ettersom oppreisning er nevnt særskilt i reglene, reises ofte slike krav,

selv om betingelsene ikke er til stede. Dette kan lede til at NPE – for å være på trygg

grunn når slike krav avslås – må foreta en rekke undersøkelser som ordningen tok sikte på å

unngå. Her ligger det også et rettssikkerhetsproblem i forhold til vedkommende

helsepersonell. Det er nærliggende å konkludere med at en modell med nemndsbehandling ikke

er egnet til å behandle slike saker hvor det kreves forsett eller grov uaktsomhet. Selv om

det i prinsippet ikke er utelukket at « parter » og « vitner » forklarer seg muntlig for

nemnda, vil dette bare kunne skje rent unntaksvis. Dette taler også mot en nemndsbehandling

av oppreisningskrav.

Gjennom etablering av NPE har sykehusenes interne rapporteringsrutiner blitt

forbedret. Man har oppnådd såvel en raskere rapportering som en mer fullstendig

rapportering. Derigjennom får man frem tallmateriale som forteller med større pålitelighet

hvordan den faktiske situasjon er, noe som kan bidra sterkt til forbedrede rutiner og

generelt forebyggende arbeid. Samarbeidet med NIS og i nordisk sammenheng vil også være

viktig her.

Som ellers er det naturlig nok et stort behov for å gjøre reglene og ordningen

kjent. Selv om det er et kontinuerlig behov, må det kunne sies at såvel helsepersonell som

pasienter er langt mer kjent med de foreliggende muligheter til å kreve erstatning enn hva

tilfellet var før etableringen av NPE. Dette er en viktig forutsetning både for å sikre at

de som har et rettmessig krav får det dekket, men dessuten vil en kvalifisert behandling av

denne type saker bidra til å demme opp mot såkalte « amerikanske tilstander ».

I løpet av 1988 ble det meldt 245 erstatningssaker til NPE. For 1989 var tallet 661,

for 1990 var tallet 807, og i 1991 ble det meldt 911 nye saker. Det kan fortsatt ventes en

vesentlig økning i antall saker, selv om tallene for 1991 kan tyde på en « utflating ». Det

er ellers verdt å merke seg at det tar relativt lang tid fra skade konstateres til saken

meldes NPE. En oversikt over saker hvor skaden er konstatert i 1988 eller tidligere, viser

at 245 ble meldt til NPE i 1988, 358 i 1989 og 284 i 1990. I 1991 ble det meldt 170 saker

hvor skaden er å anse som konstatert i 1988 eller tidligere.

Les om erstatning for mobbing.

Erstatning pasientskadeloven forarbeider

Rettspraksis er en viktig kilde når man skal undersøke hvor grensen skal trekkes mellom den forsvarlige og den uaktsomme handlemåte. Ulike faktiske omstendigheter gjør imidlertid at man sjelden kan foreta direkte slutninger fra en tidligere sak. Rettsavgjørelser inneholder imidlertid ofte vurderinger av interesse også ut over det konkrete saksforhold.

Risikoen for å påføre pasienten skade har vesentlig betydning ved aktsomhetsvurderingen. En alvorlig sykdomstilstand eller bruk av risikofylt behandlingsmetode medfører skjerpede krav til helsepersonellets aktsomhet. Som illustrasjon kan nevnes Rt-1951-950 , Rt-1963-659 og RG-1981-665 (Eidsivating), som alle påla ansvar for skade som følge av koldbrann etter gipsbehandling av bruddskader. En stor skaderisiko kan videre foreligge for eksempel ved bruk av elektromedisinsk utstyr eller ved klinisk utprøving av nye legemidler. Tilsvarende gjelder dersom pasienten lider av overfølsomhet overfor medisiner eller har en svekket almentilstand. Aktsomhetskravet vil videre være strengt ved risiko for særlig alvorlig skade.

Muligheten til å forhindre skaden er også av sentral betydning. I Rt-1951-950 ble de vanskelige arbeidsforhold som den gang gjaldt for leger på landet, anført som et argument mot å pålegge ansvar. I Rt-1980-1299 (skade på ulnarisnerven under operasjon) ble arbeidspresset tillagt betydning ved vurderingen av om en anestesisøster hadde utvist uaktsomhet:
« Den som har ansvaret for anestesien, skal passe på armen. Det hviler imidlertid en rekke andre viktige plikter på denne sykepleieren, og da ulnarisskader er meget sjeldne og enn sjeldnere dersom armen først er riktig plassert, må dette sies å være en mindre detalj. Anestesisøsteren kan i det utløsende tidsrom ha hatt og måttet ha sin oppmerksomhet henvendt på andre og viktigere oppgaver » (side 1307).

Mer om erstatning.

Forarb. pasientskadeerstatning

Er skaden voldt til tross for at vanlig praksis for pasientbehandling er fulgt, vil normalt behandlingen være forsvarlig, se Rt-1980-1299 (skade på ulnarisnerven under operasjon), Rt-1981-728 (lammelse etter skade på nerve under fjerning av lymfeknute) og RG-1986-402 (Stjør- og Verdal). Et valg mellom faglig forsvarlige alternativer, kan vanskelig stemples som uaktsomt, jf RG-1986-1031 (Frostating). Men unntak kan tenkes. Selv om behandlingen er foretatt i overensstemmelse med alminnelig praksis, kan den bli ansett som uforsvarlig. En sedvane kan bli satt til side av domstolene, for eksempel på det grunnlag at nyere medisinsk forskning tilsa at behandlingsmetoden burde endres, eller at sedvanen (« vanlig praksis ») i seg selv var uforsvarlig, se RG-1956-45 (Bergen).

Uttalelser fra medisinsk sakkyndige er ofte nødvendig for at retten skal få et grunnlag for sin aktsomhetsvurdering. De sakkyndiges uttalelser om vanlig praksis og om behandlingens karakter, har betydelig innflytelse ved aktsomhetsvurderingen i saker om pasientskader, jf for eksempel Rt-1963-161 . Hvis de sakkyndige har funnet en handlemåte forsvarlig, vil retten ofte frifinne skadevolderen. Uenighet mellom de sakkyndige tas videre ofte som et tegn på at det kan være rom for forskjellige løsninger – også den skadevolderen valgte. Også her vil følgelig resultatet da bli frifinnelse. Disse forhold kan ha sammenheng med at domstolen finner det vanskelig å overprøve en vurdering basert på medisinsk fagkunnskap personskade. Retten er imidlertid ikke bundet av de sakkyndiges vurderinger, og det finnes flere eksempler på at de sakkyndiges vurderinger helt eller delvis er satt til side.

Få hjelp fra advokat ved personskade.

Trafikkskade erstatning etter personskade

Bestemmelsen bygger delvis på motorvognlovens § 11. Den svarer til § 10 stk. 1 og 2 i dansk utkast og delvis til § 10 første ledd i finsk og svensk utkast.

Bl. a. av omsyn til muligheten for en effektiv håndheving og kontroll foreslår man at forsikringplikten som alminnelig regel og utgangspunkt skal knyttes til registreringplik-ten etter motorvognloven.

Les mer om erstatning personskade.

For motorvogn som overhodet ikke er tatt i bruk og derfor ikke undergitt meldeplikt til politiet etter motorvognloven 20. februar 1926 kapitel II, skal forsikringplikten ikke gjelde. Men forsikringplikt inntrer straks vognen blir brukt på en måte som forutsetter meldeplikt og registreringplikt, jfr. særlig motorvognlovens §§ 8 og 9. Dette gjelder selv om vognen ennå ikke er satt inn i trafikk, men blir satt i bevegelse, f.eks. slept, flyttet eller skjøvet på en lagerplass (jfr. voldgiftdom i RG-1952-368).

Er motorvognen solgt på avbetaling eller såkalt leiekontrakt, vil kjøperen (« leietakeren ») ha forsikringplikten, medmindre en annen er registrert som eier (smlkn. motorvognlovens § 8, jfr. § 35). Dette har man funnet det overflødig å si uttrykkelig i lovteksten.

En motorvogn som ikke er registreringpliktig – fordi den ikke går inn under motorvognloven (jfr. dennes § 1) – skal etter annet punktum i tilfelle forsikres av den som bruker eller fører eller lar vognen bruke på et sted som er åpent for alminnelig ferdsel. Forsikringen behøver bare å omfatte skade som voldes i samband med vogjiens bruk på et slikt sted (jfr. utkastets § 19). Man er klar over at det er vanskelig å kontrollere at en slik forsikringplikt blir etterlevd for registreringfrie vogners vedkommende. Men man finner et objektivt erstatningansvar for vognens bruker (fører) rimelig i slike tilfelle og antar at forsikringplikten bør holde følge (smlkn. utkastets § 7 nr. 1).

Når det gjelder motorvogner som er unntatt fra loven etter utkastets § 18 nr. 3, beror forsikringplikten på hva som er bestemt i vedtaket om å gjøre unntajs. Er det ikke truffet noen særbestemmelse om forsikringplikten, skal det forsikres mot ethvert erstatningkrav som kan reises i henhold til de erstatningregler i kapitel I som den unntatte motorvogn skal være undergitt, bortsett fra de tilfelle hvor det utelukkende er sammenstøtreglene i § 4, jfr. § 8, som skal gjelde. I sistnevnte tilfelle trengs ingen, forsikring, heller ikke for sammenstøtansvaret, medmindre det blir truffet uttrykkelig bestemmelse om det, jfr. utkastets § 18 nr. 3 i.f.

Internasjonal rett: Forsikring og erstatning etter bilulykke

Det internasjonale institutt i Roma for ensartet privatrett nedsatte i året 1934 en ekspertkomité med oppdrag å utarbeide foreløpig utkast til lov om motorvognansvar. I tidsrommet 1935-37 utarbeidde komiteen ett foreløpig utkast til ensartet lov om erstatningansvar for motorister (A) og ett foreløpig utkast til ensartete regler om tvungen forsikring for motorister (F). Noe endelig utkast er så vidt vites ikke blitt vedtatt hittil.

Utkasta omfatter alle kjøretøyer som med mekanisk drivkraft ferdes på veger eller område åpne for almenheten, men som ikke løper på skinner (A art. 1 og F art. 1).

Motorvognens innehaver (« détenteur ») og fører skal være solidarisk ansvarlig for skade som vognen i trafikk (« state of circulation ») volder på person eller gods (A art. 2). En urettmessig bruker hefter istedenfor innehaveren (A art. 2 nr. 5). Vogneieren skal anses som rette innehaver, såframt han ikke beviser at han i skadeøyeblikket var ute av stand til å bruke vognen. Innehaveren er ansvarfri dersom han beviser at skaden utelukkende skyldes skadelidtes eller tredjemanns feil (culpa) eller via major (art. 2 nr. 2). Innehaveren skal altså ha et slags objektivt ansvar, gjennomhullet av vis major og tredjemanns inngripen. Vognføreren kan – foruten i de nevnte tilfelle – fri seg fra ansvar ved å bevise at han har gjort alt for å unngå ulykken (art. 2 nr. 3). Han skal altså ha et culpaansvar med omvendt bevisbyrde.

Ansvar skal som nevnt falle helt bort dersom skadelidte alene har medvirkt til skaden ved egen skyld. Har også vognens innehaver (bruker) eller fører vist skyld, skal retten fastsette erstatningen (art. 3). Ellers skal det overhodet ikke bli tale om noen fordeling.

Utkastet omfatter bare skade som voldes personer eller gods utafor den skadegjørende vogn, ikke personer eller gods som føres med vognen (art. 9). Hverken vognfører, passasjer eller ladningeier er dekt.

I kollisjontilfelle skal skaden fordeles i forhold til skyldgraden. Kan det ikke bevises skyld fra noen side, skal retten fordele skaden under omsyn til tilhøva i saken (art. 8).

Erstatningkrav må meldes til den ansvarlige innen 3 m å n t e r fra den dag da skadelidte fikk kjennskap til skaden og den ansvarlige. Søksmål må i tilfelle reises innen 1 år fra den dag da skaden ble meldt og senest innen 10 år fra den dag da skaden inntraff (art. 6).

Ifølge utkastet om tvungen forsikring (F art. 2) skal vognens eier eller innehaver tegne ansvarforsikring til dekning av skade som voldes tredjemann på person eller gods ved at motorvognen er i trafikk (« en etat de circulation »), og som skal erstattes etter utkastet til lov om motorvognansvaret. Men forsikringen behøver ikke å dekke erstatningansvar eller skade voldt av forsikringtakeren av ved forbrytersk handling (F art. 4).
Forsikringsummen skal kunne begrenses, men være minst 10 000 gullfranc (= ca. 23 335 n. kr.) for hver skadd person og minst 50 00 gullfranc (= ca. 11668 n. kr.) for eiendomskade etter hver ulykkehending. (1 gullfranc f.t. = 2,3335 n. kroner.) Det skal altså ikke være adgang til å begrense forsikringsummen til et fast beløp uansett antall skadde personer.

Forsikringsgiveren skal også overfor skadelidte kunne reise innsigelse om at forsikringavtalen er ugyldig, at forsikringen ikke dekker den bruk vognen var gjenstand for i skadeøyeblikket eller ansvaret for den person som førte vognen, eller at forsikringen er opphørt ved manglende premiebetaling (F art. 7). Men forsikringen skal ikke opphøre før det er gått 14 dager etter at premien forfalt. Når motorvognen skifter eier, skal forsikringen kunne oppsis med 14 dagers varsel (art. 5).

Skadelidte skal ha rett til direkte søksmål mot forsikringsgiveren (F art. 6 nr. 1). Krav må reises mot forsikringsgiveren senest lår etter at skadelidte fikk kjennskap til skaden og forsikringsgiverens identitet, og iallfall senest 3 år etter at skaden inntraff (F art.) 6 nr. 4). Tilsvarende frister skal gjelde også for forsikringtakerens krav mot forsikringsgiveren.

Det skal kunne gjøres unntak for forsikringplikten for offentlige myndigheter.

Finske reglene om erstatning etter trafikkskade

Motorvognansvaret er regulert i lag (nr. 408) av 10. desember 1937 om ansvarighet vid trafik med motorfordon (jfr. endringer av 5. juni 1951).

Ansvargrunnlaget er det samme som i Sverige: Vogneieren er ansvarlig for skade som voldes som følge av trafikk med motorvognen, såframt det ikke framgår av omstendighetene at skaden hverken er forårsaket av mangler (« bristfållighet ») ved vognen eller skyld hos vognføreren (§ 1 mom. 1).

Dette særlige motorvognansvar – både det personlige og trafikkforsikringens – er imidlertid begrenst etter mønster av prinsippene i ulykketrygden. Lovens § 8 fastsetter følgende maksimalsatser for erstatning etter loven:

a) årlig livrente, for hver skadelidt 480 000 mark
b) årlig forsørgingsrente (pensjon) til etterlevende ektefelle, for hver 240 000 mark
c) årlig forsørgingsrente (pensjon) til hvert barn av en omkommet, såframt den avdødes ektefelle lever 120 000 mark
ellers 240 000 mark
d) for så vidt avdøde ikke etterlot seg barn:
årlig forsørgingsrente til enhver annen som han ifølge lov hadde plikt til å forsørge og faktisk for sørget 120 000 mark
e) kostnader ved sykdom og begravelse, for hver skadelidt 200 000 mark
f) ødelagte klær og reiseutstyr, for hver passasjer 25 000 mark
g) annen tingskade, sammen lagt ved samme ulykke 1 000 000 mark
De vedl c) og d) nevnte forsørgingsrenter kan etter samme person sammenlagt høgst utgjøre 240 000 mark
eller – dersom den avdødes ektefelle heller ikke er i live
– høgst 480 000 mark
(1 mark f.t. = ca. 2,25 øre.)

Maksimumsatsene kan under omsyn til endringer i prisnivået endres ved beslutning i regjeringen og har f.t. indekstillegg.

For skade utover maksimumsatsene hefter skadevolderen etter alminnelige erstatningregler.

Ansvarlig ved sia av vogneieren og på samme grunnlag og med samme begrensinger som denne, er eventuelt den rettmessige eller urettmessige bruker (§§ 2 og 6). Eieren har i tilfelle regress mot brukeren. Vognføreren er ansvarlig dersom han er skyld i skaden (§ 1 mom. 4).

Om skadelidtes medvirkning gjelder den samme fri fordelingregel som i Sverige (§ 4). Overfor en skadelidt passasjer kan erstatningen dessuten settes ned eller falle bort, dersom skadelidte visste eller burde visst at vognføreren var påvirkt av alkohol eller noe bedøvelsesmiddel, eller dersom skadelidte befant seg i vognen under utførelse av en straffbar handling (§ 1 mom. 3).
Liksom i Sverige dekker det særlige motorvognansvar overhodet ikke skade på ting (gods) som føres med den skadegjørende motorvogn, uansett om det ytes betaling (§ 1 mom. 1).

Personer som føres med motorvognen, dekkes av ansvaret, forutsatt at vedkommende skadelidte

1) ikke er knytt til vogneieren (eller føreren når denne er ansvarlig) på en slik måte at eieren (føreren) har lovbestemt under holdsplikt overfor ham, og
2) ikke står i slikt arbeidsforhold til vogn eieren eller den som har bestilt kjøringen, at han kommer inn under loven om tvungen ulykkeforsikring (§ 1 mom. 2).

Reglene om sammenstøt er i prinsippet som i Sverige, men likevel slik at skade som rammer vognføreren, faller utafor sammenstøtregelen (§ 5 mom. 2).

Hverken det særlige motorvognansvar eller trafikkforsikringen omfatter immateriell skade.

Vogneieren plikter å tegne trafikkforsikring mot det erstatningansvar som han, en rettmessig eller urettmessig bruker eller vognføreren kan bli pålagt etter motorvognansvarloven (§ 9 mom. 1). Skadelidtes krav mot forsikringselskapet er uavhengig av vilkåra i forsikringavtalen (§ 9 annet punktum).

Ytelsene fra trafikkforsikringen er begrenst på samme måte som det personlige motorvognansvar.

De godkjente forsikringselskaper (gjennom « Trafikforsakringsforeningen ») dekker skade som voldes på person eller husdyr av ukjent eller ulovlig uforsikret motorvogn, likevel ikke skade på hund eller katt (§ 3 mom. 1). Rammer skaden noen som befinner seg i en annen motorvogn, gis bare dekning etter denne bestemmelsen såframt det framgår av tilhøva at skaden er forårsakt av materialsvikt eller skyld fra den ukjente eller uforsikrete motorvogns side (§ 3 mom. 2).

Erstatning ved trafikkulykke i Sverige

De svenske regler om motorvognansvaret står i en lag av 30. juni 1916 angående ansvarighet for skada i foljd av automobiltrafik (bilansvarighetslagen, AL). Forsikringreglene fins i en lag av 10. mai 1929 om trafikforsäkring å motorfordon (TFL).
Etter AL § 2 1 er bileieren ansvarlig for skade som voldes som følge av trafikk med automobilen, såframt det ikke framgår av omstendighetene at skaden hverken er forårsakt av mangler (« bristf<06>llighet ») ved bilen eller skyldes forsett eller aktløyse (« vällande ») fra bilførerens side. Loven fastslår altså et rent objektivt ansvar for materialsvikt. For øvrig er ansvargrunnlaget culpa med omvendt bevisbyrde.

Ansvarlig sammen med bileieren og på samme grunnlag er eventuelt den rettmessige bruker (A L § 7). Eieren har i tilfelle regress mot brukeren. En urettmessig bruker er ansvarlig istedenfor eieren (A L § 6). Også vognføreren er ansvarlig, såframt det ikke framgår av omstendighetene at han er uten skyld i skaden (A L § 2 tredje ledd). I motsetning til vognførerens vanlige culpaansvar i Danmark og Norge knesetter altså den svenske lov en culparegel med omvendt bevisbyrde også for føreren.

Har skadelidte med forsett eller aktløyse medvirkt til skaden, bestemmer retten etter det som i hvert enkelt tilfelle finnes rimelig, om og i så fall med hvilket beløp erstatning skal betales (AL § 2 annet ledd). Det gjelder altså en helt fri fordelingregel. Det særlige motorvognansvar dekker overhodet ikke skade på ting (gods) som føres med den skadevoldende automobil, uansett om det ytes betaling (AL § 2). Derimot dekkes all personskade som rammer andre enn vognføreren sjøl, også skade på gratispassasjerer og vognførerens medhjelpere. Vognføreren kan kreve erstatning dersom en annen er eier og har skyld i skaden, og dette eierens ansvar dekkes av trafikkforsikringen (TFL § 3 annet ledd). Endog personskade på vogneieren (som passasjer) kan med visse modifikasjoner kreves dekt av trafikkforsikringen.

Reglene om ansvar for bilsammensteter ganske kompliserte (A L § 5 2 ). Overfor passasjerer og alle andre skadelidte enn vogneierne og vognførerne gjelder det vanlige motorvognansvar fullt ut, i tilfelle med solidaransvar for de ansvarlige på hver side. Skades en vogneier eller fører på person eller gods, må han sjøl bære hele skaden, dersom det bevises at den annen vogn overhodet ikke har medvirkt til skaden ved materialsvikt (« bristfällighet ») eller ved skyld hos dennes fører (exculpasjon). Det samme gjelder dersom den skadelidte eier eller fører bevislig har skyld i skaden, mens det ikke påvises noen skyld fra den annen vogns side. Omvendt får den skadelidte eier eller fører full erstatning dersom bevist skyld foreligger bare på den annen side. Likeså om det bevises at det hverken er noen svikt eller skyld på den skadelidte side, mens noen tilsvarende exculpasjon ikke presteres fra den annen side. I alle andre tilfelle skal skaden fordeles etter hva retten finner rimelig. Dette gjelder altså selv om det ikke påvises svikt eller skyld fra noen side. Bortsett fra tilfelle hvor det positivt bevises skyld fra den annen side, oppnås nemlig som nevnt bare ansvarfrihet ved å bevise at hverken materialsvikt ved egen vogn eller skyld ved føringen av denne har medvirkt til sammenstøtskaden (exculpasjon). Presteres ikke slikt bevis, presumeres svikt eller skyld. Er det ikke holdepunkt for noen annen fordeling, blir det likedeling av den samlete skade.

Ved kroppskade gis erstatning også for immateriell skade, « sveda och v&ark, lyte och annat stadigvarande men » (AL § 8 og strafflagen 6 kap. § 2), og slik godtgjøring dekkes av trafikkforsikringen.
For skade som ikke omfattes av de særlige regler, inntrer ansvar etter de alminnelige regler i straffelovens kapitel 6.

Vogneieren plikter å tegne trafikkforsikring til dekning av skader som oppstår ved trafikk med motorvognen (TFL § 1 annet ledd), og som vognens eier, bruker (rettmessig eller urettmessig) eller fører er ansvarlig for (TFL § 3 første ledd), uansett om ansvaret hviler på de særlige regler i bilansvarighetslagen eller alminnelige erstatningregler. Skadelidtes dekning av forsikringen er for øvrig i hovedsaken uavhengig av forsikringtakerens forhold (TFL § 19, jfr. § 18). Skadelidte har rett til å gjøre sitt erstatningkrav gjeldende direkte mot forsikringselskapet.

Den lovbefalte trafikkforsikring behøver ikke å dekke personskade for mer enn 200 000 sv. kroner for hver skadelidt og ikke mer enn 600 000 kroner tilsammen etter hver ulykkehending. (For omnibusser gjelder visse tilleggsatser.) Eiendomskade skal dessuten dekkes med inntil 50 000 kroner tilsammen. (TFL § 11.) Innen forsikringens ramme skal erstatningen liksom i Danmark og Norge utmåles etter alminnelige erstatningprinsipp.

De godkjente forsikringselskaper dekker i fellesskap skade som voldes av ulovlig uforsikret eller av ukjent motorvogn (TFL § 21). Dette gjelder skade så vel på person som gods, men ikke overfor den forsikringpliktige.

Foruten en foreldelsesfrist på 2 år reknet fra skadens inntreden (A L § 9 første ledd) gjelder for erstatningkrav etter bilansvarighetslagen en særskilt meldefrist på 90 dager reknet fra det tidspunkt da skadelidte fikk kjennskap til skaden og den ansvarlige, for så vidt ikke denne siste på annen måte har fått greie på skaden (A L § 9 annet ledd).